Nasjonale prøver – et forskerperspektiv

Det pågår en debatt om nasjonale prøver skal gjøres om til utvalgsprøver. Fagmiljøet bak nasjonale prøver mener at utvalgsprøver er en politisk feilslutning som begrenser prøvenes styringsinformasjon og muligheten til å bruke prøvene som et verktøy for læring. Jeg støtter dette synet og mener argumentene deres i seg selv er nok til at vi ikke bør gjøre om nasjonale prøver til utvalgsprøver. Samtidig har nasjonale prøver en ekstra fordel som ikke tidligere har blitt nevnt: betydningen av nasjonale prøver i forskningen.

LES OGSÅ:

Debatt: – Lite gjennomtenkt om utvalgsprøver

Jeg er utdanningsøkonom, og forskningen min består av å finne årsaksforklaringer innen utdanningsfeltet ved å bruke registerdata kombinert med kvasieksperimentelle metoder. Registerdata er anonymisert data som inneholder blant annet karakterer fra ungdomsskolen og videregående, studieretning, mål på gjennomføring i videregående og resultater fra nasjonale prøver. I tillegg kan dette kobles til informasjon om skolen og informasjon om elevens bakgrunn, deriblant foreldres utdanning og inntekt. Kvasiekperimentelle metoder brukes for å si noe om at en ting fører til noe annet, heller enn å bare si at de to tingene samvarierer. For eksempel kan det være at elever i store klasser har bedre skoleresultater, uten at dette nødvendigvis skyldes klassestørrelsen. Ved å se på andre faktorer som påvirker skolestørrelse, kan vi komme ett skritt nærmere å si noe om hvilken effekt klassestørrelse har på elevresultater.

Så hva har dette med nasjonale prøver å gjøre? La meg bruke et eksempel, Reform 97, som innførte skolestart for 6-åringer og utvidet grunnskolen fra 9 til 10 år. Hva var effekten av denne reformen på skoleresultater? Det var ikke mulig å si noe særlig overbevisende om det før 10 år senere, i 2007, da de endelig dukket opp i registerdata med vitnemål fra ungdomsskolen.

Debatt: Senterpartiet mener nasjonale prøver bør være utvalgsprøver

Denne reformen ble innført lenge før vi hadde nasjonale prøver, da vi fremdeles bare hadde internasjonale utvalgsprøver. Kunne vi ha brukt de internasjonale utvalgsundersøkelsene? Resultatene derfra kan gi viktig informasjon om utvikling over tid, sammenlignet med andre land, men de kan ikke nødvendigvis si noe om årsaken til denne utviklingen over tid. Svarene kobles til spørreundersøkelser til elever, lærere, foreldre og skoleledere. Dette kan brukes til å undersøke mye, men ikke alt. Dersom man kunne koblet utvalgsundersøkelsen til registerdata ville vi kunne si enda mer, men selv da er det en stor begrensning ved at utvalget ikke er stort nok til å undersøke relevante undergrupper, eller til å kontrollere for viktige forhold.

Sammen med Tarjei Havnes og Nina Drange har jeg brukt registerdataene til å si noe om effekten av reform 97 på skoleresultater. Ved å sammenligne barn som sannsynligvis ville ha vært i barnehage i 6 års alderen med barn som sannsynligvis ikke ville vært det, før og etter reformen, kan vi si noe om effekten av reformen på skoleresultater i 10. klasse for denne elevgruppen. Vi finner ingen effekt. Tenk om vi også kunne ha undersøkt mål langt tidligere i skoleløpet, for eksempel resultater på kartleggingsprøver de første årene på skolen, eller nasjonale prøver på 5. og 8. trinn. Hadde vi fått de samme resultatene da?

I dag er vi veldig glade for å ha nasjonale prøver som datakilde. Vi kan si noe om elever allerede i barneskolen, kan følge dem videre i den viktige overgangen fra barne- til ungdomsskolen og kan se på utvikling over tid. Vi kan også koble informasjonen til andre data og undersøke effekten av nasjonale eller lokale tiltak som gjør det mulig å vise hva som fungerer, og kanskje minst like viktig, hva som ikke gjør det. Den kvantitative forskningen supplerer den kvalitative forskningen og sammen bidrar de til å videreutvikle skolen. Ikke gjør at vi igjen må vente i 10 år for å kunne finne ut effekten av reformer.