Jostein jobber på en liten skole på Østlandet. Forrige uke ble han en del av statistikken, en av lærerne som er blitt skadet av en elev.
– En elev var sint. Eleven hadde hatt en dårlig dag, helt fra morgenen av, og i ren frustrasjon kastet eleven en kost mot meg. Den traff meg i nesa, og det gjorde vondt, sier Jostein.
Nesa verket, blodet rant og nakken var øm. Men det var noe annet som gjorde mer vondt: – Det verket i lærersjela. Jeg lurte mest på hva jeg kunne gjort for å unngå det som skjedde, sier Jostein.
Utdanning har nylig skrevet om at det er de yngste elevene som er mest voldelige, og en god sak om hvordan man håndterer en truende situasjon.
Delte bilde
Senere på dagen, etter at han var kommet hjem fra jobb og etter å ha vært innom legevakta, delte Jostein et bilde på en side for lærere på Facebook. På bildet ser man blodet renne fra et kutt ved neserota, og ved siden av skrev han teksten: «Jada, da var man blitt statistikk....Men det understreker for min del at vi trenger et langt bedre begrepsapparat og mer presist språk i skolen, for å snakke om ulike voldshandlinger og hendelser.
– Hvorfor delte du det bildet?
– En av grunnene er at jeg vil ha en debatt om vold mot lærere. Fram til nå har man bare brukt begrepet vold, uten nyanser. Det mener jeg at blir feil. Ble jeg utsatt for vold? Nei, jeg synes ikke det, sier han. Og forklarer:
– Du har historier om elever som målbevisst går til angrep på læreren, slår og sparker, for å skade. Det er villet, kanskje planlagt og målet er å skade. Men så har du sånne som meg, som møter en frustrert elev som kaster en kost i sinne, sier Jostein.
– Men eleven kastet den med et ønske om å treffe deg?
– Ja, det stemmer. Men likevel. Kosten ble kastet i frustrasjon, og eleven sa unnskyld og klemte meg etterpå. Dette var ikke en villet handling, og jeg føler ikke at jeg har blitt utsatt for vold, sier Jostein.
– Hva bør man kalle det da, det du har opplevd?
– En hendelse, og at jeg ble skadet på jobb, kanskje. Poenget mitt er at dette bør skolen og skoleeierne finne ut av. Vi må få begreper som viser nyansene, sier han.
Til høsten går Clemens Saers til rettssak med ønske om å beskytte andre lærere mot det samme som han ble utsatt for.
Kan en seksåring kalles voldelig?
Ole Greger Lillevik er førstelektor ved Universitetet i Tromsø og er en av forfatterne bak heftet «Tiltak mot vold og aggresjon i skolen». Han er enig i at bruken av voldsbegrepet i barneskolen ikke er helt uproblematisk.
– Hvor langt ned skal vi gå og fortsatt kalle noe for vold? Hvis en treåring i barnehagen slår noen, er det vold? Hva med en første- eller andreklassing? Vi skal passe oss for å kalle elever farlige eller voldelige, for da vil alt eleven gjør bli sett i lys av at han er farlig, sier Lillevik.
Samtidig understreker han at man må drive risikovurdering med tanke på elever hvor det er stor fare for voldelige episoder.
– Konfliktsituasjoner bygger seg gjerne opp over tid. I tidlig fase har man et stort handlingsrom for å forebygge, mens i senere fase blir handlingsrommet mindre. Humor kan for eksempel fungere bra i tidlig fase, men veldig dårlig sent i fasen, sier Lillevik.
– Men når du som lærer ser at en elev ikke har det bra, ta kontakt og gjør noe med det. Kommer man inn tidlig er det nesten ikke grenser for hva man kan få til, sier han.
Han sier at etter situasjonen har roet seg, vil det være rom for læring.
– Mange får det litt for travelt med å fortelle eleven at de gjorde noe galt. Da forsøker vi ikke å hjelpe eleven med å finne nye strategier for å håndtere følelser og avmakt, sier Lillevik.
Han pleier å bruke et eksempel med en elev som velter et kjøleskap i skolekjøkkenet. Når han holder kurs for lærere spør han gjerne om hva man da bør gjøre. Da svarer ofte lærerne at «han må rydde opp selv for ellers lærer han ikke».
– Da gjelder det å puste litt og tenke, hva er bakgrunnen for at eleven oppførte seg slik? Kanskje han nettopp har fått melding av pappa om at han ikke får komme til han i helga, eller at kjæresten har slått opp, sier Lillevik.
Han sier det handler om å gi eleven tid og få han til å føle seg trygg.
– Da skal man ikke tenke på det kjøleskapet. Forsøk heller å finne ut hvordan situasjonen har oppstått. Så må man hjelpe barnet til å regulere seg selv. Veldig få blir farlige gjennom å bli møtt med omsorg, sier Lillevik.
Kritikken mot åpenhet
Det er kommet flere enn 200 kommentarer til bildet Jostein la ut, og tråden er nå stengt for flere kommentarer. De fleste kommentarene handler om vold mot lærere, mens noen tar opp ytringsfrihetsfrihet og hva man som lærer kan tillate seg å dele.
– Det er en del folk som mener jeg har utlevert eleven med å dele bildet. Det er jeg uenig i. Dette er ikke brudd på elevens personvern, mener jeg, sier han.
– Jeg var bevisst på at jeg ikke skulle skrive verken kjønn på eleven, navn på skolen eller noe annet som kunne identifisere eleven, sier han.
Han har fulgt debatten om ytringsfrihet i skolen og mener lærere bør få lov til å prate offentlig om hverdagen sin.
– Flere i Facebook-tråden hevder at det jeg gjør er ulovlig, men da lurer jeg på hvilken lov er det som forbyr meg det? spør han.
Men han innrømmer samtidig at det å fortelle om slike hendelser kan ramme skolen.
– Jo, det er ikke god reklame, det skjønner jeg, men samtidig er det vel et sunt tegn at skolens ledelse tillater lærerne å være åpne, sier han.
Jostein mener at en debatt om vold, skader og skolens oppfølging vil komme både lærere og elever til gode.
– Begrepsbruken bør bli bedre, og systemet for å takle sånne hendelser bør også bli bedre, sier han. Jostein mener lærere bør lære mer om å forebygge fysisk utagering. I tillegg synes han skolene bør ha klare retningslinjer for hva de gjør når en lærer er blitt skadet av en elev.
– Det kan virke som om skolen ikke helt hva de skal gjøre etter en sånn hendelse, sier Jostein.
