Laila-Brith slutter som styrer på grunn av dårlig bemanning

Hun har alt skrevet hvorfor nok er nok i oppsigelsen til Fredrikstad kommune: Da hun begynte som barnehagelærer i Fredrikstad i 1980, var åpningstiden 9 timer, arbeidsuka 40 timer, barna 16 per avdeling, og kjøkkenassistent og merkantilt ansatt i barnehagene.

– Nå har vi ti timer åpent, arbeidsuka er 37,5 timer, barnegruppene er større. Vi har ingen kjøkkenassistent, og det vesle vi har igjen av merkantil støtte, befinner seg på rådhuset, sier hun, og fortsetter:

– Det betyr at flere barn må dele på færre ansatte. Helse-, miljø- og sikkerhetsgruppa i barnehagen har telt: I to uker var tidligvakta på småbarnsavdelinga aleine med mellom 2 og 5 barn, og seinvakta med mellom 2 og 10 barn. På storavdeling var talla 6 og 12 barn om morgenen og 2 og 11 om ettermiddagen. Dette har vi sendt til oppvekstutvalget i kommunen, med støtte fra samarbeidsutvalget i barnehagen, sier hun.

Et krevende puslespill

Tre på avdelinga er det i utgangspunktet i fem timer, altså halve dagen. Men i disse fem timene skal personalet ha alle møter. Tre på avdeling er det derfor bare i maksimalt tre til fire timer hver dag. Ofte er det bare én time med tre til stede, ifølge denne tellinga.

– Må dere ha alle disse møtene? 

– Ja! Vi må ha møter med andre instanser, som pedagogisk-psykologisk tjeneste eller barnevern. Vi må ha møter for felles refleksjon over arbeidet, om helse, miljø og sikkerhet og mange, mange flere møter.

– Vil den nye bemanningsnormen, som sier tre små eller seks store barn på hver ansatt som arbeider på avdeling, gjøre det bedre? 

– Fredrikstad kommune har i dag flere barn enn normen. Den nye normen vil gjøre det bedre enn i dag. Men vi tar ikke igjen det vi har mista av voksentetthet rundt barna bare med ny norm, svarer Josefsen, og fortsetter:

– Normen endrer dessuten lite for styrerne. Jeg bruker svært mye tid på slikt jeg ikke kan, særlig økonomi og data. Det blir mindre og mindre tid til å følge opp barn, ansatte og foreldre og å utvikle barnehagen. Slagordet i kommunen er at virksomhetslederne skal jobbe med folk, fag og penger. Men jeg jobber altfor mye med penger. Jeg mangler tid til fag, folk og barnehagekvalitet. Barnehageutvikling er fritidssyssel, sier hun.

Josefsen var ferdig utdanna i 1975. I 15 år, fra 1989 til 2004, var hun heltids tillitsvalgt i Norsk Lærerlag og seinere Utdanningsforbundet. I deler av den tida var hun den barnehagelæreren i landet med tettest formell kontakt til sentrale politikere. I 2004 var hun tilbake i barnehagen og i Fredrikstad.

– Leiken er aller viktigst

– Du har altså vært svært sentral i debatten om den politikken du nå protesterer mot. Lyktes ikke fagforeninga? 

– Vi lyktes i å få rett til barnehageplass, ny rammeplan som understreker leikens sentrale plass, og å få anerkjent barnehagen som en del av utdanningssystemet. Men vi lyktes ikke med å få fram hvor viktig hverdagen i barnehagen er for innholdet. Som styrer har jeg flere ganger fått innlede for oppvekstutvalget om barnehagekvalitet. Da har politikerne spurt om mye, men aldri om hverdagen.

– Er det der problemet ligger? Barnehagehverdagen er endra fordi kravet om formell læring i barnehagen er sterkere etter at barnehagen ble en del av utdanningssystemet?

– Nei. Det er i så fall misforstått. Utdanning i barnehagen er å utvikle fysisk og sosial kompetanse. Å anerkjenne dette som utdanning er anerkjenning av betydningen disse ferdighetene har i det videre livet. Utdanning i barnehagen er ikke å forsere skolens faglige læring, svarer hun.

– Leik er den viktigste aktiviteten i barnehagen. Når barna sier at de bare har leikt, så har de lært mye. De har lært å ta hensyn og vente på tur, de har lært om respekt og inkludering, og de har utfordra seg fysisk. Vi ansatte kan hjelpe fram leiken, men vi kan ikke konstruere leikesituasjoner for at barna skal lære konkrete ting, sier hun.

– I Nabbetorp barnehage har vi ikke tid til mange store voksenstyrte prosjekter. I stedet prioriterer vi å være med barna. Og det er barna og personalet jeg vil savne mest når jeg slutter, sier 66-åringen, som nå blir  pensjonist.

– Jeg vil savne alle de små menneskene som viser at de ser meg og vil være sammen med meg og vil meg vel. Det kan ikke finnes andre jobber der en blir tatt vare på slik.

– Jeg går ett år før jeg hadde planlagt. Men jeg orker ikke å lære meg flere nye datasystemer.

1. august er det slutt, avslutter Laila-Brith Josefsen.

– Dårlig bemanning hemmer foreldresamarbeid

– Det er ikke nok ansatte på jobb når vi henter og bringer barna til at de kan snakke med oss foreldre, sier Hans Christian Horgen, leder for samarbeidsutvalget i Nabbetorp barnehage.

I Nabbetorp barnehage er regelen at ingen ansatt forlater barnegruppa for å snakke med foreldre, dersom det betyr at det ikke er ansatte til stede hos barna.

– De fleste leverer jo mellom sju og ni og henter mellom tre og fem. I den tida er det oftest bare én ansatt på avdelinga, sier han.

Det gjør det vanskelig å få fortalt alt foreldra gjerne vil at de ansatte skal vite om akkurat deres barn den dagen, og å få melding om hvordan dagen har vært for barnet, ifølge Horgen.

– Vi er enige i at når bemanningen er som den er, er det rett å prioritere barn foran foreldre. Men savnet av disse viktige samtalene er stort. Jeg støtter styrer Laila-Brith Josefsens  oppfatning om at bemanninga i barnehagen er for lav, sier Hans Christian Horgen. 

– Staten må betale for bedre bemanning

– Vi ønsker bedre bemanning i barnehagene velkommen, men er opptatt av at slike statlige reformer må fullfinansieres fra statens side, sier Siri Martinsen, leder i Fredrikstad Arbeiderparti.

Hun leder oppvekstutvalget i Fredrikstad kommune.

Da Utdanning ber om en kommentar til at en svært erfaren barnehagestyrer sier opp i protest, svarer hun: – Vi konstaterer høy skår på foreldreundersøkelser av tilfredshet med barnehagene.

– Har dere da sett på grunnlaget foreldra har vurdert ut fra, som hva ansatte velger i et dilemma mellom å prioritere barn eller foreldre? 

– Slike prioriteringer er styrers oppgave. Vi driver med mål- og rammestyring. Men jeg er opptatt av at når vi sier «tidlig innsats», må vi ikke automatisk tenke de første skoleåra. Tidlig innsats må starte i barnehagen, og gjerne før det også, sier Siri Martinsen.