Klimaspørsmål - når informasjon ikke virker

Per Espen Stoknes sin utdanningsbakgrunn skulle ikke tilsi at klimaspørsmål skulle bli hans felt, han er psykolog og underviser økonomistudenter ved BI. Men nettopp erfaringene fra psykologien gjorde at han begynte å stusse på hvordan det kan ha seg at vi overøses av informasjon rundt klimaproblemer, uten at engasjementet blant folk øker, ja, det ser til og med ut til å bli mindre jo mer informasjon vi får.

– Jeg mener dette har sin rot i det moderne samfunnets irrasjonelle tro på rasjonaliteten. Man tenker at hvis folk bare får fakta, hvis de bare forstår, så vil de ble enige med forskere [og eksperter] og endre atferd, sier Stoknes.

Han kaller dette «tom bøtte-teorien», at du kan fylle hodene til folk med fakta slik at dette endrer dem tilstrekkelig til å være enig med ekspertene. Et hovedproblem innenfor klimafeltet er ifølge Stoknes at vitenskapsfolk nekter å gå bort fra en slik forenklet oppfatning av hva som skaper endring.

– Mitt utgangspunkt var at når det vi gjør ikke virker, bør vi prøve noe annet. Dårlige løsninger er ikke bare bortkastet tid, de kan selv være en del av problemet. Dette er noe vi kjenner godt fra coaching og psykoterapi. Innenfor psykologien fins det et godt dokumentert potensial for å forbedre klimakommunikasjonen, og jeg har forundret meg over at all denne kunnskapen ikke blir tatt i bruk, sier han.

Vi må skape nærhet

Ifølge Stoknes er distansering ett av hovedproblemene når det gjelder folks engasjement for klimaspørsmålet. Man tenker at klimaproblemet er et problem som ligger langt unna oss i tid og rom, og først og fremst angår andre: «det er andre som er ansvarlige»; «vi er så få, det spiller ingen rolle hva vi gjør», osv. Når man i tillegg blir møtt med abstrakte måter å fremstille klimaproblemet på (som CO₂ ppm-verdier eller Celsius per århundre), så blir det enda lettere å distansere seg. Et mottiltak er å gjøre klimaproblemet til noe konkret, gjøre det til noe sosialt, noe som er lett å gjøre. Elsykkel, solpaneler i nabolaget, mer plantebasert kosthold, er gode eksempler på hvordan klimaspørsmål kan bli til noe konkret.

Jeg vil, men jeg gjør det ikke

Et annet hovedproblem er det man kaller «kognitiv dissonans», spenningen mellom tanker og handlinger. Man har særlig forsket på dette i forbindelse med røyking. Man får høre at røyking er skadelig, og man vet at man burde slutte, men det er vanskelig å få til. Det er faktisk så vanskelig at det er lettere å justere måten å tenke om røyking på: «Kanskje røyking ikke er så farlig allikevel?»; «Andre røyker mer enn meg!»; «Onkelen min har røyket 20 om dagen i 50 år, frisk som en fisk!» osv. Hjernen finner raskt gode selvrettferdiggjøringer for å fjerne dissonansen. Når dissonansen forsvinner, så føler man seg bedre.

Tilsvarende for klima kan man velge å ikke «tro» på klimaforskerne, og legge større vekt på forskere som sier noe annet, selv om disse utgjør et lite mindretall. Ifølge Stoknes legger man vekt på de argumentene som passer til handlingene sine – det er noe vi gjør hele tiden i mange slags situasjoner. Dette styrer også folks reaksjoner på klimaforskningen, og man er seg ikke bevisste på at det skjer.

– Jeg ønsker ikke å kritisere dette, bare å vise hvordan folk faktisk fungerer. Jeg skjønner at det må bli slik, for det er uhyre krevende å koble seg av bruken av fossilt brensel. Hele vår kultur er bygget opp rundt dette, og hele situasjonen tvinger oss inn i dissonans. Det blir uunngåelig slik at folk ønsker å rettferdiggjøre seg selv, sier han.

Vi gjør som naboen

Kognitiv dissonans er motsetninger som oppstår «inne i ditt eget hode». Men ifølge Stoknes fins det også en tilsvarende sosial dissonans som oppstår når det fins ulike oppfatninger mellom folk. En slik situasjon skaper sosiale spenninger, og hvis man ønsker å forbli innenfor gruppen, kan det være en utvei å tilpasse seg for å minske ubehaget. Dette kan slå begge veier. På den ene siden kan det være tungt å få til endringer i et allerede negativt miljø. På den andre siden gir det en mulighet til å arbeide aktivt med folks holdninger og handlinger som er langt mer effektiv enn informasjon og holdningskampanjer.

Trump – en god nyhet for klimaet!

Endringer av folks måte å tenke om klima på er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det må også skje endringer i måten vi tenker økonomi på. Stoknes er for tiden i ferd med å skrive en bok om «den nye veksten».

– Jeg har også bakgrunn fra økonomifaget, og jeg ser at det skjer mye interessant på dette området, for eksempel at Kina, som tidligere var den store klima-skurken, nå leder an i miljøøkonomisk utvikling, sier Stoknes.

Et annet positivt trekk er at det i dag fins mellom én og to millioner organisasjoner i verden som arbeider for økonomisk bærekraft og sosial utvikling. Det vil føre til endring.

– Selv om man føler at arbeidet i perioder kan stå i stampe, så viser historien oss at sosiale endringer kan skje plutselig. Partnerskap blant homofile kan være et eksempel. I 2004 ble dette temaet en sak som republikanerne brukte for knuse demokratene og få gjenvalgt George W. Bush. Men så bare få år etter, i 2013, har hele USA snudd i denne saken, og strategiene man brukte ligner på de jeg mener man må bruke i miljøkampen. Andre eksempler er endringen i holdning til Vietnamkrigen, holdningen til apartheid i Sør-Afrika. Man står gjerne fast, står fast, står fast…, men så en dag tenker folk at nok er nok! Man får et «tipping point» og ting skjer ganske raskt. Slik sett kan Donald Trump være noe av det beste som har skjedd i klimasaken. Han kan bringe oss nærmere oppfatningen om at nok er nok.

Men Per Espen Stoknes vil likevel ikke ha merkelappen «klimaoptimist».

– Optimister har en tendens til å binde seg til ett mulig positivt utfall, mens realiteten er at det fins mange muligheter for hvordan ting vil utvikle seg. Mest sannsynlig vil det være verken det verste eller beste vi kan tenke oss som slår til, men noe vi ikke er i stand til å se i dag. Jeg heller derfor mot skeptisisme, som åpner for både optimisme og pessimisme samtidig fordi ingen vet nøyaktig hva som kommer til å skje.

Skolens oppgave

Det viktige i skolen er ifølge Stoknes å ikke drepe barnas fremtidstro eller -glede. Han mener barna må få se at vi er i gang med å løse ting allerede i dag, at vi må balansere informasjonen om løsninger og om problemer.

– Forskning har vist at forholdet mellom løsninger og trusler man blir presentert for bør være 3:1. Men slik det er i dag får man heller hørt om 80 prosent katastrofe og 20 prosent løsninger, altså helt motsatt, sier Stoknes.

Han har ikke særlig tro på å undervise i resirkulering. Han foreslår at skolen heller bør drive med ulike former for borgervitenskap (citizen science) der barn engasjeres i å registrere hva som skjer i naturen i sitt nærmiljø: Når drar trekkfuglene og når de kommer tilbake? Når legger isen seg på vannene og hvor lenge blir den liggende? Hvordan var det på bestefars tid? Det er også viktig å forklare at utdanning av (særlig) jenter og familieplanlegging, spesielt i fattige områder, er det viktigste klimatiltaket, slik prosjektet Drawdown har dokumentert. Enkelt sagt er Malala også den beste klimakommunikatøren. Dette gjør klima-temaet kan oppleves nært og sosialt for elevene.

– Måten barna oppfatter verden på vil etter hvert bestemme hvordan de kommer til å endre samfunnet, sier Stoknes.

Framtiden i våre hender – nye måter å kommunisere på 

Kommunikasjonssjefen i Framtiden i våre hender, Sindre Stranden Tollefsen, kjenner godt til Per Espen Stoknes’ synspunkter og er enig i at det er behov for å kommunisere på nye måter.

– Jeg tror det også henger sammen med tiden vi lever i, når vi gradvis har endret fokus fra individets moralske ansvar og problembeskrivelser, til i større grad å snakke om løsninger. Vi har sett hva som ikke virker og vi vet nå mer om hva som motiverer for handlinger. Det som virker er først og fremst å peke på løsninger, gi folk konkrete tips, arbeide for politisk gjennomslag og sette næringslivet under press, sier Tollefsen.

Sosiale medier blir viktigere kommunikasjonskanal

Framtiden i våre hender satser for tiden mye på sosiale medier og opplever selv at de er handlingsorientert og konstruktive her.

– I noen grad må vi gå utenom de tradisjonelle mediene dersom vi skal nå igjennom. Det har vist seg at pressen, som gjerne har bestemt seg på forhånd for hvordan de skal vinkle og fremstille sakene på, ofte utgjør et hinder for å nå gjennom med denne typen kommunikasjon, sier Tollefsen.

Økt bruk av sosiale medier kommer parallelt med at organisasjonen i disse dager har økt og fornyet sin medlemsmasse, som i dag først og fremst består av unge kvinner. Tollefsen beundrer for eksempel unge jenter på 14 år som under fullt navn og bilde går inn på facebooksidene til store internasjonale kleskonsern for å diskutere etikkspørsmål.

Problematisk å påpeke behov for redusert forbruk

– Det å gjøre enkeltmenneskets forbruk til hovedproblemet er feil. Samtidig vet vi at det fortsatt er umulig å frakoble privat forbruk og fossil vekst. Det er fortsatt viktig å argumentere for lavere personlig forbruk, men når vi argumenterer rundt dette, kan vi lett bli oppfattet som moraliserende. For oss kan dette være et dilemma, sier Tollefsen.

.