Jakten på X-klassen

Denne dialogen blir starten på en jakt etter elevene i X-klassen.

– Det skal finnes et klassebilde et sted.

Klassebildet Morten Lindstad legger frem, viser ti ungdommer i tidstypiske klær, med en spinkel kvinnelig lærer. De står i en tom skolegård. Det er en ren gutteklasse.

Bak på bilde står det skrevet, med 15-årige Mortens skrift: «Idiotklassen med Bekka. Alle helt sprø.» Klassen ble kalt X-klassen. Bildet er tatt i 1973, ved Løken ungdomsskole i Askim i Østfold.

Morten vet at jeg er journalist, han er en bekjent av en av mine kompiser.

Rektor ved Løken ungdomsskole den gang var Reidar Vabro.

– Dette var ikke en ordinær klasse. Det var elever som ikke kunne følge ordinære læreplaner, som ble satt i X-klassen, sier Vabro til Utdanning.

Jeg spanderer en kaffe på en meget trøtt Morten. Natten før vi møtes har vært tung, han har ikke fått sove.

– Minnene er for jævlige. Alt kommer tilbake, både fra oppveksten og skolegangen.

Han er en høyreist mann, men liker ikke å stikke seg frem. Morten har sosial angst. Angsten er så overveldende at han ikke engang klarte å gå i sin meget avholdte sønns bryllup.

Underveis i jakten på X-klassen skjønner jeg at angsten for å fortelle sitter i flere av guttene derfra. Den siste må jeg over riksgrensa for å finne. Da ligger utkastet til saken ferdig i passasjersetet. Alle er de der, levende og døde. Det er bare han som mangler. Forsøkene på å få en avtale med ham har ikke ført frem.

Rundt 1000 elever går i spesialklasser på grunn av atferdsproblemer, viser kartlegginger Utdanning gjorde i 2012. Til sammen er over 4000 elever tatt ut av ordinær undervisning i dag. Ingen forskere har i nyere tid sjekket hvordan det går med dem.

Rundt omkring i landet fantes mange klasser som den bildet fra Løken ungdomsskole i 1973 viser. De ble gjerne kalt ulike ting: Observasjonsklasse, oppsopsklasse, X-klasse, miljøgruppe og dusteklasse, er noen av navnene.

Klassebildet viser 10 gutter. I tillegg til guttene på bildet viser klasselisten, som jeg får fra én av de andre i X-klassen, at det til sammen gikk 13 gutter i klassen. Fem av dem lever ikke lenger.

Første året på ungdomsskolen gikk Morten i en vanlig klasse, og han begynte også i normalklassen den høsten det året han gikk i åttende klasse.

En dag Morten var på vei inn i klasserommet, ble han grepet fatt i og bedt om å følge med. Etter den dagen gikk han i X-klassen.

– Jeg hadde kommet med kritikk av en lærer. Neste dag var jeg plassert i X-klassen.

Dette var en klasse han hadde hørt mye stygt om, og det å selv være en som gikk i en sånn klasse, føltes forferdelig for Morten.

– Jeg var ingen dust.

Er det derfor mannen i Sverige ikke vil møte meg? Skammer han seg over å ha gått i X-klassen?

Det er ikke alle som følte seg som duster. Ikke alle mislikte å gå i denne klassen. Èn av dem som syntes det var helt ok å gå i X-klassen, er Jan Olav Mariussen.

• Les også: Dobling i antall elever utenfor normalskolen

Vi treffes i Askim. Jan Olav forteller uanstrengt fra skoledagene. Av og til trekker han lett på skuldrene for å understreke at han ikke tar ting så tungt.

Jan Olav hadde det bra hjemme og fikk den oppfølgingen han følte han trengte av foreldrene. Av og til fikk han med melding hjem. Faren signerte uten å lage for stort nummer ut av det.

– Jeg skjønner at jeg havnet i en sånn klasse. Jeg var så urolig.

Han er den eneste av klassekameratene fra X-klassen som er i fast jobb.

Jan Olav var med på å arrangere treff for alle klassene for en del år siden. Treffet startet på kirkegården, der de gikk en runde til gravene og mintes elevene som lå der. Bare tre av elevene i X-klassen deltok. De to andre som var med, er begge døde.

– Skolen var helt ok for min del, jeg var ikke så veldig interessert i skole, forteller Jan Olav.

Jan Olav mimrer om gamle klassekompiser, levende og døde.

Jeg har fått vite at flere er døde, men får meg en overraskelse: – Egil er ikke død. Han bor i Rakkestad, kan Jan Olav opplyse.

Heseblesende kommer Egil Hansen inn på kafeen i Rakkestad. Han har lett etter klassebildet sitt, men ikke funnet det. Jeg rekker ham en kopi av klassebildet.

På skolen var Egil redd for både lærere og medelever.

– Barneskolen gikk på et vis. Da gjorde mamma ennå lekser med meg.

Ungdomsskolen beskriver han som et helvete. Hjemmefra fikk han beskjed om at han bare måtte skjerpe seg. Skoledagene på ungdomsskolen besto av mye slåssing. Det var sjelden at Egil hadde gjort lekser og hadde med de bøkene han skulle ha. Han var plaget av konsentrasjonsvansker.

– Var redd, mye frykt. En lærer dro meg i ørene og håret. Jeg følte ofte at det var min skyld.

Etter ungdomsskolen levde han et rotløst liv på siden av samfunnet. Dagene var preget av mye rus.

Han klarte å bli nykter, ble gift og fikk tre barn. Da han mistet den faste jobben sin og måtte begynne å kjøre langtransport, tårnet ting seg opp. Han savnet familien. Veien innom apotek nede på kontinentet, der det var lettere tilgang til medisiner som i Norge var reseptbelagt, skulle etter hvert føre ham ut i en ny russpiral.

– Etter hvert tok jeg alt. Røyket til og med heroin, men jeg satte det aldri.

Ekteskapet gikk over ende, og Egil levde et hardt liv. Det hendte til og med at han sov ute.

– Jeg skjønner at folk trodde jeg var død. Jeg var langt ute.

Egil er i dag gift for andre gang. Årene med rus har medført at han er uføretrygdet.

– Det å bli satt i en sånn klasse, virket stigmatiserende.

Flere fra klassen har slitt med rus. Da er det ofte vanskelig å oppspore dem. Én av guttene skal bo i Vestfold.

Derfor lot jeg hjulene på bilen rulle sørover i juni. Sola steikte etter uker med kulde. Mannen jeg søkte, hadde ikke vært mulig å nå, hverken via telefon, e-post, Facebook eller vanlig brev. Han har et uvanlig etternavn, så jeg har kontaktet alle som har det samme. De er i slekt, men ingen har kunnet hjelpe meg med å oppnå kontakt. Siste forsøk er å prøve en adresse som ligger 14 mil fra Oslo.

Jeg ringer på døra til Øyvind Melenius i Stavern. Døra til rekkehuset blir åpnet av en vever, mørkhåret kvinne. På spørsmål fra meg går hun inn igjen og henter Øyvind. Ut kommer en høy, tynn mann, med en vaskefille i hånda. Jeg rekker ham en kopi av klassebildet.

– For noen kompiser. De var topp!

Øynene glitrer, og mannen foran meg er et eneste stort smil. Øyvind setter seg ned på trappa og forteller meg om sin skolegang og oppvekst. Han og kona står på farten ut i finværet, men han tar seg tid.

Ut kommer fortellingen om lillebroren Arild og ham som kom i fosterhjem da de var ett og to år. Etter noen år ble de kastet ut av hovedhuset og måtte bo i samme huset som grisene. Fosterforeldrene mente at de var «Satans barn». Øyvind tror de var fem og fire år da de ble flyttet til rommet over grisene. Der var det ikke tilgang på vann eller dusj. Etter dusjing på skolen hadde de ikke reine skift å ta på seg.

– Tenk, ingen av gutta i klassen mobbet oss fordi vi luktet.

Ingen spurte Øyvind hvordan han hadde det hjemme. Ikke skolen. Ikke helsesøster.

Årene i fosterhjemmet minnes ikke Øyvind med glede, men heldigvis hadde han broren sin der. Etter mange års kamp fikk brødrene 725.000 kroner hver i erstatning. Det var lillebror Arild som stod på og førte kampen for dem begge.

– Typisk Arild. Han var alltid der for meg, men de ødela to liv, det kan aldri erstattes.

Begge brødrene har brukt narkotika i mange år. Øyvind har kommet seg ut av dopmiljøet. Arild døde i mai i år.

– Da skreik jeg høyt. «Hvorfor stakk du av, du skulle jo vente på meg?»

De blå øynene til Øyvind blir blanke når han snakker om broren som alltid var der.

Dokumentasjon fra dommen har ikke Øyvind lenger, så om det står noe om skolen der, vet jeg ikke. Flere har bedt om innsyn, men det er lite dokumentasjon å finne.

Én av dem som ber om dokumentasjon, er Morten. Han ber om innsyn i sine papirer i et forsøk på å få vite hvorfor han ble flyttet ut av sin opprinnelige klasse og over i X-klassen, som var det uoffisielle navnet på klassen.

Svaret fra kommunen kommer etter to måneder. Det eneste de har av dokumentasjon, er at Morten mottok støtteundervisning i engelsk da han gikk i 5. klasse.

Morten har bedt om innsyn både i eventuelle oppføringer ved sosialkontoret, skolen og barnevernet. Morten er sikker på at noen offentlig ansatte besøkte hjemmet hans for å få ham overført til gutteskolen på Bastøy.

– Far min slo i bordet og sa at det ikke ble aktuelt.

Det finnes ingen dokumentasjon på denne episoden heller. Morten ble ikke flyttet til Bastøy, men fortsatte sin skolegang ved Løken ungdomsskole.

Morten beskriver klassekameratene sine fra hvordan han minnes dem. Noen minnes han med glede, andre med langt dårligere minner.

Morten beskriver én av guttene på klassebildet, Svein Olsen, som en jovial fyr.

Gutten som står i bakre rekke, som nummer to fra høyre, husker ikke at bildet er tatt. Han har aldri sett det før.

Svein har mest negative minner fra skoleårene, som var fylt av mobbing og nederlag. Først vil han ikke treffe meg, men kommer på at det kan være barn som har det sånn som da han vokste opp. Han bestemmer seg for å fortelle.

Klassen var ikke et trygt sted for ham heller. Svein slet med tallene. Bokstavene gikk det bedre med. Av og til måtte han sitte igjen. Det ble ofte en stillingskrig der Svein nektet å gjøre ekstraoppgavene og kunne bli sittende i timevis. Han hadde det ikke travelt med å komme seg hjem. Barndomshjemmet var et utrygt sted.

Svein ber også om innsyn i sine dokumenter. Det som finnes, er et anbefalingsbrev fra klasseforstanderen, der Svein omtales i rosende ordelag.

– Jeg blir rasende. Dette er bare piss!

Svein mener at hele brevet er løgn. Han kjenner seg ikke igjen i noe av det som står der. Jeg får lese det, men ikke lov å ta kopi av det. Han synes hele brevet er så absurd at han ikke vil kjennes ved det.

Noen forklaring på hvorfor Svein havnet i denne klassen, eller noen form for vedtak om en plassering i en slik klasse, får han ikke.

Tidligere rektor Reidar Vabro sier at foreldrene skulle være enig i hvilken kursplan elevene skulle ha. Han er ikke sikker på at alle foreldrene var tilgjengelige, og han mener at skolen i noen tilfeller nok tok valget på elevenes vegne. Elevene ved Løken ungdomsskole ble testet av rådgiver, forteller Vabro.

Både Morten, Egil og Svein vet at de har vært på rådgiverens kontor, men om de har gjennomført noen form for kunnskapstest, er ingen av dem sikre på. Utdanning har ikke funnet rådgiveren i noen adresseregistre i Norge.

Er det flere som har blitt testet? Ble mannen i Sverige det? Jeg har sittet i bilen tidligere for å møte den utvandrede, men da ringte han og avlyste mens jeg var på tur mot Sverige.

Det har vært flere jeg har måttet oppsøke direkte, fordi det ikke har vært mulig å få kontakt med dem på andre måter.

Som nummer to fra høyre, på første rad finner vi Robert Røed.

Robert bor i Askim. I dag har han fått fagbrev. Jeg finner adresse og telefonnummer. Jeg ringer og sender meldinger, han svarer ikke. Jeg ringer også kvinnen på samme adresse. Det er hans kone, og hun lover å formidle beskjed. Jeg hører ingenting.

Vel framme åpner jeg porten i det hvite stakittgjerdet, ser ut over en sirlig hage og går opp trappen til et hus som er meget velholdt. En hund gjør. Kona åpner døren. Jeg får komme inn. Robert er helt stiv, han sier først lite. Dette har han ikke så veldig lyst til, men det å være én av mange som stiller opp, hjelper.

– Det var sånn de gjorde det den gang.

Robert er knapp i kommentarene sine. Han synes ungdomsskolen var grei, årene før hadde vært mye verre. Robert mener at de ble satt sammen etter nivå, men at han og medelevene ikke var dumme.

Tidligere rektor Reidar Vabro kan bekrefte at de ble delt inn etter nivå, men at disse guttene ikke ble undervist etter noen av kursplanene. Høyeste nivå var kursplan tre, laveste nivå kursplan én. Vabro sier at de syntes synd på guttene. Derfor ble det sagt at de ble undervist etter kursplan A. De ble derved fritatt for eksamen.

Robert vokste opp sammen med moren sin og storebror. Frem til Robert begynte på ungdomsskolen, hadde de bolig som kommunen hadde ordnet: en arbeidsbrakke på søppelfyllinga i Askim. Der bodde Robert gjennom hele barneskolen. Det å få en ordentlig bolig overskygget det meste.

Robert husker mange av guttene i klassen som bråkete.

– De samlet vel sammen de verste og satte dem i en klasse.

Han kan ikke huske at han savnet noe på skolen, men husker at det var mye bråk og slåssing der. Han sloss ofte, nesten daglig.

– Vi fikk ikke akkurat de beste lærerne.

Robert husker flere episoder der han ble prikket med fingeren gjentatte ganger hardt i brystet av en lærer. En gang ble han kastet ut av vinduet av denne læreren, husker han. Heldigvis var det i første etasje, så han ble ikke alvorlig skadet.

Flere forteller om en lærer som bedrev «prikkedøden» på dem, deriblant Morten.

Guttene i klassen var tøffe mot andre. Det var også flere episoder der de var voldelige mot hverandre. En dag bestemte Morten seg for å ta igjen og slo så hardt at han brakk to fingre.

– Da ble jeg respektert.

Etter det ble Morten én av dem som tok igjen. Han innrømmer at han også mobbet andre.

I klassen var det mye uro, og Morten følte han ikke fikk lære det han trengte og ville.

– Det var ganske vilt. Enkelte sniffet i timene, og runking var ikke uvanlig.

I voksen alder har Morten tatt handelsskolen og voksengymnas. Nå har han skraphandlerbevilling og rydder blant annet dødsbo.

– Det var en seier for meg å få de papirene i hånda. Det var beviset på at jeg ikke var en idiot.

Men minnene er vonde. Det å dra dem frem fra glemselen skaper mer angst hos Morten. Tanken på at noen kanskje har det sånn i dag også, har gjort at han synes det er verdt de søvnløse timene.

– Når jeg går forbi en skolegård, ser jeg med en gang hvem som blir mobbet. Du ser det på kroppsspråket, hvordan de prøver å gjemme seg bort. Jeg er forundret over at ikke alle ser det.

Den dagen Morten gikk ut skoleporten for siste gang, jublet han innvendig og kastet sekken. Han har ikke vært tilbake på skolen siden, før han blir med Utdanning tilbake til skolegården.

Skolebygningene er i dag tømt og skal rives. Forfallet har begynt å gjøre seg gjeldende.

– De dårlige minnene finnes jo i meg selv om bygget blir revet. Det var et helvete å gå her. Skolen var bare oppbevaring, den hadde null verdi.

Ved hvert eneste hjørne og trappetrinn kan Morten beskrive episoder med medelever eller lærere. Ingen av minnene er gode. Han var lett å ta, blek og skjeløyd, med rødt hår og fregner.

– Jeg ville bare være i fred.

De mest fredfylte stundene fra ungdomsskoletiden opplevde Morten når han skulket og stakk til skogs. Da kunne ingen gjøre ham noe.

Hjemmet beskriver han også som et angstfylt sted, med mye vold.

Det å gå i X-klassen ga Morten en følelse av å være utestengt fra de andre elevene og stigmatisert.

En gang gikk Morten inn på et arrangement på skolebiblioteket. Der var det elever fra de andre klassene på skolen. Han satte seg ned på en av de fremste radene.

– Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte sitte bakerst i lokalet.

Morten følte at de andre elevene og lærerne holdt avstand fra guttene som gikk i X-klassen.

Noen av elevene fra klassen bor ennå i Askim. Én har Morten lyst til å treffe; Kai Holm.

Stille og litt forsiktige Kai bor i en toromsleilighet midt i Askim. Han går sjelden ut, men liker å kose seg hjemme blant tingene sine. Hver en liten krok har sitt tablå av leker, krukker, radioer og en mengde av gjenstander som Kai liker.

– Jeg er ikke med på bildet. Jeg skulket den dagen det ble tatt, sier Kai.

Leiligheten til Kai er ren og ryddig, han ommøblerer og setter stadig vekk tingene sammen på nye måter. Tingene og de to kattene fyller dagene til Kai. Han er ufør.

– Veldig hyggelig å få besøk.

Kai stråler over at vi har kommet. Kaffe og wienerstang blir budt fram, og de to gamle klassekameratene mimrer over en svunnen tid.

Kai ba selv om å bli flyttet til denne klassen. Normalklassen var for tøff for ham.

– Jeg syntes det var mye bedre i den klassen, jeg.

Det er ikke andre Morten har lyst til å treffe av dem som bor i Askim, men han vil gjerne vite hvordan det har gått med dem.

Guttene på bildet finner jeg, med litt flaks, én etter én. Ole Johnny døde etter en ulykke for ni år siden. Tom døde for tre år siden. Flere kilder bekrefter overfor meg at han var arbeidsom, men han levde hardt og drakk en del.

Jeg har funnet åtte av de ti på bildet. På klasselista står også navnene Kent og Terje, men de er begge døde og kan ikke fortelle sin historie.

Det er én til av guttene som skal bo i Askim. Åge Willy er rusmisbruker og umulig å få tak i. Flere av guttene fra X-klassen har sett ham i det siste. Jeg får til slutt tak i navn og nummer til samboeren hans. Det skal vise seg at det er hun jeg trenger godkjenning fra, for en dag i juni tikker det inn en sms på telefonen min.

«Hei, en liten informasjon til deg. Åge Willy døde 7. juni 2015.»

Dermed rakk jeg ikke å få høre Åge Willys historie. Nå vil jeg gjerne forsikre meg om at sistemann på bildet får fortalt sin historie, hvis han ønsker det.

Veiene i indre Østfold har jeg blitt godt kjent med i min søken etter X-klassen. Målet i dag er Töcksfors. Der skal sistemann bo. Kommer han til å åpne døra når jeg ringer på? Vil han snakke med meg? Jeg krysser grensa og ruller inn i tettstedet litt over en mil fra moderlandet.

Jeg legger knapt merke til den kalde høstluften. Jeg trykker inn ringeknappen og venter. Lyder fra flermannsboligen tyder på at det er noen der inne. Jeg ringer på en gang til. Døren åpnes av en høy mann.

– Er du Ketil?

Mannen med tynt grått hår nikker bekreftende.

Jeg rekker ham klassebildet og spør om han har tid til å ta en kaffe med meg.

– Ikke noe intervju.

Jeg forsikrer at det holder med en kaffe og en tillatelse til å bruke klassebildet av ham.

Han gir sin tillatelse, men vil ikke prate.

Klasser for avvikere

Askim skolestyre vedtok i 1971 å opprette en klasse for avvikere ved Løken ungdomsskole i samarbeid med blant annet skolepsykolog. Om det var en slik klasse guttene i X-klassen gikk i, finnes det ikke dokumentasjon på.

Den eneste av guttene som husker at han gikk til skolepsykolog, er Kai Holm. Morten Lindstad vet at han én gang var hos skolepsykologen, men ikke hvorfor. Morten har bedt om innsyn i sine dokumenter. Det eneste som finnes, er at han mottok støtteundervisning i engelsk i 5. klasse. I svaret fra kommunen står det at det ikke ligger noe mer i hans elevmappe.

Svein Olsen har også bedt om innsyn, men han har ikke fått noen form for dokumentasjon om hvorfor han ble plassert i X-klassen. Svein tror ikke at han har vært til skolepsykolog.

Egil Hansen og Robert Røed er sikre på at de ikke har vært hos skolepsykolog. Jeg har ikke spurt alle guttene i X-klassen om de har vært hos skolepsykolog.

På Askim kommunes hjemmesider står det at all kontakt med barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste og ekstrabevilgninger til spesialundervisning og støtteundervisning skal være lagret i elevmappene i arkivet, også fra da guttene i X-klassen gikk der på 1970-tallet.

Adferdsgrupper også i dag

Askim kommune finner heller ikke noe i sine arkiver når Utdanning spør om det finnes dokumentasjon om de enkelte elevene. Kommunens ansatte finner imidlertid et brev sendt til Kirke- og undervisningsdepartementet 7. mai 1971.

– Finnes det noe vedtak på hvorfor disse ble satt i en egen klasse?

– Brevet er sendt til Kirke- og undervisningsdepartementet. Tittelen er: «Felles observasjonsklasse for Løken og Grøtvedt ungdomsskoler». Askim skolestyre har fattet vedtaket, svarer Frank Westby, virksomhetsleder for Askim-skolen, i en e-post.

– Fulgte det ekstra midler med slike klasser?

– I vedtaket står det at det er meningen å gi individualisert undervisning ved en hovedlærer til de fleste av timene. Videre står det at det skal være et nært samarbeid med skolepsykolog, leselærer (logoped) og sosialkontor.

– Hvor lenge fantes det X-klasser i Askim?

– Det har jeg foreløpig ikke informasjon om.

– Er det noen som vet når de første X-klassene ble opprettet i Askim?

– Ikke som jeg vet.

– Har Askim kommune spesialklasser ved skolene sine i dag?

– Det kommer litt an på hvordan vi definerer spesialklasser. Vi har noen vi definerer som alternative opplæringsarenaer, og så har vi et interkommunalt samarbeid for multifunksjonshemmede elever, svarer Westby.

Kraftkommune med god økonomi

Askim kommune, som kraftkommune med mange industriarbeidsplasser, opplevde oppgangstider og vekst fra 1950 og ut på 1970-tallet. Det viser en rapport fra Askim historielag.

Også tidligere rektor Reidar Vabro kan bekrefte at han fikk rause skolebudsjetter.

– Jeg hadde vært rektor ved Nesodden ungdomsskole før jeg kom til Løken ungdomsskole i 1965. Askim kommune hadde langt bedre råd. Rådmannen var også interessert i skole. Det var jo bra for oss, sier Vabro til Utdanning.

Løken ungdomsskole var nybygd da Vabro tiltrådte som rektor. Det var den andre ungdomsskolen som åpnet i Østfold. Kruseløkka i Sarpsborg var den første.

– Vi var en foregangsskole. Mange besøkte oss for å se hvordan vi drev ungdomsskole.

Da Lov om grunnskolen ble vedtatt 13. juni 1969, var niårig grunnskole for alle et faktum. De aller første ungdomsskolene ble etablert allerede i 1955. Forsøksperioden foregikk frem til loven ble vedtatt. Mønsterplanen med ulike kursplaner ble innført i 1971.

– Jeg synes ordningen med kursplaner var en god ordning. Det var etter hvert taperne som protesterte mot ordningen. Det kunne gå elever med forskjellig kursplan i samme klasse, men som oftest ble elevene delt i klasser etter kursplan. Det hendte at enkelte ble satt ned til en mindre krevende kursplan, men det var lite skifte i løpet av skoleåret, minnes Vabro.

IQ-tester

– Hadde dere spesialklasser?

– Vi samlet etter hvert elever i en egen liten gruppe.

– Ble de kalt for X-klassen?

– De fikk forskjellige kallenavn. Det kan nok stemme at noen kalte dem for X-klassen.

– Hvordan ble de valgt ut til X-klassen?

– Blant annet testet vi dem.

– Hva slags test?

– En IQ-test som jeg hadde med meg fra Nesodden, der vi også testet elevene. Testen var laget sammen med en psykolog og bygde på tester fra USA.

– Ble elevene utvalgt på grunnlag av disse testene?

– Foreldrene skulle også være med på rådgivningen. Dessverre var ikke alle foreldrene til dem som kom i disse klassene så glade i å ha kontakt med skolen. Foreldrenes samtykke var likevel en betingelse.

– Hvilke muligheter hadde elevene i X-klassen til å ta videregående opplæring?

– Ingen. Den gang måtte man ha fulgt kursplan tre for å komme inn på gymnaset. De som gikk i X-klassen, hadde mindre krevende kursplaner. Elever som hadde laveste kursplan, hadde ikke ambisjoner om videre skolegang.

– Morten Lindstad har tatt voksengymnas, så noen hadde vel ambisjoner om å gå videre?

– Han er den eneste jeg har hørt om som har klart det. Den gang var det mulig å gå ett år ekstra på ungdomsskolen for å forbedre karakterene sine.

– Var det riktig å sette disse elevene i en egen klasse?

– Ja, hva kunne vi gjøre? De fikk en egen flink lærer som skulle motivere dem. Vi syntes jo litt synd på dem. Jeg mener at man skulle delt inn etter nivå i dag også, jeg.

– Hvorfor?

– Det ville ha gjort det lettere å undervise, når alle elevene var på nesten samme kunnskapsnivå. Hvordan skal man klare å gi de beste den undervisningen de fortjener, hvis man i tillegg skal ta hensyn til de dårligste? sier Vabro.

Hva karakterkortene forteller

Noen X-klasse-elever har tatt vare på karakterer og vitnemål fra ungdomsskolen.

Egil Hansen fikk mot sommeren i 8. klasse karakterene Godt i 9 fag, Meget godt i 3 fag og Nokså godt i heimkunnskap. I orden og oppførsel fikk han Mindre bra. Der står det også at han følger kursplan 1. I 9. klasse flyttes Egil til kursplan 2 i engelsk, men faller to karakterer, fra Meget godt til Nokså godt. Både i kjemi og i matematikk har han Meget godt.

Kai Holm fikk ikke vitnemål fordi han ikke hadde undervisning i alle fag. Men i både engelsk og norsk fikk han Meget godt. Han fulgte i disse fagene kursplan 2. Han fikk ellers 9 Meget godt, en Nokså godt og en Lite godt. I oppførsel hadde han Svært bra og i orden Bra.

Morten Lindstad har ikke tatt vare på karakterbok eller vitnemål fra ungdomsskolen, men tok i voksen alder voksengymnas med et karaktersnitt på 4,2.

– Betraktet som avvikere

Klasseforstander i X-klassen, Bechs Kristensen, er død, men Utdanning har snakket med en lærer ved en annen skole som underviste i en lignende klasse.

Tidligere lærer Kjell Horn har i løpet av sitt yrkesliv jobbet som rektor og forfattet fagbøker.

– Nesten hver skole i landet hadde en slik klasse. Unge menn med muskler ble satt til å ta seg av dem, forteller Kjell Horn.

Han var selv lærer for en klasse med spesielle behov i perioden 1962–72 ved Smestad skole i Oslo.

– Vi kalte det for klasse med senket elevtall ved min skole, men det var det samme som en observasjonsklasse. Den brutale virkeligheten var at dette var gutter som ofte hadde en vanskelig hjemmesituasjon. De manglet motivasjon og kunne ha vansker med å lære, sier Horn.

– Lærte disse elevene det de skulle?

– Det var jo alvorlige ambisjoner om at de skulle lære, men skoletilbudet var en vits. Tanken var at elevene skulle tas ut av ordinærklassen for en periode, motta tilpassede opplegg og så tilbakeføres. Jeg vet ikke om noen tilfeller der elevene ble tilbakeført, sier Horn.

– Hva gjorde dere i timene?

– Vi klarte overhodet ikke å gi dem den undervisningen de skulle ha hatt. Vi spilte blant annet kort og prøvde å sysselsette dem. Litt som i en ungdomsklubb. Dette var ofte urolige gutter.

– Hva kunne ha vært gjort annerledes?

– De var intellektuelle på et annet plan. De skulle ha vært møtt på en annen måte. Flere hadde nok også lærevansker.

– Vet du om noen av dem tok videregående opplæring?

– Nei, ikke som jeg vet. Ofte var de så skoleleie at de var glade for å være ferdig med grunnskolen. Den gangen var det også færre plasser i videregående opplæring. Alle kom ikke inn, så disse elevene hadde få eller ingen muligheter til å få en plass i videregående opplæring.

– Lærerne var lojale mot opplegget

– Vet du hvordan det gikk med elever i dine klasser i den perioden?

– Jeg vet at én ble rusmisbruker. Ellers vet jeg lite. For noen år siden traff jeg én av disse elevene, som mot alle odds hadde klart seg bra. Sørgmodig og anklagende spurte han meg: «Hvordan kunne dere gjøre dette mot oss?» Jeg ble svar skyldig. Spørsmålet har plaget meg siden, sier Horn.

– Protesterte noen av lærerne mot praksisen?

– Vi var lojale mot opplegget, men det plaget meg den gang også. Jeg reflekterte også da over at det måtte være vondt å bli plassert i en sånn klasse.

– Hvorfor tror du det var og er slik at enkeltelever settes i egne grupper grunnet sin adferd?

– Den gangen var det hardt press fra andre lærere om å ha slike klasser, slik at de fikk ro i sine egne klasser. Sånn tror jeg det også er i dag. Presset kommer fra foreldre, medelever og lærere.

– De ble betraktet som avvikere og duster av de andre på skolen. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hva vi gjorde med dem. Dette skjer likevel også i dag. Det er helt grusomt å tenke på. Jeg mener det har gått fra vondt til verre. Når skal denne praksisen slutte?

– Hvordan burde det ha vært?

– Min anklage går på hva skolen ser på som en all right ungdom. Det nytter ikke å late som skolen eksisterer i et samfunn der alle hører hjemme i middelklassen. Den sosialpolitiske og økonomiske kampen mot klasseforskjellene er politisk. Det er høyst kritikkverdig å misbruke unge mennesker i skolesystemet for å fremme de voksnes politiske og ideologiske mål, sier Horn.

– Lite forskning

Høyskolelektor Hege Knudsmoen ved Høgskolen i Hedmark har blant annet skrevet «En kritisk historisk analyse av spesialundervisning».

– Det finnes lite forskning på dette området. Ingenting tyder på at det å plassere gutter med utfordrende adferd sammen gjør ting bedre. Alt tyder på at det blir verre. Det kan av og til være greit å ta en elev ut en periode, for å gi han/henne mestringsopplevelser og selvtillit som lærende aktør i skolen. Målet må være at det da settes inn tiltak som gjør det mulig for eleven å komme tilbake til klassen, sier Knudsmoen.

– Kunne man den gangen bare ta elever ut av klassen og plassere dem i spesialgrupper?

– Det skal i dag være frivillig, og ved igangsetting av spesialundervisning skal det fattes vedtak. Hva som var praksis den gangen, vet jeg ikke sikkert.

– Hva bør skolen gjøre for elever med adferdsproblemer?

– Dette er den gruppen skolen er dårligst til å imøtekomme. Lærerstudenter jeg underviser, sier at dette er et felt de gjerne skulle hatt mer kunnskap om, så det å gi lærerstudenter bedre opplæring vil være en vei å gå.

– Spesialpedagogikkens historie tilsier at alle elever bør få gå i en vanlig klasse. Det å isolere dem fra andre elever frarøver dem muligheten til å tilegne seg sosialt samspill. Hver og en må få den tilpassede opplæringen de trenger for å tilegne seg den kompetansen og dannelsen de må ha senere i livet, sier Knudsmoen.

– Tapere kan bli vinnere

Stiftelsen Rettferd for taperne jobber blant annet for at de som ikke har fått den skolegangen de har krav på, skal få oppreisning. Generalsekretær i stiftelsen er Tor Bernhard Slaathaug.

Han stiller seg undrende til IQ-testen som ble brukt til å sortere elevene ved Løken ungdomsskole.

– Hvis dette ikke var en offentlig godkjent test, stiller jeg meg undrende til om det var tillatt å velge ut elever på et slikt grunnlag. Mangler det vedtak om hvorfor den enkelte elev skulle plukkes ut av den vanlige klassen, kan det være i strid med regelverket, sier Slaathaug.

– En slik praksis kan gi oppreisning, jeg gjentar kan. Momenter jeg ikke kjenner til, kan spille inn.

En del av guttene i X-klassen var urolige. Alle guttene i klassen forteller om mye uro og bråk.

– Oppførsel kan påvirke hvor vi ender senere i livet. Flere av sakene vi har jobbet med, viser at mange ikke får eller har fått den tilrettelagte undervisningen de skal ha i henhold til lov om tilpasset opplæring.

– Hva synes du om at noen omtaler andre som tapere?

– Man skal ikke omtale andre som tapere. Det er direkte ufint. En som føler seg som en taper, kan selv hevde det i lys av hvordan vedkommende føler seg i samfunnet vårt. Husk at en kan gå fra å være taper til å bli en vinner, sier den nye tapergeneralen, som tok over jobben i november 2014.

– Skolen opprettholder klasseskillet

Knud Knudsen er professor emeritus ved Universitetet i Stavanger. Han har blant annet forsket på utdanning, levekår, klasse og lagdeling.

– Skolen har en brutal rolle i samfunnet, der den sorterer elevene. Ofte reproduseres ulikhetene som allerede finnes. Det er vondt og vanskelig for dem som kommer nederst. Men jeg synes lærere i dag er flinkere til å fange opp elever som sliter og sette inn tiltak, enn de var da den klassen du skriver om, gikk på skolen, sier Knudsen.

Da niårig grunnskole ble vedtatt i 1959, hadde det vært tidligere statsminister Einar Gerhardsens visjon å skape en enhetsskole som ga alle like muligheter og som skulle bidra til å utligne klasseforskjellene.

– Enhetsskolen er en bra tankegang og noe en bør holde fast ved. Mitt inntrykk er at skolen har utviklet seg i en positiv retning. Det kan likevel virke som oppmerksomheten rundt den inkluderende skolen har falmet litt de siste ti årene, sier Knudsen.

– Er det skolens oppgave å utligne forskjeller i samfunnet?

– Delvis, men lærerne kan ikke gjøre alt alene. Lærerne er flinkere i dag og griper fortere tak i mobbing og dem som trenger mer oppmerksomhet.

– Hva synes du om å dele elever etter ferdigheter?

– Det synes jeg ikke om. En skal blande elever, både etter sosial bakgrunn, evner og etnisitet. En må passe seg så en ikke får gettoskoler eller klasser med bare én type elever. En skoleklasse bør avspeile mangfoldet i samfunnet for øvrig, sier Knudsen.