Om skam som virkemiddel

Håvard Tjora stiller i en kronikk på NRK ytring (22.03.21) spørsmål om hvorvidt det å trigge skam har fått et ufortjent dårlig rykte. Å gi signaler om at denne følelsen kan brukes som en strategi i et oppdragelsesmandat, vil dessverre gjøre vondt verre for barna som allerede sliter.

Som Tjora nok vet bedre enn de fleste, så har hva som ansees som hensiktsmessig i relasjonen barn–voksen innen pedagogikken, endret seg de senere tiår. Det har blitt en selvfølge å anerkjenne barn og voksne som likeverdige, slik blant andre Jesper Juul (2017) og Hedvig Montgomery (2018) understreker. Ikke likestilte, av den enkle årsak at maktforskjellen er for stor. Den voksne må for alles del ta det fulle ansvar for lederrollen, i og med at barnets livserfaring er begrenset når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, og når det gjelder å kunne ta helhetlig ansvar for seg selv.

Skam er en følelse som oppstår i mennesket når det trår utenfor grensene for det som er akseptabelt i flokken. Vi mennesker er avhengige av hverandre for å overleve. Sånn sett har følelsen en viktig funksjon. Denne konstruktive formen for skam oppstår imidlertid helt av seg selv.

Store norske leksikon definerer skam som en følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv og dermed avslørt seg som mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Følelsen er knyttet til selvfølelsen. Den gjør at vi føler oss små og får en trang til å skjule oss. Skam gjør det vanskelig å opptre konstruktivt, men kan disponere aggresjon rettet mot en selv eller tilfeldige andre.

Les også: Når oppdragelse forsvinner fra rammeplanen, vil kun læring stå igjen

Jeg tolker Tjora dithen at han ut ifra de beste intensjoner, er ute etter en samtale om hvorvidt det å trigge skam kan ansees som et funksjonelt virkemiddel. Men å påføre skam som en strategi i et oppdragelsesøymed, vil i tillegg til å være destruktivt for elevens selvfølelse, virke mot sin hensikt.

Psykolog Johanne Rogndal skriver på psykologisk.no (17.07.2017) om hvordan skamfølelsen lukker for utvikling, fordi denne følelsen gjør at hele systemet går i lås. Skam indikerer nemlig at vi er feil, fremfor at en handling vi utførte, var feil.

I møte med barn er det det viktigste vi kan signalisere at vi kan romme dem, med alle deres følelser. Visse handlinger kan vi derimot ikke akseptere. Verktøyet vi har for å kommunisere dette er å sette tydelige og vennlige grenser, i kraft av empati. Barn vet nemlig på et rasjonelt plan, hva som er lov og ikke lov. Når de likevel bryter regler, er det sannsynligvis fordi de har et kaos av følelser på innsiden. Disse følelsene må vi være villige til å anerkjenne, og være nysgjerrig på, om vi skal kunne komme noen vei.

Bak adferden ligger det nemlig alltid en årsak. Tjora spør om hvorvidt et barn som kaster iPaden i veggen ikke skal møtes med noen form for sinne og dermed påføring av skam. Et barn som kaster iPaden i veggen, har det først og fremst vondt. Kjeft vil i denne situasjonen gjøre vondt verre.

Oslo kommunes mobbeombud Kjerstin Owren skrev 15.04.19 om «Den kollektive antipatien» på Dagsavisens nyemeninger.no. Her satt hun søkelys på hvordan debatten om elever som ikke opplever tilstrekkelig tilhørighet på skolen er gjennomgående dobbeltmoralsk. «Når vi hører om elever som viser innagerende atferd på grunn av forhold på skolen, står samfunnsdebattanter og politikere i kø for å peke på problemer med systemet som faktorer for å forstå, endre og hjelpe. Når elever utagerer, er denne omsorgen og viljen til forståelse påfallende fraværende. Da er det noe galt med eleven, og hardere skyts må til.»

Tjora skriver om de grenseløse barna, de som strever med å få venner og også vekker antipati hos andre forelde som vegrer å ta med de hjem. Disse barna er ekstra sårbare. Vårt mandat i møte med disse, er å være de rollemodellene som kanskje har vært fraværende i livet deres. Som viser forståelse og en vilje til å skape kontakt, og nærhet. Vi må være de noen som er nysgjerrig på hva følelsene deres uttrykker, og ha en intensjon om å lære dem å håndtere de bedre. Mennesket er født med et genuint ønske om å samarbeide. Barna ønsker å finne måter, som kan kjennes gode, å fungere i fellesskapet på. Voksenansvaret innebærer å sette grenser på en rolig, varm og tydelig måte. Dette påfører ikke skam.

Mobbeombudet etterlyser i den tidligere refererte teksten, en perspektivendring. «Skal vi først snakke om å skape en skole og et samfunn som er bedre tilpasset mangfoldet av barn slik at færre – og selvfølgelig helst ingen – utagerer, må vi også snakke om hvordan barna påvirkes av måten de møtes på, måten vi omtaler dem på, og det alvorlige problemet vi har når storsamfunn og folkevalgte blindt heier frem kollektiv antipati mot barneskoleelever.»

Med seksårsreformen er vi svært utsatt for å gjøre såkalte urokråker til syndebukker fra dag en. Barn som verken er fysisk eller psykisk modne til det er plassert ved skolepulten, til tross for en relativt bred enighet om at det er en bommert. Jeg påberoper meg ikke å sitte med løsningen på hvordan vi skal oppnå trivsel for alle i et klasserom med omkring 30 små kriblende, og ikke minst følende, barn – som er satt under læringstrykk. Men jeg vet at i dette forsøkslaboratoriet trengs flust med kompetente relasjonsbyggere, med et menneskesyn basert på verdighet – som setter oss i stand til å se eleven bak oppførselen.