Er det lov til å synse om klasserommet 2.0 når du ikke har undervist på 20 år?

Ja, selvfølgelig. Som kjent kan hvem som helst synse om klasserommet. Hvem som helst har jo satt sine bein der, minst en gang. Noen har til og med undervist der.

Da jeg etter omtrent ti års pause, for tolv år siden satte mine bein i klasserommet igjen, var det et helt annet rom som møtte meg. Det såkalte én-til-én-klasserommet, der hver elev er utstyrt med sin egen dings, det være seg brett eller pc, var et ganske annet enn det jeg forlot. Det gjorde at jeg måtte bytte ut store deler av den berømmelige verktøykassa.

Fagkunnskapen jeg hadde, jo, den kunne bli oppi der. Kan du faget, trenger du «bare» å holde deg oppdatert på det og hva dagens læreplan måtte innebære av endringer og vektlegginger. Enkelte klasseledelsestriks og ess i ermet sto seg også. Men hva med didaktikken? Der måtte jeg gjøre betydelige endringer.

Les også: Relansering av skam i livet

På mange måter var nemlig ikke klasserommet fra desember 1998 til å kjenne igjen januar 2010. Jeg kan også legge til at klasserommet etter dette har fortsatt å endre seg ganske radikalt mellom 2010 og 2022.

Hvor vil jeg?

Jeg vil dit at folk som ikke har satt beina i klasserom på en god stund, annet enn på omvisninger, rett og slett kan ta seg en bolle i stedet for å mene noe om hva vi gjør eller ikke der inne nå. De må ikke minst dra til Espa og tenke seg godt og grundig om før de reflekterer enda litt til om det er så lurt å påstå at klasserommet må endre seg, akkurat nå, fordi arbeidslivet er så endret.

De må det. Før de for eksempel sier at det er en god idé at elever i fremmedspråk skal bruke kunstig intelligens til å skrive egenproduserte tekster før de har lært seg et minimum av akkurat det språket de skal skrive på. Eller at det som står på topp tre av 21st century skills er det viktigste i hele verden for skoleelever uansett alder og kunnskapsnivå.

At folk driver med kreativ problemløsing, innovativt samarbeid og kritisk tenkning i arbeidslivet, betyr selvfølgelig at vi skal øve på den slags i skolen, men vi kan ikke drive med det hele tida. Og jeg kan ikke få sagt hvor dust det er å sette noen som ikke kan noe om det de skal drive med problemløsing av, til nettopp problemløsing.

Folk som ikke engang skjønner at det er forskjell på folk som både er under opplæring og uten frontallapper – og folk som sitter godt planta med ferdigutviklet hjerne pluss et par mastergrader i arbeidslivet, folk som ikke skjønner det, må holde seg langt unna følgende: skoleledelse, skoleeierskap, skolepolitikk, skoleledelse, skoleforskning, lærerutdanning, skolejournalistikk og især skoleledelse.

Det må også de folka i nevnte grupper som tror at de veit hva de driver med fordi de for lenge siden drev med undervisning, før de sluttet med det. Pluss de som ikke tør å snakke med lærere og elever, og da mener jeg alle varianter av begge deler.

Hvis jeg noen gang slutter med undervisning, noe jeg dessverre blir tvunget til å vurdere ved jevne mellomrom på grunn av uheldige representanter for noen av nevnte grupper, skal jeg etter kun få år holde min kjeft om klasserommet, eller i det minste være veldig tydelig på akkurat hvilket syltynt grunnlag jeg tar mine eventuelle generaliseringer på bakgrunn av.

Og bare så det er sagt: Mine dagsferske klasseromserfaringer gjør meg heller ikke kompetent til å synse om all verdens virksomhet bare fordi det foregår på en eller annen skole et sted. Det som kan funke så aldeles strålende ett sted, i et bestemt fag og klasse og trinn og med den og den læreren, kan tryne noe så ettertrykkelig på skolen borti gata.

De som heller ikke skjønner det, må også holde på nebbet. Det er faktisk rent ut ubegripelig at mens samfunnet for øvrig styrer lukt mot en individualisme som grenser mot det religiøse, skal vi som tramper rundt på et skolegulv altså finne oss i å bli generalisert som en gjeng nisser som ikke har fått med oss noe siden Dewey eller til nød Bjørneboe.

Vi har liksom aldri tilrettelagt, jobbet i prosess eller prosjekt, gitt tilbakemeldinger elever kan ha lært av eller tillatt dem, elevene altså, å lære noe i dybden.

Når ovennevnte grupper, som det selvfølgelig også er blodig urettferdig å generalisere, kaster gangetabell, kald krig og god gammeldags lesing som varer lenger enn halvannet minutt, ut med badevannet, ja, da får de den skolen de ber om. Fragmentert, dekontekstualisert og full av hodeløse høns som prøver å gjemme seg hver gang noen spør dem om ha de mener.

Sorry. Jeg er skikkelig sur om dagen. Og forresten, for å svare ordentlig på spørsmålet innledningsvis. Nei.

Dette innlegget ble først publisert på forfatterens blogg, «Gammal sur rektor». Har du lyst å skrive? Send til tips@utdanningsnytt.no