Neila har gått fra slummen i Nairobi til hotellkjøkkenet

Neila sitter i vestibylen til et av Nairobis bedre hotell, ikke langt fra flyplassen. Utenfor hotellet er trafikken intens, bilparken er gammel og forurensningen er stor. Varmen, og all eksosen, er påtrengende. Inne på hotellet er det svalt og rent. Forretningsfolk i pene dresser og drakter sjekker inn og skynder forbi.

22-åringen har på kjøkkenuniform, håret er godt dekket til av et nett. Hun er på jobb, men har fått en pause for å møte Yrke. Hun vil gjerne fortelle sin historie.

Den begynner i slumområdet i Nairobi, den nest største slummen i verden, etter Soweto i Sør-Afrika.

– Moren min døde da jeg var åtte år gammel. Da ble faren min alene med meg og søsteren min. Men faren min er dessverre også syk. Som min mor var, er han også HIV-positiv. Fordi han er syk, oppsøkte han legesenteret som SOS-barnebyer driver. Da tilbød de seg å hjelpe familien vår, gjennom et familieprogram, slik at søsteren min og jeg fikk utdanning, sier Neila.

Fikk gå på skole

Hun beskriver hvordan livet forandret seg etter at SOS-barnebyer kom inn og støttet henne og søsteren med penger til skoleuniform, skolepenger og leksehjelp.

– IKenya sies det at det er obligatorisk og gratis skolegang for alle barn. Men det stemmer ikke med virkeligheten. Når du kommer fra slummen, som jeg gjør, er skolegang vanskelig.

– Hvorfor?

– Altså, selv om skolen påstås å være gratis, så er ikke skolebøker og skoleutstyr det. Vi hadde verken penger verken til skolebøker eller skoleklær hjemme. De beste lærerne arbeider heller ikke på de offentlige skolene. At vi kom i kontakt med SOS-barnebyer og ble en del av deres program, forandret livet vårt, sier hun.

Hele familien

Det er barna SOS-barnebyer hjelper, men for at hjelpen skal fungere blir hele familien en del av programmet. Organisasjonen har barnebyer der foreldreløse barn, og barn som mangler omsorgspersoner, etter et rettsvedtak får flytte inn. Samtidig arbeider SOS-barnebyer for at flest mulig barn fra slumområdene skal kunne bli boende hjemme.

Derfor ble Neila, søsteren og faren hennes boende i slummen. Men de to jentene fikk utdanning. Det norske barn og ungdom tar for gitt, ble noe Neila og søsteren hennes kjempet for å fullføre, samtidig som de bodde i et skur, i slummen, sammen med faren.

– Du mistet moren din, du vokste opp i slummen, men du fullførte?

– Ja, jeg var jo trist fordi moren min døde. Jeg savnet henne. Men det var viktig å få en utdanning. Jeg drømte om å bli pilot da jeg var liten, det ville jeg gjerne bli. Men jeg forsto at det krevde veldig avansert matematikk og mer tekniske fag. Derfor valgte jeg Food and beverage i stedet – (restaurant og matfag). Og det trives jeg veldig godt med.

 Lang uke

Neila beskriver lange skoledager, en seks dagers skoleuke, og lekser på kveldene.

– Der er SOS-barnebyer flinke. De følger opp, og kontakter barna, spør hvordan det går, og slipper deg ikke. Hvis barnet ikke kommer på skolen, så kontakter SOS familien, de bidrar også med leksehjelp, jeg fikk komme til barnebyen for å få leksehjelp og det var en egen kontaktperson i barnebyen som fulgte meg opp, sier Neila.

Hun erkjenner at det var dager da det føltes tungt å stå opp grytidlig for å gå en lang vei til skolen.

– Du gikk til skolen hver dag?

– Ja, men vi er alle vant til å gå langt i Kenya, svarer Neila som tross oppfølgingsspørsmål ikke svarer helt konkret på hvor lang skoleveien var.

– Vi er vant til å gå langt. Og vi barna gikk sammen og snakket og lo og hadde et fellesskap, skoleveien er ikke noe å snakke om, sier hun.

Da hun ble litt eldre ville SOS-barnebyer at hun skulle starte på internatskole for å få en enda bedre utdanning. Der gikk hun fra hun var 14 til 17 år.

– Der hadde vi skikkelig lange dager. Vi sto opp 4 på morgenen og holdt på med undervisning og lekser til sent på kvelden. Jeg lengtet en del hjem, men faren min kunne besøke meg i noen helger, sier hun.

 Datter

Til tross for skoledager som med norske ører høres lange og krevende ut, viser Neila utelukkende glede over å ha fått muligheten. Etter å ha gått yrkesprogrammet på restaurant og matfag, som barnebyen driver, fikk hun læreplass på hotellet i Nairobi der hun nå har et vikariat som hun håper blir til en fast stilling. På hotellet arbeider hun blant annet som barista, og drømmen er å starte en egen kaffebar, på Mombasa-kysten, beskriver Neila.

Hun har også selv stiftet familie, hun har en datter som bor i en landsby litt utenfor Nairobi sammen med sin far.

– Jeg besøker datteren min i frihelger, og jeg håper på en god fremtid for henne. At hun får utdanning og en jobb. Det er viktig, sier Neila Okumu som bor i et land der i underkant av 18 prosent av unge kvinner og menn er arbeidsledige, ifølge statistikk fra Globalis.

Hvor høy arbeidsledigheten er i slumområdene, er det vanskelig å si noe sikkert om. Men alt tyder på at ledigheten er langt større i områdene hvor de fattigste av de fattige bor.

Neilas far bor fortsatt i slummen. Han forsøker å livnære seg ved å selge skinnarbeider som han selv lager, et håndverk Neila har lært av ham og også hjelper ham med i perioder. Neila har fortsatt god kontakt med faren.

– Han ringte meg i dag, han ville høre om jeg hadde møtt dere ennå. Han er stolt, sier Neila og smiler.

Neila Okumu og familien hennes vet hva god utdanning betyr.