Luka (7) går første klasse om igjen

– Jeg var jo bare fem år da jeg begynte på skolen. Jeg syntes ikke det var så veldig gøy.

– Hvorfor ikke det?

– Fordi de andre i klassen liksom bestemte litt mer enn meg.

– Sånn er det ikke mer?

– Nei! Nå går jeg sammen med de beste vennene mine fra barnehagen.

– Hva liker du best å gjøre på skolen?

– Friminutt og matteoppgaver.

– Hvor langt har du lært å telle? Til ti? Eller tjue?

– Tjue?! Jeg kan telle til mer enn 100, jeg!

Tryna

Det er onsdagsmorgen på Kastrupgårdsskolen utenfor København. I likhet med tre andre elever i klassen går sjuåringen Luka 0. trinn for andre gang.

Allerede før han skulle begynne på skolen, visste foreldrene hans at det var for tidlig. Luka er født i november. Han var fem år og ville bare leke. Han ville klatre og spikke og løpe. Samme hvor mange skrubbsår og blåmerker han kom hjem med, hadde det vært en fin dag. Det var jo moro helt til han tryna. Sammenlignet med storebroren sin, som er nesten to år eldre, var Luka mer ekstrovert, fysisk og mindre flink til å konsentrere seg. Tall og bokstaver var det ikke riktig plass til ennå.

– Luka har alltid klart seg bra sosialt. Kanskje var det derfor pedagogene i barnehagen mente at han også var klar for skolen. I dag ser vi at vi burde protestert og latt han bli ett år til i barnehagen, sier faren til Luka, Allan Grønkvist-Nielsen.

Stille og mutt i timen

Allan pleier å følge Luka og storebroren Noah (8) til skolen hver morgen. Mamma henter.

– Som forelder stoler man gjerne på systemet og tenker: Det er sikkert bare vi som bekymrer oss for mye. Det ordner seg nok!

Men det ordnet seg ikke. Luka ble gradvis mer stille. Det var tydelig at han ikke trivdes store deler av skoledagen. Han protesterte ikke om morgenen når de skulle gå, men han løp heller ikke inn i klasserommet, sånn som han gjør i dag.

– Så lenge det var friminutt og leketime, var Luka glad, men når han skulle inn i klasserommet igjen, ble han stille og mutt. Han merket selvfølgelig at han ikke hang med som de fleste andre gjorde, forklarer Grønkvist-Nielsen.

Allerede under den første foreldresamtalen, et par måneder etter skolestart, ga lærerne uttrykk for at de mente Luka hadde begynt ett år for tidlig på skolen.

– Vi ble ikke overrasket over hva lærerne sa, men det er selvfølgelig et følsomt tema. Det er jo barnet ditt. Som forelder vil du bare at alt skal gå bra, og at han skal ha det godt, sier Grønkvist-Nielsen.

Både han og Lukas mor var tidlig innforstått med at Luka kunne få gå 0. klasse om igjen hvis de begge samtykket. Ganske fort ble det også den klare anbefalingen fra skolen.

– Vi hadde aldri noe imot at Luka skulle gå om igjen, men vi var selvsagt bekymret for om han kunne bli ertet, og for om de andre ville se på ham som dum eller annerledes fordi han skulle gå om igjen.

– Skjedde det?

– Overhodet ikke. Du må huske på at vi i Danmark har hatt en skolereform. Da jeg og Lukas mor gikk på skolen, gikk ingen om igjen. Vi hadde også 0. klasse; noen få timer hver dag, utelukkende basert på lek. Det var virkelig ment som skoletilvenning og helt ulikt det å begynne i 0. i dag, hvor det stilles reelle krav om å skulle lære bokstaver og tall.

Les også: Skoleforsker: - Å la et barn gå om igjen et år er ren idioti

Vanlig praksis i mange land

Slik gikk det i Norge også. Da seksårsreformen ble innført i 1997, var intensjonen at det første skole-året skulle ha det beste fra barnehagen og skolen. Men i debatten om PISA-testene og målbare resultater, forsvant leken. De som tapte mest på det, mener forskerne, var guttene.

20 år senere, i februar i år, la Stoltenberg-utvalget frem 64 forslag til tiltak som skal bøte på forskjellene i skoleprestasjoner mellom jenter og gutter i norsk skole.

Ett av dem er fleksibel skolestart. Å gå et år om igjen avviser imidlertid ekspertutvalget.

De peker på at det kan stigmatisere, demotivere og gi dårlig selvtillit. Canadisk forskning har vist at elever som blir holdt tilbake og må gå om igjen, har lavere selvfølelse og større adferdsproblemer enn elever med samme forutsetninger, men som følger vanlig skoleløp. Men det finnes også studier som viser at barn kan hente seg inn igjen med et ekstra år, og repetisjon av et skoleår er dessuten vanlig praksis i mange land.

En oversikt i Stoltenberg-rapporten viser andelen gutter og jenter som hadde gått minst ett skoleår om igjen i 33 forskjellige land. Dette skjer i Sverige, Finland, Island, Storbritannia og Canada. I enkelte skolesystemer, som i Portugal, går over en tredjedel av elevene et år om igjen. I Danmark tar 1421 barn første skoleår én gang til. Som novemberbarnet Luka.

• Les også: Stoltenberg-utvalget: Karakteren i matte bør telle mer enn i dag

Luka var litt skeptisk

Etter flere møter med både skolen, skolefritidsordningen (SFO) og til og med en annen skole i nærmiljøet for å høre hva de tenkte, ble moren og faren til Luka overbevist. Og fordi systemet i Danmark er slik at de fleste barn som skal begynne på skolen, slutter i barnehagen og begynner i SFO allerede flere måneder før skolestart, slapp Luka og de andre «omgængerne» (som det kalles i Danmark, journ.anm.) å fullføre 0. klasse. Fra månedsskiftet mars-april kunne de begynne å leke med sine nye klassekamerater i SFO.

– Det er en god ting, sier faren til Luka.

– Det betydde at han fikk en myk overgang. De andre, som han nå går i 0. klasse sammen med, visste ikke engang at han var en omgjenger. Han var ny fra dag én, akkurat som dem.

Så lenge det var friminutt og leketime, var Luka glad, men når han skulle inn i klasserommet igjen, ble han stille og mutt.

– Hvordan reagerte Luka selv da dere fortalte at han skulle gå om igjen?

– Vi fortalte at han hadde vært heldig og fått muligheten til å leke mer et år til. Vi fokuserte ikke på at han skulle gå om igjen, men at han skulle få leke mer. Det hjalp også at han skulle ha de samme lærerne.

I begynnelsen var Luka skeptisk fordi han ikke skulle følge etter de andre opp i 1. klasse, men så fort han kom i SFO og møtte de gamle vennene fra barnehagen, la han tvil og usikkerhet til side.

– I dag forteller Luka villig vekk at han har gått 0. klasse før. Det er ingen som reagerer på det. Jeg tror han egentlig har vært litt stolt over at han kjente skolen, lærerne og skolegården fra før, sier Grønkvist-Nielsen.

– Hva tenker dere som foreldre om avgjørelsen i dag?

– Det er det beste vi har gjort for ham. Han er rett og slett en ny gutt, sier Allan Grønkvist-Nielsen.

–Det første året havnet han rett og slett lavt på rangstigen, både faglig og sosialt. Han greide ikke å hevde seg. I dag er han trygg. Han har vokst enormt på å merke at han mestrer skoleoppgavene. Hjemme opplever vi at han snakker mye mer om det som skjer på skolen og at han er stolt og glad over det han lærer.

• Les også: Var seksårsreforma i skolen eit feilsteg?

Bærepose med leker

Maj-Britt Lorentzen, pedagog i 0. klasse på Kastrupgårdsskolen, og Lukas lærer for andre år på rad, var heller ikke i tvil da hun ble kjent med Luka.

– Som regel ser vi ganske fort hvilke barn som egentlig burde gå i barnehage ett år til. Ofte handler det om at disse barna rett og slett ikke kan sitte stille og konsentrere seg særlig lenge. Det kan også være sosiale utfordringer, som at de for eksempel har vanskelig for å være i klasserommet uten mor eller far og blir engstelige av selve skolesituasjonen.

– Hva la du merke til ved Luka?

Lorentzen begynner å le:

– Han var en sånn liten fyr som kom drassende med en bærepose med leker om morgenen og gledet seg til å leke, sier hun.

– Det er det for så vidt ikke noe galt i. Det viktige er at når vi forsøker å undervise barn som ikke er skoleklare ennå, merker vi at de rett og slett ikke kan ta imot. De forstår ikke hva vi snakker om og opplever følgelig en rekke med nederlag.

Lukas far bryter inn:

– Vi var særlig opptatt av det med å lære å lese. Vi merket at Luka overhodet ikke hang med når det gjaldt bokstaver. Derfor var vi veldig bekymret for hvor lenge han ville henge etter de andre. Lesing er helt essensielt for å henge med også i de andre fagene etter hvert. Det er helt utrolig hvor mye det ekstra året, eller halvåret som det jo blir når du er født sent på året, har hatt å si for lærevillighet og forståelse.

• Les også: Er det meir friminutt 6-åringene i skulen treng?

Noen bråmodner

Lærer Maj-Britt Lorentzen har opplevd at foreldre setter seg imot skolens anbefaling om å gå 0. klasse om igjen. Da hender det at lærerne trekker skoleledelsen inn i samtalen med foreldrene. Til sjuende og sist er det likevel foreldrene som velger for barna.

– Jeg kan godt forstå at det er vanskelig for foreldrene å få beskjed om at barnet ikke utvikler seg slik de hadde sett for seg. Derfor jobber vi mye med å forklare dem, så de i neste omgang kan forklare barna sine, at det handler om å gi plass til leken og modningen. Man må se på det som en mulighet.

Hun understreker at det å ta igjen de andre, særlig for barna som er født sent på året, kan ta årevis.

– Hvorfor skal vi tillate at noen barn skal oppleve så mange nederlag tidlig i skolegangen? Hvorfor skal vi ha dårlig tid på barnas vegne?

Enkelte barn modnes likevel fortere enn det er mulig å forutse. Lorentzen har opplevd at hun tar feil.

– Jeg har opplevd at jeg informerer foreldre på høsten om at jeg tror deres barn har begynt ett år for tidlig, for så å oppleve at barnet skyter fart etter nyttår og likevel blir klar for 1. klasse. Da dytter vi dem selvfølgelig vennlig videre.

Hun ler igjen og forteller at det også er foreldre som ber om at barna får lov til å ta 0. klasse en gang til, fordi de selv vurderer barnet sitt som umodent.

– Men den går ikke, altså! Vi vet godt at det er en del barn som koser seg veldig i 0. klasse og gjerne vil bli ett år til. Men når vi ser at de henger med i undervisningen, er de også klare til å gå videre.

Det hender gamle, små kjenninger roper på Maj-Britt i skolegården:

– De henger over gjerdet til 0.-klasses skolegård og spør om de ikke kan få komme tilbake.

• Les også: Petter Stordalen var ikke skolemoden: – Jeg dumpet i 1. klasse og måtte begynne på nytt året etter

– Aldri opplevd mobbing

Inne i klasserommet har Luka og de andre i 0 B fått besøk fra musikkskolen i kommunen og sitter i en sirkel på gulvet. De fleste, deriblant Luka, sitter rolig og hører på hva musikklæreren sier. Noen få ser sitt snitt både til å prate med sidemannen og ta en ekstra runde på alle fire ut av sirkelen. Maj-Britt sørger for å hente dem inn igjen. På veggen henger selvportretter av alle i klassen. Under står navnene deres og når de er født. Tre av elevene født i november er fra 2011. Ett av maibarna. De andre er født i 2012.

– Vi har to i klassen nå som også skal få lov til å få et ekstra år med mer lek hos meg, smiler Maj-Britt etter at musikktimen er over.

Luka og vennene hans har funnet frem matpakkene sine.

– Hva tenker du om skolereformen og seksåringenes inntog i den danske skolen?

Lorentzen rister på hodet og smiler oppgitt.

– Jeg er i hvert fall glad for at vi har fått et system som lar de som trenger det, gå om igjen. Og heldigvis, sier hun og stopper opp:

– Jeg har aldri opplevd at noen er blitt mobbet, eller har vært lei seg, fordi de skal gå 0. klasse en gang til. Aldri.