Slik kan norske helsearbeidere pleie sikher, hinduer og muslimer

Om vi får plass på aldershjemmet vil mange av mine nærmeste omgangsvenner være muslimer, sikher, hinduer, katolikker, pinsevenner, protestanter og all slags fritenkere.

Vi vil få curry-retter, vårruller og börek, kebab og empanadas i tillegg til plukkfisk og kjøttkaker. Sitarmusikk og heftige salsarytmer vil svinge i korridorene sammen med blues og Alf Prøysen. Marokkanske og indiske dansegrupper vil opptre på hyggekveldene og vi kan meditere i pleiehjemmets tempel eller bønnerom og kan bli muslimer eller buddhister ved livets slutt.

Omsorgstjenestene må ta hensyn til at mange på slutten av livet vil bli opptatt av tradisjoner, livssyn og religion

Oslo, som alle større byer i den vestlige verden, er i økende grad blitt flerspråklig og flerkulturell. Denne utviklingen skjer over hele landet. Flyktningstrømmen de siste årene har debattert dette som hete politiske temaer. Om man liker et multietnisk samfunn eller ikke, utviklingen er ikke mulig å snu. En mangfoldig samfunnsutvikling er ikke bare uunngåelig, men vil gi spennende utfordringer i et av verdens rikeste land per innbygger.

Mangfoldet vil være en styrke og en del av en moderne verden. Sentrale bydeler i Oslo syder av ulike språk og etniske og kulturelle kjennetegn. Også andre steder i landet ser vi store kulturelle endringer. De siste par årene har det vært en «uventet» stor flyktningstrøm som følge av kriger og kaos som har brakt mange nykommere til landet. I framtida vil det trolig bli et større problem om vi ikke investerer i mangfoldet av språk, mattradisjoner, væremåter, religioner, livsoppfatninger og levevis.

Uten tiltak kan mangfoldet i stedet føre til økte forskjeller mellom folkegrupper. Mange kan se for seg vold fra «de fremmede» eller fra innbyggere som ikke har fått med seg endringene i befolkningen. Utslagene kan bli økende rasisme og motsetninger framfor en spennende og positiv utvikling av et mangfoldig samfunn.

Om befolkningsutviklingen fortsetter, vil innbyggere med innvandrer- og flyktningbakgrunn i første, annet og tredje ledd sterkt prege bybildene i norske byer. Omsorgstjenestene må ta hensyn til at mange på slutten av livet vil bli opptatt av tradisjoner, livssyn og religion. Innbyggerne vil ha behov for å kunne uttrykke seg på morsmålet sammen med andre med tilsvarende språklig, etnisk og religiøs bakgrunn. Stadig flere vil ønske tradisjonelle ritualer og å beskrive sykdommer og smerte til et helsepersonale som forstår deres fysiske og psykiske behov.

Noen alders- og helseinstitusjoner i andre storbyer og andre land har tatt hensyn til dette ved å ansette helse-, pleie- og omsorgspersonale med språk- og kulturkompetanse. Pleieinstitusjoner har kapeller, templer, synagoger og moskeer og har tilknyttet seg folk som kjenner ulike religiøse ritualer. Kjøkkenet lager etniske matretter eller har leverandører av tradisjonell mat.

De framtidige brukergruppene vil komme fra hele verden. Iblant annet USA er eldreomsorgen privat drevet, oftest av religiøse og humanitære organisasjoner. I Norge er eldreomsorg og helsetjeneste i hovedsak et offentlig ansvar med lokal brukerinnretning.

Vi behøver heller ikke å gå lenger enn til vårt eget land for å finne gode erfaringer som fra Undervisningssykehjemmet i Karasjok som viser vei for inkludering av språk, salmesang, mat og tradisjoner i eldreomsorgen. Personalet kan språket, og har de ikke språkkompetanse på samisk, må de lære seg grunnleggende kommunikasjon på samisk. Når samer, eller for den saks skyld innvandrere, ikke bor i etnisk tett befolkede områder kan en slik skreddersøm være vanskeligere å få til, men ikke umulig.

Det vil komme en eldrebølge av folk med minoritetsbakgrunn. Mange innvandrere og flyktninger vil ønske å tilbringe sine siste år i hjemlandet. I praksis vil det være få som flytter til hjemlandet ettersom de fleste vil ha nærmeste familie (barn og barnebarn) i Norge, og fordi familien i hjemlandet kanskje har flyttet fra lokalsamfunnet. Helsetilbudet i hjemlandet er trolig lite tilfredsstillende og forholdene ellers gjør det lite attraktivt å flytte tilbake dit.

Mange med innvandrerbakgrunn forventer at familien i Norge (døtre og svigerdøtre) tar seg av omsorgen når de blir gamle og syke. I intervjuer med en del pakistanere opplevde alle store fordeler ved at Norge har et offentlig helsevesen og trygderettigheter, men bekreftet det problematiske med at mange eldre er religiøse med behov eller ønske om å følge hjemlandets tradisjoner.

Det finnes trolig en sammenheng mellom et underforbruk av offentlige omsorgstjenester for minoritetene og at eldreomsorgen ikke er tilrettelagt for deres religion og tradisjoner.

Undersøkelse i omsorgstjenesten noen år tilbake i flere bydeler i Oslo, bekreftet at flere ansatte innvandrere kunne tenke seg å arbeide med eldre i egen nasjonalitetsgruppe. Det kom også fram noen eksempler på at yngre kvinner ble pålagt av familien å ta omsorgs- eller helseutdanning for å kunne gi profesjonell hjelp til familiemedlemmer. Samtidig har ikke alltid pleiearbeid høy status blant flere innvandrergrupper i Norge.

Noen hevdet at det ville bli problemer når unge innvandrerkvinner bryter tradisjonene med en yrkeskarrière og ved å etablere nye familiekonstellasjoner. Dette vil forsterke et framtidig behov for profesjonelle ansatte i helse- og omsorgstjenestene som kan mestre språk, kultur, religion og andre tradisjoner. Pleie- og omsorg er i Norge profesjonelle tjenester som forutsetter et personale med innsikt i brukernes behov. Tjenesten vil trenge å rekruttere hjemmehjelpere, hjelpe- og sykepleiere og omsorgsarbeidere, fysioterapeuter og leger og andre yrkesgrupper med flerkulturell kompetanse.

«Norske ansatte» og personer med innvandrerbakgrunn vil trolig trenge å lære mer om personer med en annen religion, kultur og tradisjon. Det er uvisst hvor mange med innvandrerbakgrunn som vil ta en slik utdanning. En mulighet er å tilby opplæring og jobb i omsorgs- og pleieyrker som en karrièrevei.

Det er behov for å markedsføre og tilrettelegge de offentlige tjenestene inn pleie- og omsorg overfor et framtidig mangfold av eldre. Innvandrere og flyktninger bør tilbys jobber i eldreomsorgen med muligheter til å kvalifisere seg språklig og faglig for å utføre en mer tilfredsstillende jobb.

Utdanningsinstitusjonene trenger å utdanne unge med innvandrerbakgrunn. Pleie- og omsorgspersonalet må få tilstrekkelig innsikt og forståelse for behovene og ønskene til framtidige brukere. Ledere på alle plan trenger å få innsikt i ledelse av ansatte med minoritetsbakgrunn, og lederteam må også bestå av ledere med minoritetsbakgrunn. som allerede er tilfelle noen steder.

Institusjonene og hjemmetjenestene har behov for et felles løft for å motvirke diskriminering på grunnlag av etnisitet, tro, kjønn og legning etc.

Tjenestene må utrede framtidige behov for kvalifikasjoner rettet mot brukergrupper og personale og trenger å vite hvilke språkgrupper, religioner og tradisjoner som finnes hos framtidige brukere. Det er behov for undersøkelser av bakgrunnen og potensialet hos nåværende og framtidige minoritetsspråklige ansatte og brukere. Her er det muligheter for en god utvikling og spennende utfordringer.