Lærere skvises av boligpriser

I skrivende stund kan en enslig sykepleier eller barnehagelærer kun kjøpe fem prosent av boligene som ble omsatt i Oslo i 2018, viser Sykepleierindeksen.

– Indeksen kunne like gjerne hett «barnehagelærerindeksen». Den tar utgangspunkt i et vanlig yrke med en vanlig lønn, sier Christian Dreyer, administrerende direktør i Eiendom Norge.

 Indeksen er utarbeidet av Eiendom Norge, og den viser andelen boliger en enslig sykepleier kan kjøpe ut ifra dagens boligmarked og lønns- og rentenivå. NRK skrev tidligere i høst om en sykepleier som ikke hadde råd til en eneste leilighet i hovedstaden.

Bekrefter indeksen

Utdanning har kontaktet lokallag i Utdanningsforbundet og kommunalsjefer for utdanning i de 32 kommunene som per i dag skårer lavest på «barnehagelærerindeksen». Det vil si de kommunene som det er vanskeligst å få kjøpt seg bolig i. Av totalt 64 spurte har 40 svart.

12 av de 19 lokallagene som har svart, bekrefter at det er vanskelig for enslige lærere, eller lærere som ikke får hjelp fra foreldrene til egenkapital, å kjøpe seg bolig i kommunen. Det gjelder ikke bare Oslo, Drammen og flere Akershus-kommuner, men også i Tromsø. Utdannings kartlegging viser at flere lokallag og kommunesjefer sier de høye boligprisene har direkte innvirkning på antall søkere til stillingene i barnehager og i grunnskolen.

– Vi vet at barnefamilier velger å flytte ut og ikke komme til Frogn grunnet boligpriser. De velger i stedet Vestby eller indre Østfold. Gjennomtrekk har vi ikke, men et rekrutteringsproblem har vi. Det er få søkere på ledige stillinger, skriver enhetsleder for skole i Frogn kommune i Akershus, Linda Langås Vamnes.

Samtidig svarer ni av lokallagene at boligpriser ikke har vært et tema hos dem. To av disse sier at det allikevel kan være et problem for enslige å få kjøpt seg bolig. Flertallet av kommunesjefene som har svart, sier at de ikke har problemer med å rekruttere nok søkere.

«Skaff deg kjæreste»

Men først, hvordan oppleves egentlig boligmarkedet for en barnehagelærer? Det kan Elise Håkull Klungtveit fortelle om. Da hun begynte å jobbe som pedagogisk leder i 2016 etter en treårig barnehagelærerutdanning, ba hun banken i Stavanger om boliglån.

– Rådgiveren i banken sa rett ut: «Du får komme tilbake når du har fått deg kjæreste». Det syns jeg er kjempeproblematisk. Det skal kunne gå an å etablere seg som singel også, sier Klungtveit.

Hun sier at rådgiveren påpekte at «du har jo bare en barnehagelærerlønn å betjene lånet med». Klungtveit hadde halvparten av egenkapitalen hun trengte. Hun kunne fått foreldrene til å stille opp som kausjonister for lånet, men det hadde gitt dyrere lånevilkår.

– Med et slikt lån ville jeg i praksis hatt mindre å rutte med enn jeg hadde som student, sier hun.

Nå har hun begynt på en toårig masterutdannelse i Oslo. De to ekstra studieårene gjør at hun får om lag 400.000 kroner totalt i studielån.

Da Elise Håkull Klungtveit ikke fikk innvilget boliglån, og dermed ikke kunne kjøpe bolig i Stavanger, valgte hun å forlenge studietiden, selv om mastergraden ikke ville gi henne høyere lønn i barnehagen og ville føre til mer studielån.

– Men når det viste seg at det uansett var vanskelig som barnehagelærer, håpet jeg på at mastergraden ville gi meg høyere kompetanse på mitt felt, og flere muligheter senere, sier Klungtveit.

Hun mener det er et paradoks at det er et politisk ønske om at flere barnehagelærere skal ta mastergrad, men at lønnen ikke øker nevneverdig etter graden.Hun sier at ønsket om å fordype seg faglig, og flere karrièremuligheter var viktigere enn mulighetene for å få boliglån og størrelsen på lånet.

– Det er mange som flytter til billigere kommuner og pendler til Oslo, er det et alternativ?

– Det er mange som reiser langt med tog, og de ender opp med å bruke mye av dagen på pendling. Jeg tror også at det er en verdi i å kjenne nærmiljøet man jobber i som lærer, sier hun.

Ingen luksusfelle

En annen som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, er barnehagelærerstudenten Marie Hogstad Stene. Utdanning møter Stene og forbrukerøkonom Magne Gundersen i Sparebank 1s lokaler i Oslo sentrum. Han er kjent som en av ekspertene i TV-programmet «Luksusfellen», Stene sliter med å komme seg inn på boligmarkedet. Hun leier i dag leilighet med samboeren, som jobber fulltid. Men de mangler nok egenkapital til å kjøpe leilighet. Gundersen hjelper Hogstad med å sette opp en spareplan for å nå boligdrømmen.

Han viser henne en bolig på Gjerdrum i Akershus som har en prisantydning på rett under 2,5 millioner kroner. Da trenger Stene og samboeren om lag 375.000 kroner i egenkapital for å oppfylle kravet om 15 prosent egenkapital. Samboeren hennes jobber med å skifte bilglass og har en årslønn på 318.000 kroner etter skatt.

– Dere kan leve et år eller to «på sparebluss», og da er det fullt mulig for dere å klare det. Dessuten er dere to – det er mye lettere å klare det enn for en som er singel, sier Gundersen.

Vanskelig å spare opp

Det er krav på studiet hennes om at hun må ha 100 dagers praksis i løpet av året.

– Det at jeg er i praksis, gjør at de pengene jeg får spart gjennom min 50 prosent stilling i barnehagen, må brukes til å ha noe å leve av de ukene jeg ikke får betalt fra jobb siden jeg har vært i praksis. Dermed blir det vanskelig å spare opp noe ekstra utover dette, sier hun.

– Når jeg kommer ut i 100 prosent jobb er jeg sikker på at mulighetene for å kjøpe bolig vil bli bedre enn det er på nåværende tidspunkt, sier hun, og legger til at hun regner med å få en startlønn på rundt 400.000 kroner.

Stenes foreldre kunne ikke hjelpe henne på boligfronten. Gundersen sier at det samme kan gjelde for mange andre også, som enten har mange søsken, skilte foreldre, foreldre som selv har høyt lån eller en økonomi som ikke er romslig nok.

Christian Dreyer i Eiendom Norge kaller foreldres boligbidrag for «familiebanken».

– Dette forsterker klasseskillet i boligmarkedet. Det er store forskjeller i hvor mye tilgang folk har til «familiebanken», sier Dreyer.

Fra 28 til 7 kvadratmeter

Selv om den såkalte «barnehagelærerindeksen» er lav i flere kommuner, er det få steder hvor det er verre å komme seg inn på boligmarkedet enn i hovedstaden.

Og som forbrukerøkonom Magne Gundersen sier om litt – lønnsnivået har ikke holdt tritt med utviklingen i boligprisene. Det ser man også på den historiske utviklingen. Utdanning har sammenstilt historiske tall fra Statistisk sentralbyrå om lønnen til ansatte i skoleverket og utviklingen i boligprisene i Oslo fra 1963 til 2016. Tallene viser også den relative nedgangen i lønn for lærere de siste tiårene. For i 1963 kunne en lærer kjøpe seg 22 kvadratmeter i Oslo bolig for en gjennomsnittlig årslønn. I 1980 var tallet 28 kvadratmeter, i 2000 16 kvadratmeter, mens i 2016 fikk læreren kun syv kvadratmeter bolig i hovedstaden for bruttoårslønnen sin.

– Lønningene har på ingen måte holdt tritt med den generelle boligprisveksten vi har sett de siste 10–20 årene. Det betyr at inngangsbilletten er dyrere i dag enn for dem som skal kjøpe bolig. Men det har alltid vært krevende å etablere seg – også de som kjøpte sin første bolig for 10–20 år siden, opplevde at det var vanskelig og dyrt å komme inn på boligmarkedet. Vi må huske at et boliglån har aldri vært billigere enn i dag. For ti år siden var boliglånsrenta to–tre ganger høyere enn nå, sier Gundersen.

Han tror ikke man kan snakke om en generasjonsforskjell mellom dagens unge og de i aldersgruppen rundt 40 år.

– Jeg tror vi skal lenger tilbake, til dem som nøt godt av den omfattende boligbyggingen på 60- og 70-tallet med gunstig finansiering i Husbanken, for å finne de store forskjellene i muligheten til å etablere seg på boligmarkedet.

– Det finnes jo yrkesgrupper i for eksempel service­næringen som har langt dårligere lønnsvilkår enn lærere. 

– Å se på lønnsvilkårene alene er ikke nok. De som jobber som lærere, har valgt det selv, og de har en kombinasjon av lønn og fri/ferie som mange misunner dem. Dessuten er jobben trygg og pensjonen god. Selv om alt kan bli bedre, har ansatte i denne sektoren langt fra dårlige vilkår, sier han.

Skepsis mot storbytillegg

Lærere, barnehagepedagoger, renholdere, sykepleiere er bare noen eksempler på yrker som trengs i enhver by, uavhengig av boligprisene. Aksjemeklere og advokater vil i mindre grad ha problemer med stigende boligpriser, men de vil allikevel trenge lærere og barnehageansatte til å undervise barna sine. I London har boligprisene gått til himmels de siste 10–20 årene, godt hjulpet av utlendinger som har kjøpt bolig i verdensmetropolen. Derfor får lærere som jobber i sentrale deler av London om lag 5.000 pund (om lag 58.500 kroner) mer enn snittlønnen nasjonalt.

Men i rundspørringen til Utdanningsforbundets lokallag og til skolesjefene i kommunene er det ikke den store stemningen for et «London-tillegg» til lærere i norske presskommuner. Ingen lokallag eller kommunesjefer tror dette er en god idé. Blant annet trekkes muligheten for å bo i en «billigere» kommune og jobbe i en kommune med høyere lønninger som en konsekvens av et slikt tiltak. Oslo kommune er et eget tariffområde, og lærere i barnehager og skoler har noe høyere startlønn enn i andre kommuner. Tromsø har også tromsølærertillegget, som er på 7.000 kroner.

Pengene går ut av kommunen

Utdanningsforbundets fylkesleder i Oslo, Aina Skjefstad Andersen, tror et tillegg som i London kan føre til press på lønnsutgifter i Oslo, der pengene går ut av kommunen til folk som bor i andre kommuner.

– Det kan også gi en prisvekst på boliger som gjør det enda vanskeligere for mennesker i andre lavlønnsyrker å få råd til å eie, skriver hun til Utdanning.

Flere tillitsvalgte i Utdanningsforbundets lokallag tror økt lønn til kommuner med høye boligpriser kan ramme distriktene hardere. De trekker fram at det er vanskelig å skaffe nok lærere i mange kommuner i distriktene.

– Vi kan få mange uheldige «særkrav» i kjølvannet av dette; økt lønn som følge av høye bilutgifter i Distrikts-Norge vil kanskje raskt melde seg. Et viktigere moment kan være at vi som organisasjon bør jobbe for at kommunen legger til rette for et større mangfold i boligutbyggingen i en by som for eksempel Drammen. Her har vi sett en relativt ensidig satsing på svært dyre 50+ leilighetskomplekser i sentrum som retter seg mot helt andre kjøpergrupper enn unge barnefamilier. Dette kan kommunen være med på å styre, og vi kan bidra til dette, skriver leder i Utdanningsforbundet i Drammen, Christian Evenhaug.