Nedleggelse og sammenslåing av skoler kan skape problemer for urolige barn

Det er stadig skriverier i mediene, lokalt og nasjonalt, om uro i skolene. Om skolenedleggelser og sammenslåing, noe jeg tenker kan bidra til «sild i tønne» i skolebygningene. Og enda mer uro. Man blir oppgitt og får inntrykk av nedbryting av skolestrukturen. En ond sirkel er i gang. Det går ut over roen.

Som fysioterapeut jobber jeg med sansemotorikk. I dagligtale brukes begrepene bevegelse og motorikk. Begrepet sansemotorikk sier noe om hva som gjør at vi beveger oss. Nemlig sansene våre.

«Å finne roen på båten»

I fagboken Building Bridges Through Sensory Integration forklares sanseintegrasjon ut fra et eksempel som det å stå på en båt. Se for deg at du står på en båt på havet. Båten gynger. Hjernen mottar informasjon fra ulike sansekanaler. Berøringssystemet forteller at føttene dine har kontakt med underlaget. Ledd- og muskelsansen forteller om musklenes og leddenes posisjon. Balanseorganene forteller at du er på en overflate som er i bevegelse. Synet forteller om båten er langt ute på havet eller ved kaia.

Hjernen integrerer alle sansene, og du blir ikke engstelig når båten beveger seg, fordi du er trygg på at du klarer å holde balansen.

Problemer med denne sanseintegrasjonen ser vi hos barn med spesifikke diagnoser som for eksempel autisme, asperger og ADHD, men den kan også være til stede hos barn uten noen spesifikk diagnose. De med diagnoser har ofte rettigheter.

For et barn som ikke har god sanseintegrasjon, kan det å stå oppi en gyngende båt bli problematisk. 

• Noen blir engstelige fordi de ikke er komfortable med eller er overfølsomme for å føle bevegelsen. Barnets sanser er overfølsomme. Konsekvens: Barnet klarer ikke å regulere kroppen på båten, og faller. Eller det går av og unngår slike situasjoner.
• Andre er overmodige. De kaster seg oppi båten, har nedsatt kroppsbevissthet, og plasserer vekten på den ene siden av båten. Konsekvens: Barnet tipper båten.

Det engstelige barnets sanser er overfølsomme. For eksempel, barnet snurrer litt rundt og blir veldig svimmel, og unngår denne typen bevegelser. Det overmodige barnets sanser er underfølsomme. Barnet må snurre mye rundt før barnet blir svimmel. Synes det er helt greit, og snurrer konstant, oppsøker stimuli og «zapper» fra en aktivitet til en annen. 

Disse barna sliter ikke bare med å regulere bevegelsene, men også med følelser og adferd. Her kreves ofte annen faglig vinkling i tillegg til fysioterapi.

Selvregulering er en forutsetning for konsentrasjon og vilje til læring. Noen barn har enkle sanseutfordringer, og vokser det fra seg – hvis man har tidlig søkelys på problemstillingen. Andre har komplekse utfordringer, og har behov for sansestimulering for å øve på å bearbeide sanseinntrykk hensiktsmessig, i tillegg til tverrfaglig og langvarig spesialtilpasset innsats.

Kunnskap er viktig for forståelse og intervensjon. Sansestimulering av berøringssansen, ledd- og muskelsans og balanseorganet hjelper til bedre registrering og bearbeiding av sanseinntrykk. Sansestimulering alene er ikke nok, men også begrensning av ubehagelige sanseinntrykk i løpet av dagen, hjelper til bedre registrering og bearbeiding av sanseinntrykk.

«Plassen i begeret»

I fagskriftet Motorisk udvikling med dit barns bevegeglæde i centrum fremhever den danske fysioterapeuten Maria Appelt at en sansevennlig hverdag er viktig for å spare «plassen i begeret». Se for deg et beger med en viss kapasitet til sanseinntrykk til en hel dag.

Barn med sanseintegrasjonsutfordringer har et mindre beger enn andre barn, og når begeret blir fylt, blir hverdagen vanskelig. Det er viktig å skru ned for inntrykk i løpet av dagen, spesielt fra lys og lyd, og bruke kapasiteten på det som er viktig. Ellers holder man barnet i uroen, hvis hverdagen innebærer overload stimulering på spesielt syns- og hørselssansen.

Jo mer plass det er i begeret, jo mer overskudd til det viktige og morsomme. Det blir også mindre belastning på barnet over tid. Å leke uten forstyrrelser er «hjernepauser» som skaper ro. Noen motorisk urolige barn klarer for eksempel ikke å leke alene. Da må de få hjernepauser ved for eksempel med å leke med voksen. En voksen som er hands-on.

Noen barn har kortere dager på skole og SFO for å redusere inntrykkene (forstyrrelser). Det er ikke alltid at det er realistisk å få til. Da må de få muligheten til ro gjennom andre løsninger. Det krever ressurser. Både mennesker og lokaler. Det er vanskelig å få tak i faglærte, og det er trangt om plassene.

En gang jeg underviste en klasse i fysisk aktivitet, fikk læreren muligheten til å sitte mellom to motorisk urolige barn, og la armene sine rundt dem for at de skulle finne roen og regulere seg selv. Uten diagnose, ingen ekstra ressurs. Lærere er ikke blekkspruter. De kan ikke være feet-on.

Elevantallet har en synkende trend, leser vi i mediene. Men å legge ned skoler og slå sammen klasser over natta betyr flere elever i bygningene. Jo flere elever, jo mere sansemessig støy, og vanskeligere er det å finne roen.

Redusert klassestørrelse

Forskningsartikkelen Klassestørrelser og læringsutbytte – hva sier forskningen? fra Utdanningsforbundet viser at redusert klassestørrelse har effekt på elevens læringsutbytte når det gjelder de yngste og svakeste elevene. For eldre elever er resultatet sprikende. Altså ikke bare de svakeste elevene. Barn går gjennom en naturlig utvikling når det gjelder sanseintegrasjon, altså å finne roen og konsentrasjonen.

Som nevnt er selvregulering en forutsetning for ro og konsentrasjon, som igjen er en forutsetning for læring.

Jeg har jobbet 24 år som fysioterapeut i Harstad kommune, 17 år med barn og unge, og observert mye. Jeg opplever økende antall motorisk urolige barn (i tillegg til andre typer utfordringer).

Disse trenger hjelp til å regulere kropp, følelser og adferd. Å holde dem i uroen vil bidra til å legge på et lag av kroppslige spenninger som igjen låser pusten, noe som igjen kan føre til «voksenplager». Slik har man det gående i en sirkel som kan bli vond, eller er vond fra før. Hvordan blir fremtiden for dem når det gjelder liv, utdanning og arbeidsliv?

Det må legges til rette for ro. Man kan ikke drifte en skole på luft og kjærlighet, som en rektor sa en gang. Luft og kjærlighet hjelper ikke barn til å regulere seg selv.

Jeg selv er hørselshemmet, og har kjent utallige ganger på meg selv hva som kreves for å finne roen til å oppfatte.

 * Dette innlegget var i oktober publisert i Harstad Tidende.