Nasjonale leseprøver – en lesedidaktisk gavepakke utviklet av kompetente fagfolk

I forbindelse med Senterpartiets forslag om å gjøre nasjonale prøver til utvalgsprøver har det de siste ukene vært publisert en rekke innlegg i Utdanningsnytt.

Selv har jeg sammen med fagfolk fra teamet som utvikler prøvene, allerede deltatt i tre av dem. Men da Magnus Marsdal i sitt motsvar gjorde et nummer av at «bare én av innsenderne er forsker», ble jeg inspirert til å skrive litt til.

For det første, jeg støtter fullt ut Jostein A. Ryens uttalelse om at «den eneste måten å øve til nasjonale prøver på, er å drive god leseopplæring i alle fag gjennom hele året». Marsdal vrangtolker dette og refererer til forskning som viser at lærere driller elever på helt andre og uheldige måter. Da må jeg ta det med teskjeer: De nasjonale leseprøvene i Norge er utformet slik at god og variert leseopplæring i alle fag gjennom hele skoleåret et den eneste fornuftige og hensiktsmessige måten å bidra til at elevene blir bedre lesere på, og til at de forhåpentligvis får bedre resultater på leseprøven enn de ville fått uten god leseopplæring.

Debatt: Nasjonale prøver som utvalgsprøver – en politisk feilslutning

Argumentet om at bare én er forsker, signaliserer også en nedvurdering av dem som ikke er forskere, derfor må jeg presisere følgende:

Flertallet av dem som utvikler de nasjonale leseprøvene, er fagfolk i rådgiverstillinger, men at disse ikke er forskere, er en sannhet med modifikasjoner.

Arbeidet med å utvikle, pilotere og analysere prøvene krever vitenskapelig metodekunnskap innen testteori og psykometri, i tillegg til svært god tekstfaglig kompetanse og kjennskap til de aktuelle elevgruppene. Disse rådgiverne driver både med undervisning, forskning og publisering, men siden det ikke ligger noe krav om publisering i en rådgiverstilling, får det faglige og testteoretiske arbeidet med selve innholdet i prøvene høyest prioritet.

Det må også legges til at alle forskere og rådgivere i dette teamet har lektorutdanning og undervisningserfaring, og de samarbeider med skoler gjennom hele prosessen med å utvikle gode prøver. Dette styrker både kvaliteten på arbeidet og troverdigheten i møte med lærere og skoleledere som deltar på kurs om prøven og bruk av resultatene. Lærere lar seg som kjent sjelden overbevise og imponere av rene «skrivebordspedagoger», ofte med god grunn.

Debatt: Veien videre for nasjonale prøver

Arbeidet med å velge ut tekster som passer sammen i en leseprøve og utvikle oppgaver som måler ulike deler av leseforståelsen på en god måte, er teambasert og foregår kontinuerlig. Tekstene og oppgavene er, med unntak av ankeroppgaver som noen få elever får, nye for hver prøve og i takt med tiden og med de leseutfordringene som barn og unge møter.

Resultatene viser helt konkret hvilke tekster, oppgaver og leseprosesser som har vært utfordrende for både klassen generelt og for den enkelte elev. På den måten gir prøveresultatene et godt utgangspunkt for å videreutvikle elevenes leseforståelse, og de kan bidra til å bevisstgjøre lærere i alle fag om at ulike tekster kan være vanskelige å forstå, selv for gode lesere. Tekstene kan også brukes videre som supplement eller inspirasjon i relevante fag.

Debatt: Nasjonale prøver – et forskerperspektiv

Den nasjonale leseprøven er etter min mening en lesedidaktisk gavepakke til lærere, både i arbeidet med å gjøre elevene bedre rustet til å møte et økende tekstmangfold med refleksjon og kritisk bevissthet, og som et bidrag til lærernes egen tekstbevissthet og - kompetanse.

Dersom prøvene blir utvalgsprøver og frivillige for lærerne, vil rapporteringen tilbake til den enkelte skole og lærer forsvinne, og jeg er redd mange vil velge dem bort.

Og helt til slutt, siden jeg skryter så uhemmet av både prøveutviklerne og kvaliteten på disse prøvene, må jeg presisere at jeg selv ikke vært med på dette arbeidet siden 2014, men jeg har fulgt med fra sidelinjen og sett hvordan prøvene bare er blitt bedre og bedre.