Ansatte i skole og barnehage tør ikke varsle

* Geir Røsvoll er leder i Utdanningsforbundet Trondheim

Læreren kommer inn på rektors kontor og er oppgitt. To elever i klassen lager mye uro og utgjør en reell trussel for flere av medelevene. Læreren ønsker at det skal settes inn mer ressurser i klassen slik at disse elevene blir fulgt ordentlig opp, samtidig som de øvrige elevene får ro til å konsentrere seg om skolearbeidet. Rektor ser på budsjettene sine og gir tilbakemelding til læreren at hun bare må gjøre så godt hun kan. Det er ikke midler til å sette inn ekstra ressurser mot de krevende elevene. Den pedagogiske lederen i barnehagen har ansvar for langt flere barn enn han burde. Det ser tilsynelatende greit ut når foreldrene henter barna, men han kjenner at dette er en uforsvarlig situasjon, for barna og for ham som pedagogisk leder. Flere kolleger er sykmeldte, og barnehagen han jobber i, setter ikke inn vikar før det er gått 16 dager og vikarregningen blir dekket av Nav. Dette er situasjoner mange som jobber i skole og barnehage kjenner seg igjen i. I stedet for å varsle om en kritikkverdig situasjon, holder man ut. I mange tilfeller fører det til sykmeldinger blant de ansatte og en uholdbar situasjon for elever og barn.

Retten til å ytre seg er definert i Grunnlovens paragraf 100, hvor det står: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillat for enhver». Ansatte har altså en grunnlovfestet rett til å ytre seg. Grunnlovens paragraf 100 ble revidert i 2004, og det ble uttrykt at man ønsket større deltakelse fra ansatte i den offentlige debatten. Lovgivers intensjon med denne revisjonen var altså å styrke kårene for ansattes ytringsfrihet.

"I stedet for å varsle om en kritikkverdig situasjon, holder man ut. I mange tilfeller fører det til sykmeldinger blant de ansatte og en uholdbar situasjon for elever og barn."

Norsk Redaktørforening, Utdanningsforbundet, Arbeidsforskningsinstituttet og De-Facto har imidlertid de senere årene gjennomført undersøkelser som viser at ytringsfriheten til ansatte i offentlig sektor er svekket til tross for lovendringen i 2004. Forskningsstiftelsen Fafo kom også med en omfattende rapport i 2016 som viser at ytringsfriheten, spesielt i offentlig sektor, er under press.

Lærere, barnehagelærere og ledere har helt spesielle forutsetninger for å delta i den offentlige debatten om skole og barnehage. Dersom ytringsfriheten innskrenkes, vil det på flere måter kunne ha betydning for skolen og barnehagen som institusjon. Er det slik at en rektor ikke tør ytre seg om at rammene er for dårlige til å drive skole forsvarlig, eller at midler prioriteres feil, vil det kunne ha negative konsekvenser for tjenestetilbudet fordi viktige synspunkter ikke kommer frem. Likeså vil det være negativt om rektorer og lærere ikke kjenner seg trygge på å delta i offentlig debatt om skolens pedagogiske innhold.

I fjor ble det oppnevnt et utvalg som skulle se på varslingsreglene i arbeidsmiljøloven og vurdere tiltak som styrker varslervernet i norsk arbeidsliv. Ekspertutvalget leverte sin utredning om varsling i arbeidslivet 15. mars. Utvalgets hovedfunn er at varsling har størst verdi der varselet tas alvorlig, varsleren tas vare på, gode prosesser settes i gang umiddelbart for å avklare om det foreligger kritikkverdige forhold og der eventuelle kritikkverdige forhold bringes til opphør. Målet er derfor å etablere gode systemer og kulturer i virksomhetene. Utvalget understreker videre at ytringsklimaet på arbeidsplassen har stor betydning for hvordan kritikkverdige forhold håndteres.

Hvordan står det til med serviceerklæringer og ledelsesplattformer i norske kommuner? Jeg har sett litt nærmere på min egen kommunes dokumenter om disse viktige temaene.

Trondheim har «Åpen, kompetent og modig» som sitt motto for de grunnleggende verdiene for kommunen. Dette er nedfelt blant annet i kommunens ledelsesplattform og i serviceerklæringen. Hovedprinsippet er at alle kan ytre seg på egne vegne og at ordfører og rådmann bestemmer hvem som kan ytre seg på vegne av kommunen. Rådmann og ordfører har ved flere anledninger uttrykt at det skal være «høyt under taket» i kommunen, og at ansatte og ledere kan delta i den offentlige debatten om kommunale tjenester. Trondheim kommune fikk åpenhetsprisen av Kommunikasjonsforeningen i 2015 for å gi ut informasjon om avvik fra kommunenes sykehjem og den hjemmebaserte omsorgen.

På den ene siden uttrykker kommunen at alle ansatte skal få ytre seg, men på den andre siden formidler man et budskap til ledere gjennom ledelsesplattformen (Trondheim kommune, 2016) at man som kommune ikke kan pålegge, men sterkt oppfordre, til å bruke interne kanaler før eventuelle henvendelser til media i saker som unødig kan skade kommunens omdømme. Det står også i ledelsesavtalen at «du skal bidra til at viktige beslutninger er tilstrekkelig belyst, samtidig som at du er lojal mot politiske beslutninger og jobber for å fremme denne lojaliteten i hele organisasjonen. Som leder må du vite når og hvordan du påvirker politiske beslutninger, samtidig som du skjønner når vedtaket er endelig».

For den enkelte blir dilemmaet selv å skulle vurdere hva som kan skade kommunens omdømme, en vurdering som potensielt kan innskrenke den enkeltes ytringsfrihet. Jeg vil tro at dobbeltkommunikasjonen i Trondheim kommunens ledelsesplattform gjør at ledere blir usikre på hva de kan uttale seg om. Om såkalt negativ oppmerksomhet alltid er negativt eller utgangspunktet for problemløsning, reflekteres det lite rundt.

Trondheim kommune bør revurdere ordlyden i ledelsesplattformen ved å definere hvilke grensedragninger som begrenser ytringsfriheten. Slik ordlyden er, virker det som om den skaper utrygghet, noe som dessverre gjør at de kompetente dessverre ikke blir så åpne og modige som kommunen sier den forventer. Sivilombudsmannen uttaler i en pressemelding allerede 11. januar 2016 at det er behov for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet. Så slike formuleringer som jeg viste til over, er nok ikke unikt for Trondheim.