«I Norge er det liksom tradisjon at barna er syke i ett år i strekk det første året i barnehagen»

– Har dere fremdeles sofaen!

Elisabeth Bjørnestad (47), leder av Goban-prosjektet og førsteamanuensis ved barnehagelærerutdanningen, Høgskolen i Oslo og Akershus, ser ivrig rundt seg mens hun tar av seg yttertøyet. Vi er i Barnebo barnehage ved Forskningsparken i Oslo, stedet der alt startet.

Det var her Elisabeth på begynnelsen av nittitallet tørket snørr, kledde på parkdresser og leste bøker for barna. Det var her datteren Tirill Nanett (19) tråkket sine barndomsår. Den blå sofaen har rødt mønster og ser ut om den er hentet fra et venterom på nittitallet. Den har stått i barnehagen siden Elisabeth jobbet der – og vekker gode minner.

Styrer 40 millioner

Forskningslederen setter seg, putter en tepose i koppen og heller på varmt vann. Nå leder hun Goban-prosjektet, det største forskningsprosjektet i norske barnehager noensinne. Prosjektet, som ble startet i 2012, har et budsjett på 40 millioner kroner. Planen er å avslutte i september 2018. Målet er å få mer kunnskap om hva som foregår i norske barnehager. Da tidligere leder Lars Gulbrandsen gikk av med pensjon i mars i fjor, tok Elisabeth over roret og har ansvar for 20 medarbeidere.

Noen ganger konfronteres forskerne med ubehagelige data som de må diskutere hvordan de skal håndtere; som sikkerhet og hygiene.

– Diskusjoner er bra. Det genererer gode refleksjoner og fører oss videre, fastslår Bjørnestad.

Opptatt av hygiene

Til nå har prosjektet dreid seg om de minste barna. Forskerne har konkludert med at ting fungerer bra på det menneskelige plan, men at barnehagene ofte har for lite tilgang på leker og materiell.

– Dette har forandret seg i løpet av de tjue årene som har gått siden jeg jobbet i barnehage. Et eksempel er barnehager som velger bort dukkekrok. Det bør være et visst mangfold av leker og materiell for at barna skal kunne utvikle seg, hevder pedagogen.

Forskningen viser også at ansatte ikke alltid vasker hendene før og etter måltidene. Noen tar opp mat fra gulvet og gir tilbake til barnet. Snørr er den største synderen.

– Om de ansatte bruker den samme kluten om og om igjen, sprer det smitte. Men det er ikke alle som tenker over dette, og det gjorde sikkert ikke jeg heller da jeg jobbet her, sier hun og ler. Hun sier det ikke går på uvilje.

– Det tar tid å få inn automatiserte rutiner. I Norge er det liksom tradisjon at barna er syke i ett år i strekk det første året i barnehagen. I løpet av de første månedene har de både omgangssyke og influensa om hverandre, og må ha ny tilvenning hver gang de kommer tilbake. Sånn skal det ikke være. Ettåringen er energisk.

– Ettåringene skal erobre verden. De skal være sterke og friske, sier hun, spenner armmusklene og knytter nevene bestemt. Bruker de ansatte den samme kluten om og om igjen, sprer det smitte. Ikke alle barnehageansatte tenker over det, og det gjorde sikkert ikke jeg heller da jeg jobbet her.

Barn er alene

Formidling er en stor del av jobben. Elisabeth er en energisk person og hun er i sitt ess når hun snakker foran mange tusen barnehageansatte landet rundt. Møtet med praksisfeltet er det aller viktigste for henne.

– Dialogen med salen, enighet og uenighet, og det at tilhørerne begynner å reflektere over det vi har observert i barnehagene. Det er herlig, sier Bjørnestad.

Ett av temaene på disse turneene har vært sikkerhet i barnehagen, om tilsynet av barna. Når Elisabeth har holdt foredrag for hundrevis av barnehageansatte, er intensjonen alltid god;

– Når jeg spør hvor lenge barna har noen minutter alene i barnehagen, ropes det aldri fra salen, forteller Bjørnestad.

Men selv om intensjonen er at barn aldri skal være alene, skjer ikke dette alltid i praksis, skal vi tro forskeren.

Ifølge Bjørnestad er et av kjennetegnene på en god barnehage at de ansatte sier ifra når de går fra ett rom til et annet, slik at en kollega kan overta.

– Men noen ganger bli de avbrutt på veien av andre barn. Det er nok ikke noe de ansatte gjør bevisst, men fører til at barn blir alene.

Uteområdet er også en viktig del av sikkerheten.

– Er det én voksen på 10–18 barn på et stort område, er det lurt å stenge av halvparten av arealet, mener pedagogen.

Jobbet på mødrehjem

Pedagogene Bjørnestad snakker med i Goban-prosjektet får ofte et nytt syn på barnehagen sin.

– Det skjer en bevisstgjøring, og de ser på barnehagen sin med et nytt blikk, smiler Bjørnestad.

På nittitallet besto Barnebo barnehage av to brakker, men i fjor sommer ble den ene erstattet av nybygget vi nå befinner oss i. Elisabeth Bjørnestad titter ut av vinduet på brakkene på andre siden av gata. Peker på bygningen hun engang jobbet i. Namsos-jenta fant tidlig ut at det var lærer, eller sosionom hun skulle bli. Etter gymnaset jobbet hun på psykiatrisk sykehjem. Deretter ble det ex.phil. og sosiologi.

– Jeg fant ganske raskt ut at jeg ville forske. Men for å forske måtte jeg ha en profesjon.

Etter tre år i Barnebo barnehage, ble det ny barnehagejobb og pedagogikk hovedfag i Trondheim, med doktorgrad i Oslo.

– En periode jobbet jeg også på et mødrehjem, der vi vurderte om mødre var skikket til oppgaven som foreldre. Det var lærerikt. Mye av kunnskapen jeg har om barns oppvekstmiljø og nære relasjoner stammer derfra. Her lærte jeg hvor sårbar mange barns verden er, og hvor viktig det er med gode, trygge og nære relasjoner.

Det å bidra til at barn får en god og trygg oppvekst har vært en drivkraft for pedagogen. 

Elsker å leke

Elisabeth Bjørnestad er blid, imøtekommende og brennende engasjert. Øynene stråler når hun snakker om de minste barna, om pedagogikk og om det å stå foran en sal av barnehageansatte. Tekoppen blir fort kald når hun har så mye på hjertet.

– Skal vi ta bilde nå? Med barna?

– Ja, jeg leker gjerne med barna. Jeg elsker det!

– Kanskje jeg skal ta på leppestift! Jeg har kommet i den alderen vet du, at jeg må ha litt på leppene. Og jeg som aldri sminker meg ellers!

Vi beveger oss ned i første etasje i barnehagen, og møter førskolegruppa.

En aldersgruppe hun kjenner godt, siden hun selv har jobbet på storbarnsavdeling.

Forsket på førskolebarn

En av Elisabeth Bjørnestads hovedinteresser har vært å følge seksåringer inn i skolen. Overgangen barnehage-skole var også tema i doktorgraden. Nå er Goban-forskerne i avslutningsfasen av arbeidet med femåringene, som de har forsket på siden barna var tre år. Kartlegging av språk er en viktig del av arbeidet.

Bjørnestad understreker at forskningen ikke gir dem et totalt bilde av hele barnehagesektoren i Norge, men et blikk på kvalitet.

– Jeg håper arbeidet vi har gjort vil være med å gjøre utslag i etterkant av forskningen vår.

Mamma til idrettsproff

Da datteren var liten jobbet Elisabeth med doktorgraden på Blindern.

Familien bodde i Asker, men var heldige og fikk barnehageplass nær jobb. Bjørnestad er også takknemlig for at hun hadde fleksibel arbeidstid.

– Jeg er glad for at jeg hadde tid til å følge opp Tirill Nanett. Jeg var opptatt av de lange samtalene ved middagsbordet. Det har vært viktig for oss. Tiden går så forferdelig fort, spesielt etter ungdomsskolen.

– Topp! sier hun og knipser med hånda, som for å visualisere den forsvunne tid. Datteren har holdt på med idrett siden hun var ni år. På et tidspunkt måtte hun velge mellom fotball og kickboksing og om hun skulle satse. Det ble proffkarrière som kickbokser. I dag er hun i verdenseliten. 

– Som mor til en toppidrettsutøver går det i ett ( kickboxing, red.anm.). Det ble mye kveldsjobbing på Elisabeth. Men det var det verdt, mener hun.

Da idretten ble seriøs flyttet de fra Asker til Torshov i Oslo. Dagene ble for hektiske med pendling til og fra trening.

Mye tid på jobb

– Nå er Tirill Nanett stor, og jeg kan jobbe vanlige dager. Jeg legger nesten all min tid i jobben. Jeg har ikke alltid vært like flink til å prioritere venner, men de gode vennskapene tåler det. Venninnene mine vet at jeg i perioder er «av og på», og det er helt greit, forsikrer pedagogen.

Hun og barnefaren gikk fra hverandre da Tirill Nanett var 11 år, men har bevart det gode forholdet. Som mor har Bjørnestad vært konsekvent og streng. Datteren måtte alltid rydde etter seg og takke for seg når hun hadde vært på besøk. Hun fikk heller ikke se på TV i barnehagen, selv om de andre barna fikk lov. Men selv en førsteamanuensis i pedagogikk har ikke alltid vært like pedagogisk som mor. Vi er jo bare mennesker.

– Jeg har også blitt sint, og jeg har ikke alltid vært like flink som jeg ønsket, medgir Bjørnestad.