Ina ble voldtatt av medelev

Voldtektsmannen er dømt i to rettsinstanser. Ina ble trodd, men måtte slutte på skolen. Å gå der sammen med ham som hadde gjort det, ble for belastende.

– Til og med da han ble dømt første gang, fikk han fortsette på skolen, forteller Ina til Utdanning. Den første dommen ble anket og var dermed ikke rettskraftig.

19-åringen fremstår som sikker og har en mild, men fast stemme. Hun får profesjonell hjelp.

– Det trenger jeg. Mange går til psykolog, ikke bare jeg som har vært utsatt for overgrep. Det er bedre å få hjelp og komme seg videre. Rett etter at det skjedde, føltes alt mørkt. Sånn er det ikke lenger. Hendelsene forandret meg, men jeg har blitt bedre år for år.

«Du sa du aldri ville voldta meg, men dette er verre»

Ina ble kjent med ham da hun var 15 år, gjennom ungdomsorkestret. Hun var den yngste i orkestret.

Da Ina begynte på videregående skole et sted i Akershus, gikk han der, på trinnet over. Begge gikk på musikklinja. De øvde sammen og hadde felles vennegjeng.

– Han pleide å si at jeg måtte øve mer. At jeg nok ikke kom til å bli musiker. Han bygget ikke akkurat opp selvtilliten min.

Inas nye kjæreste var ikke så begeistret for at hun tilbrakte tid med denne gutten. Kontakten mellom de to varierte, men de øvde sammen, snakket sammen og holdt kontakt på ulike sosiale medier. Ina hadde slitt med spiseforstyrrelser. Hun mistet også sin far i denne perioden. Gutten visste om dette og fremsto som en støtte for henne. I dommen står det at han misbrukte den tilliten hun følte for ham.

Inas kjæresteforhold var viktig for henne, men denne andre gutten la press på henne for at hun heller burde velge ham. Han foreslo at de kunne ha sex mot at han ikke fortalte noe om kontakten deres til Inas kjæreste.

Ifølge dommen sier han at han håpet det ville bringe forholdet deres til et nytt nivå, hvis de hadde sex.

Tekstmeldinger viser at Ina vegrer seg og prøver å finne en annen utvei. Hun sier seg villig til å ha sex etter at han har truet med å si til kjæresten hennes at de har så mye kontakt. Hun prøver å trekke seg, og gråter blant annet i et møte med ham tidligere denne dagen tidlig i desember 2014. Han holder fast ved at hun har valget mellom å ha sex med ham, eller at han forteller alt til kjæresten hennes. Ina møter ham i ett av skolens øvingsrom samme dag.

Der inne tror ikke Ina at hun har noe annet valg. Ved å gjøre dette håper hun at han ikke skal ødelegge forholdet hennes til kjæresten. Hun lar seg presse til oralsex.

Juridisk er oralsex sidestilt med voldtekt.

Nye tekstmeldinger kommer samme dag, fra gutten: «Du … Vi er ikke ferdige (…)»

Etter noen flere meldinger svarer Ina: «Hvordan finner du glede i å gjøre sånt med noen som overhodet ikke vil?» Svaret like etter er: «Nei vel, ta på streng. Buksa di skal av i morgen.»

Ina svarer. «Du sa du aldri ville voldta meg, men dette er verre»

«Nei. Er du gal er det ikke..»

«Det er det vel. Da kunne jeg i det minste gjort noe for å komme meg ut av det, men nå … den eneste veien ut av dette er jo faen meg å dø».

«Det var jeg som måtte gå til et annet bygg»

Ina hadde håpet at én seksuell handling var nok. Hun ber gjentatte ganger om å slippe, men lar seg igjen presse. Neste morgen møtes de på øvingsrommet igjen. Han får henne til å trekke ned buksene. Når han ser at Ina har rispet lårene sine til blods, vil han at hun skal ta buksene på igjen. Et nytt overgrep, oralsex, skjer.

– Heldigvis skjønte moren min at noe var skjedd, jeg var så utenfor. Så jeg fortalte henne det. Vi anmeldte overgrepene. Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis vi ikke hadde gjort det. Kan hende hadde jeg latt meg presse over enda lengre tid. Jeg skjønte ikke da hvordan jeg skulle komme meg ut av det på egen hånd, forteller Ina.

– Han ble ilagt besøksforbud. Overholdt han det?

– Ja, men han gikk jo der, var i de samme gangene og de samme øvingsrommene. I tillegg spilte vi i samme ensemble. Det gikk dårlig. Jeg klarte ikke å øve, jeg klarte ikke alltid å gå fra en time til den neste. Det var så tungt. Fra skolen ble det meldt at de skulle gjøre det enkelt for meg, men det var jeg som måtte gå til et annet bygg enn de andre når jeg skulle øve, for eksempel.

Dagen etter at Ina hadde levert inn anmeldelsen, kom politiet på skolen, sperret av øvingsrommet og sikret tekniske spor. Gutten, som var 17 år og åtte måneder på dette tidspunktet, ble avhørt. Kristin, moren til Ina, trodde at skolen ville følge opp og skjerme datteren, som var 16 år og to måneder da.

– Gang på gang tenkte vi at nå må de utvise ham fra skolen. Allerede da politiet sa at dette er en sak, tenkte jeg at skolen måtte ta grep. I hvert fall da det ble tatt ut tiltale, men nei. Ikke engang da han ble dømt i mai, fikk det noen konsekvenser for ham på skolen.

Fortvilelsen var stor. Ina slet og hadde det tungt.

– Jeg følte meg så alene. Hvis loven ikke gir rom for å utvise en som er dømt for voldtekt av en medelev på skolen, hva skal da til? spør Kristin.

«Veldig private ting ble offentlige»

I mai 2015 blir han dømt for å ha voldtatt Ina to ganger. Dommen er på fire år, hvorav ett år er betinget. I tillegg blir han dømt til å betale Ina 200.000 kroner i erstatning. Han anker denne dommen.

Både Ina og moren er kritiske til oppfølgingen fra skolen.

– Jeg krevde ikke at han skulle slutte, men de burde unngått å putte oss sammen. Fikk jeg øye på ham, klarte jeg ikke å gå til timen. Jeg holdt på å miste karakterer i flere fag. Jeg opplevde at lærere unngikk meg eller vendte blikket bort da jeg kom. Én lærer viste forståelse, ellers følte jeg at det var jeg som var problemet, forteller Ina.

Moren tok flere ganger kontakt med skolen. Hun syntes skolen burde gjort mer for å skjerme og hjelpe datteren.

– Jeg måtte av og til hente henne når det hadde blitt for mye. Dialogen med skolen var vanskelig. Ina hadde det så tøft, og jeg ble fortvilet på hennes vegne.

– Hva kunne skolen gjort annerledes?

– Noen burde ha fulgt henne opp. Var hun til stede på skolen den første skoletimen, var det ingen som undret seg hvis hun ikke møtte opp i neste time. Som oftest hadde hun da gått og gjemt seg. Jeg tror heller ikke skolens ansvarlige spurte seg selv hva de kunne gjøre for at hun skulle klare skoledagene, sier Kristin.

– Ba de ansvarlige ved skolen om hjelp?

– Ikke som jeg vet. Det burde ha vært noen som kom til skolen når sånne ting skjedde og hjalp dem og sa hva som var lurt å gjøre. Her skjedde ting altfor seint. De mente blant annet at Ina skulle komme på møter og avgjøre ting. Det var ikke Ina som skulle ta affære, det var det skolen som skulle.

Skolen og miljøet Ina hørte til, var også påvirket av det som hadde skjedd.

– Det var masse rykter. Ikke alle trodde meg. Veldig private ting ble offentlige. Det var tøft å takle. Heldigvis har jeg noen gode venner som støtter meg. Men jeg hadde konstant hodepine, hadde det vondt og var trist.

«Han kan aldri jobbe med barn og unge»

Til sist meldte skoleledelsen at overgriperen ikke fikk begynne på skolen etter sommerferien. Men da var det for seint. Ina hadde gitt opp, bestemt seg for å skifte miljø og begynne på folkehøyskole. Ina skulle imidlertid beholde plassen ved den videregående skolen, i tilfelle hun ikke fant seg til rette på folkehøyskolen.

– Jeg fikk vite det av noen venninner at han fortsatt gikk der da høsten kom. I og med at jeg hadde begynt på folkehøyskole, lot de ham begynne. Da hadde jeg i realiteten ingen retrettmulighet.

Året på folkehøyskole ble bra etter hvert. Nå er Ina i gang med å ta opp fag fra videregående som privatist og jobber i en barnehage ved siden av.

– Det å være en som droppet ut av videregående, fører ofte til at folk tror jeg ikke gadd. Det er ikke alltid så greit å fortelle hvorfor.

Det var musiker hun skulle bli, men det har hun slått fra seg.

– Jeg har begynt å spille igjen og tar timer. Jeg har søkt studieplass til høsten på beredskap og krisehåndtering. Det er det jeg vil nå, så får jeg se om jeg kommer inn og hva jeg eventuelt tenker da.

Moren støtter Ina, uansett hva hun velger.

– Hun er så flink til å spille horn. Spillelæreren hun har i dag, sier det ikke er talentet det står på. Jeg er glad for at hun ser fremover og kan begynne å leve livet sitt. Rettsprosessen tok to og et halvt år av livet hennes, sier Kristin.

Dommen er i dag rettskraftig. Overgriperen ble også dømt i lagmannsretten. Straffeutmålingen ble redusert til samfunnsstraff på 420 timer fordi det hadde gått særdeles lang tid siden det straffbare forholdet fant sted. Den subsidiære fengselsstraffen ble satt til tre år. Erstatningssummen på 200.000 kroner ble opprettholdt, men er anket til Høyesterett.

Ina håper at de som opplever sånt på skolen, blir bedre fulgt opp enn hva hun ble.

– Jeg håper ingen må oppleve det jeg måtte igjennom. Skoler må vite hva de kan gjøre for å skjerme dem som blir utsatt for overgrep. Det er en stor tilleggsbelastning å måtte gå på samme skole som overgriperen og hele tiden frykte å støte på ham.

– I mitt tilfelle ble jeg trodd. Det førte til fellende dom, det var bra for meg. Han kan heller aldri jobbe med barn og unge. Det er godt å vite, sier Ina.

Skolen mente de gjorde det som stod i deres makt

Rektor Lill Harriet Koi ved skolen der Ina gikk, begynte i stillingen høsten 2017, men har hørt om hendelsen: – En vakt ble blant annet engasjert for å overvåke at de to berørte ikke møttes og til å være en som hun kunne henvende seg til. Timeplaner ble endret for å begrense kontakten mellom de to.

I tillegg ble helsesøster og øvrig hjelpapparat i kommunen koblet inn. Fylkeskommunen bisto skolen med det juridiske, forteller rektor til Utdanning.

Avdelingsleder Totto Skrede mener de gjorde det de hadde makt til å gjøre. Han er opptatt av at begge parter skulle få sine rettigheter oppfylt.

– Vi prøvde blant annet å legge om timeplanene slik at de ikke møttes. En elev kan ikke utvises eller flyttes til en annen skole, så lenge tiltale ikke er tatt ut og saken er under etterforskning, sier Skrede.

– Har dere endret rutinene etter dette?

Rektor svarer: – Vi har ikke skriftlige rutiner for alle ulike hendelser, men en strategi for å være tett på og aksjonere fort. Det er imidlertid viktig å beskytte offeret. En må vurdere tiltak fra sak til sak. Muligens hadde det vært klokt å løfte dette opp på skoleeiernivå og med fylkesjurister for å avgjøre hva som er riktig å gjøre i slike saker.

– Alle elever har rett til et godt og trygt skolemiljø. Får vi vite at noe har skjedd en av våre elever, har vi plikt til å melde fra og håndtere saken, sier hun.

– Har dere rutiner for å følge opp de som for eksempel sliter med å komme seg til timene?

– Ja. Vi har systemer for forsentkomming og fravær- og karakterutvikling. Kontaktlærer og rådgiver har et særlig ansvar for å følge opp elever som har vansker og ikke møter til timene, sier Koi.

Guttens advokat skriver i en kommentar til saken: «Det er to mindreårige som begge opplevde at det som skjedde fra skolens side var feil. Og for min klient var det et betydelig element av forhåndsdømming, fordi saken ikke var avgjort.»

Det aller viktigste er å ivareta offeret

– Mellom 30 og 50 prosent av alle overgrep blir utført av jevnaldrende. Her er det store mørketall, sier Kjersti Draugedalen til Utdanning.

Hun er utdannet lektor med mastergrad i flerkulturell og internasjonal utdanning og har videreutdanning i studiet seksuelle overgrep i et livsløpsperspektiv.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 21,8 prosent av alle personer som ble siktet for seksualkriminalitet i 2014, var personer under 18 år.

– Mange saker blir ikke anmeldt, men det at mange overgrep begås av en jevnaldrende, er helt sikkert.

– Hva bør skolen gjøre når de får kjennskap til at et overgrep kan ha funnet sted?

– Å ivareta offeret, og sørge for en inngripen overfor barnet/ungdommen som har begått overgrepet, er det aller viktigste. Ledelsen ved skolen har ansvaret for å handle først, og de må ta kontakt med barnevernet, sier hun.

– Barnevernet er som oftest den koordinerende instansen og skal raskt innkalle til et samråd med de fagpersonene de trenger. Et slikt møte kan bestå av representanter fra barnevern, skole, politi, pedagogisk-psykologisk tjeneste og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, for eksempel, forklarer Draugedalen.

Samrådet har som hovedmål å kartlegge og legge opp til en strategi som sikrer begge parter.

– De skal for eksempel stille seg spørsmål om det er trygt at eleven med den skadelige seksuelle atferden kommer på skolen, om han kan bo hjemme, med mer. Samrådet bør også ta stilling til om saken skal anmeldes. Det er avgjørende at barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller andre utrednings- og behandlingsinstanser gjør en risikovurdering av eleven som har utført overgrepet, og at de utarbeider en trygghetsplan for skolen i samarbeid med lærerne, slik at man sikrer at det ikke skjer flere overgrep.

– Skal en ha slike møter før det er bevist at noe har skjedd?

– Bevisbyrden må aldri ligge på offeret. Det er helt forferdelig hvis offeret blir den skadelidende. Lærere har en kritisk viktig rolle. De møter alle barn og unge. Har noe skjedd på skolen eller fritiden, er det viktig at tiltak settes i verk snarest og at lærere vet hva de skal se etter og erkjenne at barn gjør overgrep mot barn.

– Er dette noe som skjer i hele skoleløpet?

– Ja, og vi må våge å snakke om det for å tørre å se at det er der. Barn i alle aldre kan ha en skadelig seksuell adferd. Det er viktig at disse barna får den inngripen og behandlingen de trenger. Seksuelle overgrep er et folkehelseproblem. Det må opp i lyset for at vi skal få gjort noe med det.

Forskere og behandlere skiller mellom normal seksuell adferd, problematisk og skadelig seksuell adferd. I 2017 utarbeidet Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress en rapport om temaet. Der har de blant annet sett på behandlingstilbudet for barn med skadelig seksuell adferd (SSA). Flere land har begynt å forske på temaet, men det finnes få behandlingstilbud til disse barna.

– Først og fremst må en ha verktøyene for å kartlegge disse barna. Lærere kan bli bekymret over adferden til enkelte barn, men de vet ikke hva de skal se etter og hva dette kan være. Skoler bør ha kjennskap til denne problematikken, og lærere må vite hvilken adferd som bør utløse tiltak. Kartleggingsverktøyet «Trafikklyset» er et konkret verktøy som kan gjøre det lettere for lærere å avdekke og sette inn tiltak overfor barn med skadelig seksuell atferd. Allerede fra første trinn på skolen bør dette være et tema, sier Draugedalen.

Kjersti Draugedalen arbeider i dag som avdelingsleder for bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger.

Advokat: Skolene trenger ikke ta stilling til hva som har skjedd

Advokat Marius Gjetnes hos Advokatfirmaet Raugland sier at skolene ikke trenger å ta stilling til hva som har skjedd, men at de har plikt til å handle når de varsles om at en elev har forgrepet seg på en annen elev.

– Når noe har skjedd som berører elevenes psykososiale skolemiljø, må tiltak settes inn umiddelbart. Dette er situasjoner skoler må håndtere. Som et minimum må skriftlige tiltak nedfelles så raskt som overhodet mulig, sier Gjetnes til Utdanning.

– Begge elevene har krav på et forsvarlig skolemiljø. Ifølge loven har skolen en rettslig plikt til å sette inn tiltak. Loven ble skjerpet i fjor, men også i det forrige lovverket var dette punktet tydelig formulert.

Gjetnes poengterer at det skal mye til for å flytte en elev til en annen skole.

– Før en rettskraftig dom er det begrenset hva skolen bør gjøre. Men de kan for eksempel tilby kveldsundervisning eller justere timeplanene slik at partene ikke møtes i løpet av skoledagen. Har de behov for bistand, må de sørge for å bringe inn andre instanser og ressurser for å finne løsninger.

– Er det bare ledelsen som har ansvar?

– Nei, alle ansatte i skolen har plikt til å følge med. Første dag en elev som sliter, har fravær, bør varsellampene blinke. Kommer ikke eleven til timene, må de sjekke hva som har skjedd. Alle ansatte i skolen har aktivitetsplikt. Ledelsen skal lage en handlingsplan som skal evalueres etterpå. Det var aktivitetsplikt og handlingsplikt nedfelt i lovverket tidligere også, men forpliktelsene ble enda tydeligere og konkretisert ved lovendring i august i fjor, sier Gjetnes.

Det skal mye til for å tvangsflytte noen

Fylkesdirektør for videregående opplæring i Akershus, John Arve Eide, sier at de har utarbeidet handlingsplaner for ulike saker, også når elever begår overgrep mot medelever.

– Vi bistår de skolene som trenger hjelp i slike saker og kobler inn juridisk avdeling. Det er viktig at man ikke trår feil. Begge parter skal ivaretas og sikres også rent juridisk, sier Eide til Utdanning.

– Har dere flyttet noen i slike saker?

– Det skal mye til for å tvangsflytte noen. Rent juridisk er det mye en må ta hensyn til. I løpet av de tre siste årene har én person flyttet frivillig.

– Har skolene gode nok rutiner for å følge opp slike saker?

– Alle kommuner skal ha team som de kan koble inn. Det kan være pedagogisk-psykologisk tjeneste eller andre. Det er vesentlig at elever som blir utsatt for ubehagelige hendelser, blir ivaretatt og skjermet. Vi har viet utrolig mye oppmerksomhet til at vi skal ha gode handlingsplaner mot uønsket adferd, sier Eide.