Hvem eier «sannheten» om lærernes arbeidssituasjon?

Lærere flest er tilfredse med jobben. Det samsvarer ikke med bildet som formidles om at det er vanskelig og slitsomt å være lærer, skal vi tro professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Innlandet. Dette fremgår i en artikkel på forskning.no denne uka, hvor han får støtte av en lærer og en rektor. De ser ut til å være enige om at høy trivsel er ensbetydende med et godt arbeidsmiljø. Slik er det ikke. De etterlyser mer fremsnakk.

Det er rart med det, at det stadig er «fremsnakk» som presenteres som løsningen på utfordringer med høyt sykefravær og å rekruttere og beholde ansatte i kvinnedominerte yrker, mens det stort sett pekes på bedre lønns- og arbeidsvilkår og seriøse arbeidsgivere i andre bransjer.

Høy tilfredshet blant lærere er «gammelt nytt», selv om Nordahl presenterer det som nytt og mener mediebildet gir et annet inntrykk. Det snakkes om "negative" oppslag og omtale, og i en artikkel på Utdanningsnytt uttaler han at mediene kjører frem enkelthistorier og at noen alltid vil være misfornøyde.

Dette er et ufint forsøk på marginalisering og bagatellisering. Mens enkeltlærere og fagforeningene skaper det han mener er et mer negativt bilde enn det er grunnlag for, hevder han at «forskningen» ser helheten og dermed et annet bilde. Men hva sier egentlig forskning om lærernes arbeidssituasjon?

Høy trivsel, men også høy arbeidsbelastning

Tall fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) bekrefter Nordahls funn om høy jobbtilfredshet blant lærere. Ser vi på arbeidsmiljøprofiler og øvrig statistikk hos STAMI får vi imidlertid noen nyanser, som Nordahl mangler. Grunnskolelærerne er blant gruppene hvor flest oppgir å bli utsatt for vold og trusler. Lærergruppene er blant yrkesgruppene hvor flest opplever ukentlig å være psykisk utmattet når de kommer hjem fra arbeid, hhv. 40 % av grunnskolelærere og 30 % av barnehagelærere, mot et snitt på 22 %. Det er ingen liten ubetydelig gruppe. Tilsvarende gjelder opplevelsen av høye emosjonelle krav. Om disse skriver STAMI:

«Denne type krav er i seg selv ikke nødvendigvis noe negativt. Tvert imot vil mange føle at det er meningsfullt, og interaksjonen med andre er kanskje også grunnen til at de valgte å jobbe med mennesker. Likevel kan emosjonelle krav over tid føre til økt risiko for emosjonell utmattelse og sykefravær.»

En svensk undersøkelse om læreres arbeidssituasjon indikerer at engasjerte lærere er mer utsatt for stress og stressrelatert utmattelse. De peker også på betydningen og viktigheten av støtte fra kolleger og ledelse, faktorer vi vet er viktige for å demme opp for høy belastning, for å forebygge stress og utmattelse. Heldigvis scorer lærergruppene godt på nettopp det. Problemene oppstår, slik bl.a. Sintef-forsker Solveig Ose peker på, når belastning akkumuleres over tid uten mulighet for restitusjon. Restitusjon kan bl.a. være å bearbeide sterke inntrykk og opplevelser fra arbeidshverdagen, som kan føre til psykisk utmattelse og fysiske helseplager.

Nettopp derfor er det viktig at vi gir rom til å snakke om disse delene av bildet, også i offentligheten, slik at vi blir i stand til å håndtere det på en bedre måte.

Trivsel alene løser ikke utfordringene

Jeg er dypt bekymret for hva vi går i møte om vi ikke tar lærernes arbeidssituasjon tilstrekkelig på alvor, og gjør nødvendige grep. Lærernes høye trivsel og sterke lojalitet til elevene har fått virke som hvilepute for KS altfor lenge. Nå får de god drahjelp til å stemple og marginalisere kritiske røster innenfor lærerstanden og sope utfordringene under teppet, når Nordahl og andre gir lærerne selv og deres fagforeninger skylden for manglende rekruttering.

For om det var sant at lærere som trives ikke opplever jobben som særlig vanskelig og slitsom, og lærere flest trives, så er det vel ingen grunn til å høre på dem som hevder at rammevilkårene er for dårlige, og som mener at vi er nødt til å gjøre noe med lærernes lønns- og arbeidsvilkår.

For selv lærere som trives svært godt har ei smertegrense for hva de kan tåle og stå inne for, som fagpersoner og som mennesker. Det er dette jeg mener mange lærere har gitt uttrykk for. De ønsker av hele sitt hjerte å kunne fortsette i yrket de brenner for, og i utgangspunktet trives godt i, men ikke for enhver pris. Stadig flere opplever å komme nærmere denne grensa, og noen gir uttrykk for at den allerede er passert.

De mange fortellingene som løftes frem er ikke enkelthistorier, slik Nordahl hevder, men en del av det samme bildet av lærernes sammensatte arbeidssituasjon. Det siste disse lærerne trenger er å bli påført stigmatiserende merkelapper og å bli møtt med påstander om at problemet ligger hos dem. Det faktiske problemet ligger i den stadige stemplingen av deres historier som negative og uønskede, og i manglende kunnskap om og innsikt i hvilke risikofaktorer som påvirker lærernes arbeidsmiljø og arbeidshelse, og hvordan man skal møte disse.

Ansvaret må plasseres på rett sted

I iveren etter «god reklame» virker det som enkelte ser seg blinde på det viktigste: Fremtidige studenter, elevene, er selv en del av det samme miljøet som lærerne, og påvirkes langt på vei av de samme faktorene. De fleste av dem ser heldigvis lærere som trives godt, men de ser nok også lærere som står i et høyt arbeidspress.

Vi kan fremsnakke så mye vi vil, og utelukkende fokusere på de positive og «riktige» sidene, men det vil ikke endre på hva elevene selv ser og opplever. Den beste «reklamen» vi kan lage er dermed å gi dem lærere som har tid til dem og overskudd til å være de gode lærerne de fortjener, lærere de selv kan ønske å bli å fremtiden. Skal det være mulig må ansvaret plasseres på riktig sted: Ikke hos lærerne og deres fagforeninger, men hos de som rår over lærernes lønns- og arbeidsvilkår.