Over 5000 elever utenfor normalskolen

Det viser en omfattende kartlegging gjennomført av Utdanning.

– Dette er oppsiktsvekkende lesning, sier Terje Ogden etter å ha lest oversikten fra Utdannings kartlegging. Professoren i psykologi er forskningsdirektør ved Senter for studier av problematferd.

– Segregering av elever har vært kjent, men at omfanget er så stort er rystende. Og ved ikke å registrere det skikkelig, kan myndighetene late som det ikke finnes, sier Ogden.

Elevene utenfor

Hvor mange elever er utenfor normalskolen, hvor er de og hva gjør de? Verken myndighetene, forskerne eller statistikken ga svar. Gjennom et halvt år har Utdanning kontaktet samtlige av de 479 skolene som har rapportert til Utdanningsdirektoratet at de tar elever ut av normalklassen.

Dette er hva vi fant:

• Over 5000 elever er tatt ut av normalskolen.
• 172 skoler har 10 elever eller mer i egne spesialtiltak.
• 248 skoler har mindre spesialgrupper (9 elever eller færre ute i egne grupper).
• 80 skoler har avdelinger med elever med utelukkende atferds- og sosioemosjonelle vansker. 44 av disse avdelingene har lokaler slik at det ikke er mulig å møte elever fra ordinærskolen i friminuttene.
• Elever med atferds- og sosioemosjonelle vansker er ofte plassert på egne skoler eller avdelinger langt borte fra ordinærskolen. Tilbudene har stort innslag av praktisk arbeid som for eksempel gårdsarbeid, båtoppussing, verksted med mer.
• Spesialtiltakene for psykisk utviklingshemmede og elever med tunge diagnoser blir oftere organisert i egne avdelinger på ordinærskolene.
• Av det samlede antallet spesialtiltak er rundt 80 rene spesialskoler.

Skiller seg ikke vesentlig fra spesialskolene

Dette er oversikten myndighetene ikke har, og ifølge flere forskere, ikke vil ha. Den eneste informasjonen myndighetene samlet inn om segregerte elever i fjor var antall skoler som har såkalt forsterket avdeling. 479 skoler oppga å ha dette til Grunnskolenes informasjonssystem (GSI).

Utdanningsdirektoratets statistikkavdeling skriver i en e-post til Utdanning at disse nye tilbudene ofte ikke «skiller seg vesentlig fra spesialskolene».

I 20 år har norske politikere fødd illusjonen om at spesialskoler var noe man kvittet seg med i en stor reform i 1992, og at vi nå har en inkluderende skole.

Utdannings oversikt viser noe annet.

Fra 3000 til 5000 elever

«Statens spesialskoler forsvinner i høst» het det i Aftenposten i juli 1992. I løpet av 1970- og 80-tallet hadde integreringsideologien vokst fram. Målet var at også vanskeligstilte elever skulle gå i en ordinær klasse.

Samtidig som myndighetene har strevet med å legge ned spesialskolene, har det imidlertid vokst fram nye spesialtiltak ute i kommunene og fylkeskommunene som nå har tatt over hele ansvaret. Der tas elever ut av ordinære klasser, settes i egne grupper, på eller utenfor skolens område.

– Jeg er ikke overrasket over at flere elever enn før er utenfor det ordinære skoletilbudet som de i prinsippet skulle vært en del av, sier Jørgen Sorkmo.

Han har lang fartstid som spesialpedagog og har skrevet om den statlige spesialpedagogikkens historie.

I 1992 gikk det rundt 2200 elever i 143 spesialskoler. I tillegg fantes rundt 50 alternative skoler med anslagsvis mellom 500 og 1000 elever. Antallet elever tatt ut av den ordinære skolen i slike spesialtiltak var derfor sannsynligvis under 3000 året etter de statlige spesialskolenes død.

I 2012 er antallet nesten dobbelt så stort.

– Det er ikke politisk korrekt å snakke om dette lenger. Nå skal det høres ut som alle er inkludert i den vanlige skolen, men det hele er mest et retorisk spill, sier Sorkmo.

– Ikke oversikt i det hele tatt

«Vi samler ikke lenger inn opplysninger over antallet elever som får undervisningen i egen avdeling for spesialundervisning ved ordinære grunnskoler, ei heller antall elever som går i egne skoler for spesialundervisning (spesialskoler)» svarte Kunnskapsdepartementet 31. januar i år, da Utdanning ba om en oversikt over disse elevene.

I de følgende dagene er Utdanning i kontakt med Statistisk sentralbyrå og flere forskere. Alle svarer det samme: Det finnes ingen god oversikt over elevene som tas ut av ordinære klasser, og hva slags tilbud de får.

– Det har ikke vært oversikt i det hele tatt. Dette har vært en ikke-sak, sier Peder Haug, pedagogikkprofessor ved Høgskulen i Volda.

Men den politiske retorikken om inkludering er fortsatt «in». Da kunnskapsminister Kristin Halvorsen i september i år åpnet kampanjen mot mobbing, understreket hun i en pressemelding viktigheten av ”en inkluderende skole der alle store og små tar sin del av ansvaret for at ingen skal stå utenfor”.

40 år etter at politikerne for alvor begynte å snakke om en inkluderende skole, er det imidlertid ingen som sjekker om virkeligheten rimer med festtalene.

Møt elever, foreldre og rektor på en av spesialskolene:

«Jeg går nå mest alene. Men det er greit. Jeg er vant med det»

«Forsterket avdeling»

I 2011 endret Utdanningsdirektoratet hva skolene skulle rapportere til Grunnskolenes informasjonssystem (GSI). Frem til da hadde myndighetene en oversikt over antall spesialskoler, men den fanget langt i fra opp alle de elevene som mesteparten av sin skoletid tas ut av ordinære klasser.

Det nye begrepet «forsterket avdeling» er et forsøk på å favne alle, men høsten 2011 trengte rektorene kun svare ja eller nei på om de har en slik avdeling. De ble ikke spurt om hvor mange elever som går der, hva slags elever som tas ut, eller hvilket tilbud de får.

– Vi har en oversikt. Det er et rapporteringssystem, og vi har også en ny rapport fra Thomas Nordahl som sier noe om situasjonen, sa statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Elisabeth Dahle, da Utdanning i tidligere i år spurte henne om de hadde god nok oversikt på dette feltet.

På tide å ta en prat med Thomas Nordahl.

Integreringen som uteble

– Sånn som det er nå, risikerer vi å skjule virkeligheten, sier Thomas Nordahl.

Han sier myndighetene har svært dårlig oversikt over disse elevene. Pedagogikkprofessoren ved Høgskolen i Hedmark har forsket på Skole-Norges oppfølging av vanskeligstilte elever et helt liv.

– Det som er ubehagelig, vil man helst ikke vite noe om, sier han, og rusler bort til kontorpulten for å plukke opp en penn.

– Se her, ja, utbryter han når han får se Utdannings kartlegging av segregerte elever.

– På 1990-tallet ønsket man vel at spesialskolene skulle bort?

– Ja, sier Nordahl og lener seg over arket som dekker store deler av bordet.

– Har noe forandret seg?

– Nei. Realiteten er den samme.

Han er imidlertid enda mer interessert i alle de segregerte spesialtilbudene kartleggingen viser, fra de ordinære skolene.

– Når det gjelder kvaliteten på tilbudet, er jeg mer bekymret for elevene i gråsonen i slike tilbud, enn de som er i rene spesialskoler, sier Nordahl.

Flertallet av de segregerte elevene går nettopp i slike gråsonetilbud.

– Det gjør det vanskeligere å gjennomføre tilsyn, og det finnes ingen retningslinjer fordi disse tilbudene jo egentlig ikke eksisterer – det er kun lokale løsninger, sier Nordahl.

Atferdselever tas helt ut av skolen

Utdannings kartlegging viser at spesialtiltakene for psykisk utviklingshemmede og elever med tunge diagnoser oftere organiseres i egne avdelinger på de ordinære skolene. Det ser ut til at disse elevene oftere har samvær med elever i ordinære klasser, enn elevene med atferds- og sosioemosjonelle vansker.

Atferdselevene er ofte plassert på egne avdelinger som ligger skjermet for seg selv, og tilbudet innebærer gjerne mye praktiske aktiviteter.

Rektor på en av de rene atferdsskolene sier til Utdanning at de «remotiverer elevene for videre normal skolegang», og at de blant annet driver med «båtarbeid, vedproduksjon og har foto- og videogruppe». Eksempler på andre praktiske gjøremål er fjellklatring, fiske, kantinearbeid, flaskesortering, ridning, helsestudio, dyrestell, trearbeid og keramikkverksted.

I rundspørringen ble rektorene bedt om å angi hvor mye av skoledagene som går med til praktiske aktiviteter, og selv om de fleste understreker at svarene er omtrentlige er det ikke tvil om at det er langt mer praktiske aktiviteter og mindre teori i spesialtiltakene enn i ordinærskolen.

– Mange av våre elever trenger å lære gjennom å gjøre, sier en rektor, mens en annen rektor forklarer at de måtte slutte med sitt alternative gårdstilbud fordi det ble krevd pedagogisk utdannelse av bøndene.

– En stor elevgruppe vi ikke vet noe om

Atferdstiltakene innebefatter alt fra egne skoler som Sollerudstranda skole i Oslo, til egne store avdelinger utenfor ordinærskolen som for eksempel på Nærbø ungdomsskole i Rogaland, til små alternative skoler som Ollestua i Akershus og Karlsvika Alternative Skole i Vestfold.

Thomas Nordahl mener det er problematisk at det nå er opp til hver enkelt kommune å utvikle denne type spesialtiltak.

– Det er så utrolig stor avstand mellom politikernes idealer og realitetene i kommunene, og skolene må jo finne løsninger. Da vokser slike ting som dette fram, sier Nordahl og peker på alle arkene med diverse spesialtilbud.

UDF-leder: – Må få oversikt over antall elever i spesialtiltak

– Vi må vite hvem disse elevene er, hva slags tilbud de får, og hvor de befinner seg. Dette er en stor elevgruppe vi ikke vet noe om, sier han.

Mener det er for mye å ta ut 5000 elever

Alle forskerne Utdanning har vært i kontakt med er klare på at det vil være noen elever som ikke kan fungere i en ordinær klasse, men de mener at dette langt i fra gjelder så mange som 5000 elever.

– At denne tendensen til segregering er til elevenes beste, er det stor grunn til å stille spørsmål ved. Men så lenge dette ikke blir kjent, får vi heller ikke gjort noe med det, sier professor Ogden, som mener det er et klart brudd med inkluderingsideologien politikerne har snakket så varmt om.

– Dette er nok først og fremst pinlig for politikerne. Nedleggingen av spesialskolene i 1992 skulle være siste innspurten i en inkluderende skole. Men når vi i 2012 ser at over 5000 elever er ute av normalskolen, er det en fallitt, sier Ogden.

Statssekretær: – Vil fortsatt være behov for spesialskoler

En annen nestor i norsk skoleforskning, Peder Haug, er enig med Ogden.

– Hvordan håndtere disse elevene har vært et debattema i lang tid. Dette er en sak myndighetene helst ikke vil ta opp, sier Haug.

Han forteller at de gjentatte ganger har tatt opp temaet med direktorat og departement i møter og diskusjoner, og de har bekreftet at de kjenner til problemet, men lite gjøres.

– Jeg tror det handler om vilje, ikke evne, sier Haug som mener det er fullt mulig å få til en mer inkluderende skole enn dagens.

– Flere skoler klarer å inkludere store grupper elever uten å ty til segregerende grep. Både praksis og erfaringer internasjonalt tyder på at dette er mulig å få til, sier Haug.

– Vet ikke hvordan det går med disse elevene

Han sier det gis åpninger for segregerende løsninger i lovverket gjennom formuleringen «det som er til beste for elevene», noe som kan tolkes dit skoleeieren selv ønsker.

– Bruker man spesialtiltakene til å kvitte seg med «vanskelige» elever?

– «Å kvitte seg med» er å sette det veldig på spissen. Men kler man av all retorikken rundt, handler det nok delvis om det, ja, sier Haug.

– Hvorfor er dette så tabu å snakke om?

– Spesialskolene fikk så hatten passet i prosessene på 1960- og 70-tallet, og det ble knyttet veldig negative assosiasjoner til begrepet. Det er nå like ille å bruke begrepet spesialskole som å bruke ordet neger om folk med mørk hudfarge, sier Haug.

– Hvordan går det med elevene som får slike tilbud?

– Det vet vi lite om, men vi vet at disse elevene kommer inn i et spor som ikke nødvendigvis gagner dem, sier Haug.

– Å sette grenser er farlig

Tilbake på Høgskolen i Hedmark blir blikket til den sindige Thomas Nordahl i et kort øyeblikk alvorlig skarpt, og stemmen skrus opp et lite hakk.

– Det finnes ingen grenser, sier han og lener seg fram over bordet.

– Vil vi unngå et sorteringssamfunn, kan vi ikke sette en gitt grense for innenfor og utenfor. Det er fellesskapet du eventuelt blir en del av som avgjør om det er plass til deg. Dette handler ikke bare om kvaliteten på eleven, men også om kvaliteten på hvordan de møtes, sier han.

Han sier det er helt innlysende at en hel rekke av elevene som segregeres ut i diverse spesialtilbud ville klart seg godt i vanlig skole hvis det ble godt tilrettelagt.

– Å sette grenser er farlig, sier han og blir stille et lite øyeblikk.

– For utstøtingsmekanismer er ekstremt sterke hvis grenser først er på plass.