Det er stadig skriverier i mediene, lokalt og nasjonalt, om uro i
skolene. Om skolenedleggelser og sammenslåing, noe jeg tenker kan bidra til
«sild i tønne» i skolebygningene. Og enda mer uro. Man blir oppgitt og får
inntrykk av nedbryting av skolestrukturen. En ond sirkel er i gang. Det går ut
over roen.
Som fysioterapeut jobber jeg med sansemotorikk. I dagligtale brukes
begrepene bevegelse og motorikk. Begrepet sansemotorikk sier noe om hva som
gjør at vi beveger oss. Nemlig sansene våre.
«Å finne roen på båten»
I fagboken Building Bridges Through Sensory Integration forklares
sanseintegrasjon ut fra et eksempel som det å stå på en båt. Se for deg at du
står på en båt på havet. Båten gynger. Hjernen mottar informasjon fra ulike
sansekanaler. Berøringssystemet forteller at føttene dine har kontakt med
underlaget. Ledd- og muskelsansen forteller om musklenes og leddenes posisjon. Balanseorganene
forteller at du er på en overflate som er i bevegelse. Synet forteller om båten er langt ute på havet eller ved kaia.
Hjernen integrerer alle sansene, og du blir ikke engstelig når båten
beveger seg, fordi du er trygg på at du klarer å holde balansen.
Problemer med denne sanseintegrasjonen ser vi hos barn med spesifikke
diagnoser som for eksempel autisme, asperger og ADHD, men den kan også være til
stede hos barn uten noen spesifikk diagnose. De med diagnoser har ofte
rettigheter.
For et barn som ikke har god sanseintegrasjon, kan det å stå oppi en
gyngende båt bli problematisk.
- Noen blir engstelige fordi de ikke er komfortable med eller er
overfølsomme for å føle bevegelsen. Barnets sanser er overfølsomme. Konsekvens:
Barnet klarer ikke å regulere kroppen på båten, og faller. Eller det går av og
unngår slike situasjoner.
- Andre er overmodige. De kaster seg oppi båten, har nedsatt
kroppsbevissthet, og plasserer vekten på den ene siden av båten. Konsekvens:
Barnet tipper båten.
Det engstelige barnets sanser er overfølsomme. For eksempel, barnet
snurrer litt rundt og blir veldig svimmel, og unngår denne typen bevegelser. Det overmodige barnets sanser er underfølsomme. Barnet må snurre mye
rundt før barnet blir svimmel. Synes det er helt greit, og snurrer konstant,
oppsøker stimuli og «zapper» fra en aktivitet til en annen.
Disse barna sliter ikke bare med å regulere bevegelsene, men også med følelser og
adferd. Her kreves ofte annen faglig vinkling i tillegg til fysioterapi.
Selvregulering er en forutsetning for konsentrasjon og vilje til læring. Noen barn har enkle sanseutfordringer, og vokser det fra seg – hvis man
har tidlig søkelys på problemstillingen. Andre har komplekse utfordringer, og har behov for sansestimulering for å
øve på å bearbeide sanseinntrykk hensiktsmessig, i tillegg til tverrfaglig og
langvarig spesialtilpasset innsats.
Kunnskap er viktig for forståelse og intervensjon. Sansestimulering av
berøringssansen, ledd- og muskelsans og balanseorganet hjelper til bedre
registrering og bearbeiding av sanseinntrykk. Sansestimulering alene er ikke nok, men også begrensning av ubehagelige
sanseinntrykk i løpet av dagen, hjelper til bedre registrering og bearbeiding
av sanseinntrykk.
«Plassen i begeret»
I fagskriftet Motorisk udvikling med dit barns
bevegeglæde i centrum fremhever den danske fysioterapeuten Maria Appelt at
en sansevennlig hverdag er viktig for å spare «plassen i begeret». Se for deg
et beger med en viss kapasitet til sanseinntrykk til en hel dag.
Barn med sanseintegrasjonsutfordringer har et mindre beger enn andre
barn, og når begeret blir fylt, blir hverdagen vanskelig. Det er viktig å skru
ned for inntrykk i løpet av dagen, spesielt fra lys og lyd, og bruke
kapasiteten på det som er viktig. Ellers holder man barnet i uroen, hvis
hverdagen innebærer overload stimulering på spesielt syns- og hørselssansen.
Jo mer plass det er i begeret, jo mer overskudd til det viktige og
morsomme. Det blir også mindre belastning på barnet over tid. Å leke uten forstyrrelser er «hjernepauser» som
skaper ro. Noen motorisk urolige barn klarer for eksempel ikke å leke alene. Da
må de få hjernepauser ved for eksempel med å leke med voksen. En voksen som er
hands-on.
Noen barn har
kortere dager på skole og SFO for å redusere inntrykkene (forstyrrelser). Det
er ikke alltid at det er realistisk å få til. Da må de få muligheten til ro
gjennom andre løsninger. Det krever ressurser. Både mennesker og lokaler. Det
er vanskelig å få tak i faglærte, og det er trangt om plassene.
En
gang jeg underviste en klasse i fysisk aktivitet, fikk læreren muligheten til å sitte mellom to motorisk urolige barn, og la
armene sine rundt dem for at de skulle finne roen og regulere seg selv. Uten
diagnose, ingen ekstra ressurs. Lærere er ikke blekkspruter. De kan ikke være
feet-on.
Elevantallet har en synkende trend, leser vi i mediene. Men å legge ned
skoler og slå sammen klasser over natta betyr flere elever i bygningene. Jo
flere elever, jo mere sansemessig støy, og vanskeligere er det å finne roen.
Redusert klassestørrelse
Forskningsartikkelen
Klassestørrelser og læringsutbytte – hva sier forskningen? fra
Utdanningsforbundet viser at redusert klassestørrelse har effekt på elevens
læringsutbytte når det gjelder de yngste og svakeste elevene. For eldre elever
er resultatet sprikende. Altså ikke bare de svakeste elevene. Barn går gjennom en
naturlig utvikling når det gjelder sanseintegrasjon, altså å finne roen og
konsentrasjonen.
Som nevnt er selvregulering en forutsetning for ro og konsentrasjon, som
igjen er en forutsetning for læring.
Jeg har jobbet 24 år som fysioterapeut i Harstad kommune, 17 år med barn
og unge, og observert mye. Jeg opplever økende antall motorisk urolige barn (i
tillegg til andre typer utfordringer).
Disse trenger hjelp til å regulere kropp, følelser og adferd. Å holde
dem i uroen vil bidra til å legge på et lag av kroppslige spenninger som igjen
låser pusten, noe som igjen kan føre til «voksenplager». Slik har man det
gående i en sirkel som kan bli vond, eller er vond fra før. Hvordan blir
fremtiden for dem når det gjelder liv, utdanning og arbeidsliv?
Det må legges til rette for ro. Man kan ikke drifte en skole på luft og
kjærlighet, som en rektor sa en gang. Luft og kjærlighet hjelper ikke barn til
å regulere seg selv.
Jeg selv er hørselshemmet, og har kjent utallige ganger på meg selv hva
som kreves for å finne roen til å oppfatte.
* Dette innlegget var i oktober publisert i Harstad Tidende.
