Lærerens profesjonsskjønn går foran styringsretten

En arbeidsgiver har styringsrett, men ifølge forfatterne av boken Den brysomme profesjonaliteten er denne styringsretten allerede avgrenset av lover, forskrifter, tariffavtaler, læreplaner osv. En arbeidsgiver kan for eksempel ikke bestemme at «i år skal du bare ha to ukers ferie», e.l. Slik sett er styringsretten en restkompetanse, det vil si myndighetsområde som kun omfatter det som ikke er regulert av andre forhold.

Men ifølge de to forfatterne er det ikke bare lov og regelverk som begrenser styringsretten, men også det de kaller det profesjonsskjønnet. Med andre ord, det som ut fra lærers bruk av faglig skjønn betraktes som riktige valg i en pedagogisk setting. Hva som er elevenes eller en elevs beste i en bestemt klasse eller overfor en enkelt elev, kan for eksempel ikke overstyres av en arbeidsgiver. Det kan også gjelde vurdering. Et eksempel som blir brukt i boka er den såkalte Sandefjordsaken, der to lærere motsatte seg bruken av et skjema for halvårsvurdering fordi det etter deres skjønn ikke hadde tilstrekkelig nytteverdi for elevene, men først og fremst hadde til hensikt å tilrettelegge for rangering av skoler.

– Men hvor i lovverket står det så at profesjonsskjønnet avgrenser arbeidsgivers styringsrett forankret i lovverket?

– Ingen steder, sier Vidar Raugland. – Men da er det viktig å vite at heller ikke arbeidsgivers styringsrett er nevnt noe sted i lovs form. Den er riktignok nevnt i avgjørelser fra høyesterett og blitt utviklet gjennom rettspraksis, men dette er fortsatt åpent for tolkninger. Slik sett syns vi det var synd – faglig sett – at Sandefjordsaken aldri ble ført for retten, da ville vi ha kunnet fått en tilsvarende behandling av den profesjonelle skjønnsutøvelsen, sier han.

– Men hva om også arbeidsgiver kan påberope seg et profesjonelt skjønn, for eksempel en rektor som også er utdannet og har praksis som lærer?

– Det viktige er at arbeidsgiver ikke kan styre den pedagogiske praksisen kun i kraft av å være arbeidsgiver, sier Raugland. En arbeidsgiver med bakgrunn i faget vil selvfølgelig kunne bruke sitt pedagogiske skjønn og ha oppfatninger om hvordan undervisningen skal drives, fremholder han. Men det vil uansett være den som er nærmest og kjenner eleven best som til enhver tid bør ha det siste ordet, uansett hvilken plass man har i hierarkiet.

Bruk av skjønn – ingen lettvint affære

Det er likevel ikke fritt fram for læreren å ta avgjørelser etter eget hode. Ifølge Raugland innebærer bruk av skjønn at man i ettertid skal kunne redegjøre og forsvare de beslutningene som er tatt, og at man må da kunne vise at man har tilfredsstilt de krav som ligger bak en forsvarlig skjønnsmessig beslutning. Han nevner tre forutsetninger som må være på plass: 1) Kildene for beslutningen må hentes fra oppdragsbeskrivelsen. 2) Det må ha skjedd bedømmelse av den som skal hjelpes, altså en vurdering som tar utgangspunkt i individ og kontekst. 3) Man skal ha drøftet saken med kollegaer før beslutningen er tatt. Hvis man har valgt å ikke drøfte dette, så må man ifølge Raugland kunne begrunne hvorfor dette ikke har skjedd.

Å undervise innebærer en risiko

Noen vil hevde at det innebærer en risiko å på denne måten la det være opp til den enkelte lærer å avgjøre metoder osv., men ifølge Jens Garbo må vi erkjenne at risiko er en nødvendig del av skolehverdagen.

– Undervisning er så komplekst at man aldri vil kunne garantere et bestemt utfall. Ifølge Garbo må skolen og lærerne være bevisste på at pedagogisk arbeid er risikohåndtering. Det man må gjøre er å arbeide individuelt og kollektivt på en slik måte at risikoen for å feile blir minst mulig, og det kan man gjøre ved å sørge for at man oppfyller kravene til god skjønnsutøvelse. Eller for å ta det fra den motsatte siden, dersom praksisen i klasserommene skal bli bestemt ut fra sentrale forordninger om metoder som skal brukes på alle elevene, da vil sannsynligvis risikoen for å feile bli langt større enn om læreren som er til stede og ser elevene skal ta beslutningene.

– Det som er riktig for en elev kan være helt feil for en annen, det må være den læreren som er nærmest eleven som skal vurdere dette, sier Garbo.

Jens Garbo og Vidar Raugland har skrevet bok om forholdet mellom arbeidsgivers styringsrett og lærerens bruk av profesjonelt skjønn.  Foto: Bedre Skole

Lærere må lære kollokvering av juristene

Jens Garbo er pedagog, og mener at lærere har mye å lære den juridiske tradisjonen for kollokvering. Innenfor juriststudiet er kollokviegrupper en viktig del av studentenes arbeidsplaner, og denne praksisen blir videreført når de går inn i praktikernes hverdag. Man finner for eksempel neppe noen advokater som går i retten uten at vedkommendes argumenter til fordel for klienten er diskutert, drøftet eller på annen måte kvalitetssikret gjennom kritiske faglige samtaler med kolleger.

Poenget med kollokvering er ikke å finne det eneste riktige svaret. Poenget er at selve drøftingen mellom likeverdige parter bidrar til å høyne kvaliteten på det tiltaket som til slutt blir iverksatt. Dersom en går riktig frem, er sannsynligheten for å treffe riktig tiltak størst. Og motsatt; risikoen for å iverksette uheldige tiltak minst.

Nettopp at kollokvering må skje systematisk, er ifølge Garbo ett av kravene for at man skal oppnå kvalitetsforbedringer. Det man tydelig ser når det gjelder tidsbruk, er at virksomhetene bruker mer og mer tid på «avviksmeldinger og avvikskontroller», tilsyn og dokumentasjon av forhold som reelt sett ikke noen bryr seg om før neste tilsyn. Slik blir virksomhetenes fokus rettet mer mot å unngå å gjøre feil enn å «gjøre så godt de kan». Kollokveringer kan sette virksomhetene i stand til å gjøre så godt de kan, forutsatt at kollokveringen og grunnlaget for denne blir forberedt og har god kvalitet. Denne tilretteleggingen er utdanningsledelsens viktige bidrag.