Lærer Reidar fikk fram Rune Andersens stemme

44 år senere møter Utdanning de to i det som var det gamle klasserommet på Statsøvingsskolen i Kristiansand. På den andre siden av skolegården møttes de igjen da Rune Andersen ble student ved lærerhøyskolen, der Reidar Ringereide etter hvert ble øvingsskolerektor.

Den gamle barneskolen er i dag Mottaksskolen, for nyankomne elever med innvandrerbakgrunn. Lærer og elev har møttes en rekke ganger siden den gang, men det er likevel spesielt å være her i de gamle omgivelsene.

– Der satt du og var så stille. Ikke en lyd kom det fra deg, og du var så liten at det var så vidt hodet rakk over pulteplaten, forteller lærer Reidar inne i det lille klasserommet som telte 16 elever på det meste.

– Det er veldig rart å være her. Jeg husker klasserommet som kjempestort. Kateteret sto også på en avsats den gangen. Foran der satt jeg og våget ikke å ta stor plass, forteller Rune.

I forestillingen «Lykkeliten», som Rune Andersen hadde premiere på i Kristiansand i vinter og som blir satt opp på Nationaltheatret 18. august, er lærer Reidar til stede både i lyd og tekst. Dette er en forestilling som bryter med det Rune Andersen selv beskriver som «40 års taushet», et svært personlig oppgjør med en alkoholisert og voldelig far.

Slik beskriver Rune Andersen oppveksten i forestillingen: «Vi satt ofte i trappegangen hjemme i blokka og hørte lyden av møbler som ble kastet, ting som ble knust og mammas såre rop. Når det ble stille, gikk vi inn igjen. Der lå mamma blodig og forslått».

Men verken moren, Rune eller hans tre søstre våget å si noe om situasjonen hjemme utenfor husets fire vegger.

–  Vi var redde for å miste hverandre, og så var det skammen vi kjente på, forteller Rune Andersen.

Ringereide så imidlertid at det var flere ting som ikke stemte:

– En niåring som ikke gir lyd fra seg. En elev med masse evner som skulle tilsi et helt annet selvbilde. Jeg fikk jo en anelse om at alt ikke var som det skulle være hjemme. Men dette er veldig vage ting, så det var ikke så enkelt å ta tak i.

– Jeg ville ikke vekke oppmerksomhet. Det var det jeg var vant til var tryggest hjemme. Jeg var fornøyd med å være usynlig og ikke hørbar, forteller Rune Andersen.

– Dette er helt typisk for et barn som opplever vold. De bærer det i skjul, bemerker Ringereide.

Fortellingsprosjektet snudde alt

Læreren, som på dette tidspunkt ikke får tak i hva det er som foregår i Rune eller hjemme hos ham, bestemmer seg for å ta grep i et forsøk på å bygge opp Runes selvbilde. Ringereide så muligheten i et fellesprosjekt med klassen.

– Dette var en klasse som var veldig glade i bøker. Jeg foreslo at de kunne lage en barnebok selv med sine egne fortellinger.

Og da skjer det noe. Runes styrker og egenskaper ble synlige for klassen:

– Rune slo gjennom der. De andre elevene opplevde hans humor, og i tillegg hadde fortellingen hans både handling og spenning. De opplevde en annen gutt.

Da læreren leste Runes fortelling for klassen, klappet de.

Responsen fra de andre elevene ble et tidsskille for Rune Andersen:

– Der skjedde det noe med meg. Det var som å bryte vannflaten. Jeg opplevde stor forvandling på kort tid.

Ringereide fortsatte sitt prosjekt med eleven Rune på sitt diskrete vis, ved å tildele ham oppgaver utenfor det rent skolemessige. Det gjorde at Rune åpnet enda mer opp for omgivelsene og mulighetene. Rune ble blant annet «melkemann» i klassen og våget etter hvert å være med i valget om å bli elevrådsformann.

– Jeg så han trengte tilnærming med varsomhet og viste Rune tillit uten at det skulle gå på bekostning av noen av de andre elevene. Det var jo flere med spesielle hjemmeforhold i klassen, så jeg forsøkte å bruke tid ved pultene og den enkelte elev. Personlig gjennomgikk jeg nok en forandring i min egen lærerrolle på den tiden, forteller Ringereide:

–   Jeg hadde tidligere vært opptatt av å lage spennende undervisningsopplegg med arbeidsformer og metoder som skulle motivere elevene. Etter hvert så jeg at det var viktigere å rette oppmerksomheten mot den enkelte elevs utvikling.

Vi har beveget oss fra skolegården den gang og til Ringereides hjem i Kristiansand, med utsikt mot skjærgård, fyr og horisont. I forestillingen sin beskriver Rune Andersen Ringereide som mennesket som «lyste opp min vei».

– Ringereide har hatt betydning for hele min personlighetsutvikling. Jeg opplevde at jeg fikk brukt ressursene mine og fikk anerkjennelse for det. Årene fra 3. til 6. klasse formet meg til det mennesket jeg etter hvert ble: Fra å være en lydløs gutt til å bli elevrådsformann og stå med mikrofon på skoleavslutningen i sjette klasse, sier Rune Andersen.

Snakket om volden først som voksen

Samtalen om volden i hjemmet hadde de to først lenge etter at Rune ble voksen.

– Jeg tror det var etter at jeg fortalte en flik av min historie på TV2 ved åpningen av Stine Sofie-senteret i mai 2016. Senere hadde vi flere samtaler under utarbeidelsen av manuset til «Lykkeliten», forteller han.

For læreren har blitt invitert til alle Rune Andersens forestillinger gjennom alle år. I programmet «Mitt lille land» på TV2 i fjor høst fortalte han om sin voldelige oppvekst. Da sendte Reidar Ringereide sin gamle elev en e-post der han takker ham for motet hans:

«Jeg tenker for min del at dersom slike problemer hadde vært mer fokusert i min lærerutdanning, hadde jeg kanskje ikke slått meg til ro med bare å ane, men mer aktivt prøvd å finne ut. Men mine tanker var aldri i nærheten av at det var så ille. Du var ikke bare en stille gutt, du var lydløs».

Denne mailen gjorde så sterkt inntrykk på Rune Andersen at både mailen og stemmen til Reidar Ringereide er med i forestillingen.

– Jeg begynte å gråte da jeg leste den. Det var en så direkte og usminket versjon av meg som elev på den tiden. Og han var et sannhetsvitne for hvordan jeg følte meg. Jeg trodde meg jo usynlig. Ringereide viste igjen sin storhet. Det ville jeg gjerne dele med publikum.

Selv om Rune Andersen fikk både stemme og mot, var det utfordrende for 12-åringen å skulle forlate tryggheten rundt Ringereide og bevege seg over mot ungdomsskolen.

– Jeg husker så godt hvordan han knadde meg på plass. Fra å ha det fint i flokken til å våge å tro at jeg skulle klare meg alene. Ringereide ga meg større og større arenaer for egne prestasjoner. Han kom med anmodninger om rollen han mente jeg kunne spille i aulaen på avslutningen på sjette trinn. Som «det kunne vært fint om du ...». Han viste meg tillit, men lot avgjørelsen være min.

Det resulterte i at Rune, gutten uten stemme og selvtillit, holdt avslutningstalen til skolen på vegne av hele trinnet.

– For meg bekrefter dette at fra Reidars side var det en helt gjennomtenkt filosofi, dette handlet ikke bare om enkelte postulater. Resultatet er at du føler deg ganske verdifull som elev, sier Rune Andersen.

Lærerutdanningen bør styrkes på omsorg

Den gamle eleven som selv utdannet seg til lærer, men som i dag jobber på heltid som komiker, mener at lærerfokuset i dag må være «enda mer av det Reidar gjorde».

– Betydningen av det Reidar gjorde for meg, oppsummerer det slik: «Du må se enkeltmennesket, du må våge å bry deg», sier Rune Andersen.

Reidar Ringereide på sin side sier at han håper lærerutdanningen i dag blir styrket i akkurat dette. For 20 år etter at han selv ble pensjonist, mener han utdanningen har en lang vei å gå:

 – En sterk vektlegging av skolen som kunnskapsformidler kan lett svekke fokus på det som er helt vesentlig, nemlig det å skape et best mulig vekstmiljø for det enkelte barn. Skolen kan lett bli et hinderløp hvor elevene skal passere flest mulig kompetansemål på kortest mulig tid. Da får vi tapere som går glipp av mestringsopplevelser. For barn som bærer på vonde opplevelser, er det spesielt viktig at skolen blir et godt sted å være, og at læreren blir en voksen barnet kan støtte seg til.

Eleven hans fra barneskolen sier 44 år senere navnet på læreren flere ganger i uken på forestillingen han reiser rundt med. Attesten kan heller ikke bli bedre:

– Reidar er for meg en lykkestein i lomma. En jeg alltid har med meg.