Jeg kan mye om skam. En kan ikke annet når en kommer fra en lang og sterk arv av utenomekteskapelig sex, noe som i gamle dager, altså da jeg ble født, førte til lausunger. Det har vært uhorvelig mye skam i familien. En smertetransport jeg håper stopper her.
Også derfor er jeg den rette til å skrive om den skammen det er blitt for lite av.
– Dette må du skrive om, sa læreren på en av småbyens barneskoler da jeg traff henne på tur med hunden mandag morgen. Noen ganger når folk sier sånt, tenker jeg at nei, det kan jeg ikke, kan jeg for lite om, men jeg kan skam, også den det er for lite av.
Skammen i livet. Folkeskikken. Limet i sosialiseringa, som også gjør noe med samfunnsstrukturene. Fordi det rakner og ansvaret blir skjøvet inn i skolen. Nå likt fordelt mellom høy og lav, uten at det er noe demokratisk gode.
Store ord og fett flesk? Nei. Hverdag i skolen. Barneskolelæreren som beskriver elever som bra folk, men seg selv som helse- og sosialarbeider, som savner å jobbe med læring der hun vasser i blodsukkermåling, gråt, oppkast fordi foreldrene ikke har tid til å være hjemme, utagering, for å nevne noe, bleieskift av funksjonsfriske, fremtrylling av glemte karnevalkostymer, vold.
Hun er del av et kor. Myndighetene må gjerne by oss nye læreplaner, men så lenge de ikke legger til rette for minst en voksen i det rommet læringa skal finne sted, som får lov til å være nettopp det, blir det ikke nødvendigvis læring. Når de ei heller styrker tjenestene som skal bidra der vår kompetanse ikke strekker til, nei, da blir litt for mange stående, sittende eller liggende i kaotiske læringsmiljø.
Vi trenger et aldri så lite paradigmeskifte. Også myndigheter må ta innover seg at vi lever i senmodernitet og globalisering, noe som vil si at deres egne skoleerfaringer ikke lenger er gangbar empirisk mynt. De aner ikke hva som skjer, men de burde vite, for som studenter deltok også de på forelesninger om nettopp senmodernitet. Ingen sikre markører. Det rakner.
Også derfor skal de vite såpass at det er ikke fellesarenaer igjen. Ikke engang familien er et slikt sted der vi kan ta for gitt at felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres.
Joda, noen klarer fortsatt å spise middag sammen, sette grenser når unga vil skulke trening eller konfirmasjonsforberedelser, lese på senga, nekte dem å nekte å gå i bursdagen til den minst populære, ikke la dem tråkke på eller bli tråkket på. Noen klarer, men ikke mange nok til at familien blir den arenaen for fellesskapsverdier som ikke rakner.
Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel blir den gått løs på. De spinker og skaver, så den skal koste mindre, men romme mer av det andre ikke lenger behersker, og samtidig passe flere enkeltindivid sine bobler, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.
Borgerskapet, eller hva vi nå skal kalle dagens privilegerte, holder pusten mens ungene deres strever seg gjennom grunnskolen, hvis de ikke allerede går i privatskoler. Holder pusten mens de venter på karakterbasert opptak, slik at det endelig skal bli fred å få.
Dette mens folk flest, tilsynelatende også skolepolitikere, ikke skjønner hvorfor unga ikke lærer mer, tar utgangspunkt i egne skoleerfaringer, og hvis de i det hele tatt gidder å snakke med oss med skoa på, så lytter de ikke. Sier at noen bare må skjære gjennom, bli bedre. Mens vi er milevis forbi det stedet der det holder å redusere til hver enkelt lærer at det er institusjonene som rakner.
Inn i skolen med det? Nei, vi klarer ikke mer ræl. Flere må på banen her.
Hvis ikke familiene makter å endre seg, nei, da trenger også vi avlastning. I mellomtida får diverse direktorat kjøpe filmsnutt-plass i sosiale medier, så den irriterende reklamefilmen som ikke går bort kan handle om hva som er de rette holdningene å ha til porno, at kredittkort er for dyrt, at skam i livet går helt fint, at rusmidler er avhengighetsskapende, at du spiser det du får og takker for maten, at underlivssopp er normalt, at du holder kjeft mens andre har ordet.
Spøk til side. Siden det synes umulig å lytte til lærere, er det på tide med et offentlig utvalg som kan gi oss svaret på hvordan flere lærere igjen kan få være lærere. Og hvorfor kunnskap, eller kall gjerne spaden kvalitet framfor oppbevaring, koster. Da må også vi som står i det rommet der det ikke fungerer, si sannheten, selv om det kan innebære at vi blir misforstått som en som ikke får det til eller har dårlige holdninger.
Vi må nemlig få være i fred snart. Bedre lærere er ikke løsninga på at det rakner. Vi er de lærerne vi er. Gi oss mulighet til å være nettopp det, og det selv om vi tilhører samfunnets siste fellesarena. Jeg kan ikke få sagt hvor dårlig samfunnsøkonomi det er å lage karneval av den. Skamme seg burde de som burde vite bedre.
Dette innlegget ble først publisert på forfatterens blogg, «Gammal sur rektor».
Har du lyst å skrive? Send til tips@utdanningsnytt.no
