Helga Pedersen er blitt sauebonde – og ufaglært lærer

«Hei! Skulle bare si at mobildekninga har ramla ut i Vestertana i løpet av påska, men nås på Messenger. Bor i Gargogeahci, 3 km fra fv 98. Jeg bor helt i enden av veien.»

E-post-instruksen følges. Vi kommer til et naust, et stabbur og en liten vinrød enebolig. En gul spark, et akebrett og flere skipar oppetter veggen vitner om at her bor familien på fire. Det er rundt halvparten av innbyggerne i den vesle bygda.

– Kom inn! Jeg baker boller, bare sett dere i sofaen.

Helga Pedersen og begge døtrene har fri fra skolen i dag. Journalistmannen Erik har dratt sine fem mil på jobb. Datteren Maja forlater sofapledd og kattekos, og viser oss dvd-hylla. Hun avslører at mamma liker «Sauen Shaun» best. Det passer jo godt, da ulldottene har en viktig rolle i familien. Bakverk i ovnen, kaffe i Mummi-kopper på bordet. Maja ber fotografen si et land, så hun kan finne det på kartet på gulvet mens mor prater.

– At vi skulle overta gården, har vært planen hele tiden. Etter 14 år bestemte vi oss for at det skulle skje nå. Det er lettere å flytte med barn før de blir tenåringer.

Jentene, som har gått i barnehage og skole på Tøyen i Oslo, har fått nye klassekamerater. Noen flere enn da mor selv vokste opp og gikk på ski til skolen.

– Det var trygt og godt på skolen. Vi var tre elever de første årene, senere ble vi ni. De første årene hadde vi mange ufaglærte lærere. De var ansatt ved andre skoler og underviste oss i enkeltfag.

Sjøsamisk oppvekst

Helgas mor Hjørdis Pedersen var sykepleier, men også lokalpolitiker. Sammen med andre foreldre kjempet de frem en skole i Vestertana, med egen rektor og fire lærere med utdanning.

– Det ble Boftsa skole, der mine døtre nå går. Der var det grusvei og en gammel buss som tok oss de tre milene dit. Nå henter en liten bil på bedre veier. De bruker ikke mer tid på skoleveien enn i Oslo.

Moren forteller at Helga lånte poser med bøker fra bokbussen og satt bøyd over leksene. Hun og broren bidro både i fjøs og hjem fra barnsben.

– Helga har alltid tatt ting raskt og har stor arbeidskapasitet. Bestemt? Ja, det har hun alltid vært, og det er bare positivt, utfyller far Terje.

Helga vokste opp i ei sjøsamisk bygd, der fiske og dyrehold er en naturlig kombinasjon. Hun hadde samisk som andrespråk, da moren ikke snakket samisk.

– I Oslo gikk barna i samisk barnehage. Det ga et godt språkgrunnlag. Det er en viktig kompetanse å ha når en skal bo i en samisk kommune. 

På 1990-tallet ble den samiske læreplanen livlig debattert. Det samiske skulle få større plass.

– Er dette et tema nå?

– Ja og nei. Vi er en samisk bygd. Den samiske skolen i Tana er blitt et flaggskip, men det står ikke like bra til med andrespråkundervisningen. Så norskfaget skal styrkes.

Helga ser på klokka og minner seg selv og Maja på at de må følge med, så bollene ikke svir seg.

Lærer? Nei takk!

Helga og lillebroren Peder var gode venner. I bygda var det bare fire barn.

– Så det måtte vi bare finne ut av! sier hun.

– Mitt første minne? Noe av det første jeg husker, er en kveld vi hadde lagt oss, foreldrene våre var gått i fjøsen med åpen dør. Vi hørte en lyd og sto opp. I stua satt en rev og så på tv!

For de fleste finnmarkinger er naturen en viktig del av hvem man er. Én av tre elever Finnmark må likevel ut for å få videregående utdanning. Helga dro helt til Normandie i Frankrike. Uten å kunne ett ord fransk.

– Før jeg dro, hadde jeg gode karakterer. I Frankrike måtte ambisjonene nedjusteres.

– Faren din sier du jobbet dag og natt. Var det tøft?

– Systemet tok knekken på lærelysten. Forelesninger i 45 minutter og bare notere. Ingen diskusjoner eller noe annet.

– Fikk du med deg noe av den franske kulturen?

– En morsom opplevelse var blodgivning på samfunnshuset. Etterpå fikk du et glass rødvin!

Vel hjemme startet hun Tana AUF. Partivalget var en selvfølge. Fra farmoren fikk Helga beskjed om at «i denne familien stemmer vi Arbeiderpartiet».

I tenkeåret ble hun vikar ved Boftsa skole.

– Mitt første møte med læreryrket var skremmende. Jeg tenkte «aldri mer skole»

– Hva skjedde?

– Skolen var fin og elevene greie, men det tok utrolig lang tid å få på plass hjelp for dem som trengte pedagogisk-psykologisk tjeneste og spesialundervisning.

Deretter tok hun mellomfag i russisk og historie. Resten er politisk historie: 14 år på Stortinget, parlamentarisk nestleder og leder samt medlem i mange komiteer. Fylkesordfører i to år var hun også. Fra 2005-2009 fiskeriminister, og det var ikke en udelt glede.

Ikke gledestårer

– Hva tenkte du da Jens Stoltenberg ringte?

– Jeg var helt uforberedt. Jeg hadde sagt fra at jeg ikke var aktuell som statsråd. Jeg var fylkesordfører, hadde mye ugjort og trivdes. Jeg hadde ikke lyst til å reise til Oslo.

– Falt det noen tårer?

– Ja. Det var ganske tungt. Jeg tenkte at sier jeg nei, får ingen andre fra Finnmark muligheten.

Ifølge Elisabeth Vik Aspaker fra Høyre, tidligere fiskeriminister og nå fylkesmann i Troms, kom Helga fra fylkesordførerjobben i Finnmark som en frisk nordavind inn i rikspolitikken: – Jeg var ny på Stortinget, men lærte fort aldri å stille uforberedt i debatter med henne. Vi møttes mange ganger til duell om statsbudsjett, fiskeri og nordområdepolitikk.

– Som statsråd satte Helga seg i respekt langt utenfor Norges grenser for sin kamp mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske, sier Vik Aspaker.

– Det var ikke særlig populært hos dem som hadde beriket seg på ulovlig vis. Som ung kvinne i et svært mannsdominert fiskeryrke, ble hun møtt med betydelig skepsis. Helga skal imidlertid ha mye av æren for at det nå hersker lovlige tilstander i Barentshavet, til glede for alle fiskere med fiskerettigheter på torsk, sier hun.

– Hun er tydelig stolt av å være finnmarking, og det kom nok som en overraskelse for mange, også meg, at hun hoppet av rikspolitikken, sier Vik Aspaker.

– Føler meg ikke ufaglært

– Mamma, er bollene ferdige nå? spør Maja.

Bollene avkjøles på rist og kommer inn som en pyramide på et fat.

Lite ante Helga at hun 26 år etter første lærerforsøk igjen skulle stå foran elever. Hun måtte ha en ekstra inntekt, 100 sauer og Airbnb-utleie er ikke nok. Så da rektor på videregående spurte om hun ville undervise i politikk, historie og samfunnsfag, var svaret ja.

– Har du praktisk-pedagogisk utdanning?

– Nei, jeg er ufaglært arbeidskraft.

– Hvordan føles det?

– Både òg. Jeg føler meg ikke ufaglært i fagene jeg underviser i. Men jeg har jo tenkt: «Oi oi, dette undervisningsopplegget falt til jorden med et brak». Blir det for avansert, detter elevene av. De skulle lære å begrunne en påstand historisk, men det ble for mange steg. Det enkle, som rollespill og diskusjoner, er ofte det beste.

Hun berømmer mottakelsen fra kolleger og særlig veileder Wenche Wigelius. De diskuterer både vurderingskriterier, tilbakemeldinger og læringsmål.

– Har det å lede politikere og elever fellestrekk?

– Ja! Du skal passe på at alle blir sett og deltar, og du skal styre tiden. Men voksne politikere sitter med mobilen, leser VG og oppdaterer Facebook under møter, mens elever stort sett følger med og stiller spørsmål i timene.

Som politiker har hun hatt mye kontakt med Utdanningsforbundet. Hun tror at tidstyvene er flere i grunnskolen enn i videregående.

– Jeg har sympati med norsklærere som har mange kompetansemål og bunker med innleveringer å rette i alle ferier.

Timotei-kunnskap

Helga Pedersen er innstilt på flere år som lærer. Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) kunne vært aktuelt, men det rekker hun ikke.

– Der er det litt kritikk mot regjeringen, altså. Fra neste år må en ha master for å ta PPU. Det rekker jeg ikke, for til høsten starter jeg på landbruksutdanning.

Som oppvokst på gård må en jo nesten spørre om hun trenger det. Og svaret er ja. Det er et stort regelverk å lære, regne ut fôring, planlegge gjødsling, pløying, harving, bruke slåmaskiner, rundballepresse og traktorer …

– Når slåmaskinen er ferdig justert og radioen skrudd på i hørselvernet, er alt fint. Men bruksanvisninger … Fy fader!

– Fy fader? Er det slik en finnmarking blir av å bo i Oslo?

– Nei, men det er jo barn her.

Må gi noe tilbake

Helga Pedersen ler. Livet er enklere her enn i Oslo. Savnet etter rikspolitikken var ikke stort da Metoo pågikk. Hun vet at partiledelsen måtte ta vanskelige valg under høyt press. Men hun klager ikke over livet hun har hatt. Mange har tøffe jobber. Det er heller ingen kjære mor å være sykepleier i turnus, sier hun.

– Å hele tiden være parat. Det er den største forskjellen fra Oslo til her.

– Men politikk driver du med ennå?

– Jeg har aldri sagt jeg skulle helt ut. Nå leder jeg Tana Ap, med 70 medlemmer. Jeg ser det nesten som en plikt. Mens jeg var betalt heltidspolitiker, har gjengen i Tana stekt vafler til valgkamper, arrangert 1. mai og stilt opp på frivillig basis. Nå er det min tur å gi noe tilbake.

Hun er også medlem i Tana bondelag, sitter i Foreldrerådets arbeidsutvalg og i Idrettsrådet.

Som leder av Tana Ap har hun gått hardt ut mot sammenslåingsavtalen fylkestinget i Finnmark hadde gjort med Troms. Hun mente avtalen måtte nedstemmes. Det fikk hun medhold i. Hun var den som fikk en halvtime hos programleder Ole Torp på NRK. Og nå blir det folkeavstemning i Finnmark 14. mai.

– Jeg har fått en enorm positiv respons, til og med fra ungdomsskolelæreren min, som er KrF-er. Jeg håper finnmarkingene er tydelige når de stemmer. Blir det et stort nei-flertall, tror jeg det blir vanskelig å gå videre med prosjektet.

Helga holder helgene hellige

– Blir du å se i Finnmark Arbeiderparti?

– Jeg har sagt nei til å sitte i styret. Helgene skal brukes til skiturer, bærplukking, sauer og barn.

– Og mann?

– Ja da! Han er for øvrig fotballdommer. Nå er det han som er borte i helgene.

De traff hverandre på et politisk møte. Hvor ellers, kan en nesten spørre seg. Erik fra Hadeland har vært bra for henne, mener venninnene, for Helga kan være litt skarp. Han er det motsatte. Rund og veldig sindig, og tar ikke alt så bokstavelig.

– Erik er en snill og tålmodig person og veldig snill med ungene våre. Jeg lager planer og strategier, Erik gjennomfører dem.

– Ifølge din venninne Laura Kjølås er du raus, men veldig bestemt og ikke en særlig god taper. 

– Dårlig taper? Nei, det synes jeg ikke!

Noe i blikket sier at vi ikke går videre den veien. Eldstedatteren Anna kommer ut med dyna godt pakket rundt seg. Øynene lyser av lykke.

– Hvem har bakt de bollene?

– Det har jeg. Er du overrasket?

– Litt!

Spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt
- Hvordan gikk skimerkerennet i Vestertana i år?
- Jo takk, jeg klarte skimerket. Jeg fikk gullplakett, da jeg har fullført rennet for 20. gang.