Simon Malkenes
Foto: Marianne Ruud
Bak fasaden i Sandefjordskolen?
Debatt: Mens konsernstyringen av skolen avvikles i Oslo, følger ikke Sandefjord med i tiden.
– Jeg har med interesse fulgt debatten om Sandefjordskolen de siste ukene. Varslingssaken til Hanne Westrum Hvamen har satt i gang en ny debatt om Høyres skolepolitikk. Lærerhelten Marius Andersen forteller hvordan lærerne serveres den ene Ikea-pakken etter den andre i klasserommet.
Rett før landet stengte ned, skrev Høyres Mathilde Tybring-Gjedde en kronikk i Aftenposten der hun sørget over omorganiseringen av Osloskolen etter Søgnen-regimets fall. Sentralt i argumentasjonen var at måten Høyre en gang organiserte Osloskolen på, konsernstyringen, var en suksess. På Twitter ble modellen av høyrepolitikere omtalt som en av suksessfaktorene i Drammen og Sandefjord, skolekonsernet var Høyres flaggskip.
Høyres konsernfiilial i Sandefjord ble nylig forsvart av høyrepolitikere i Sandefjord. Forsvaret minnet meg om tidligere runder med de øverste ansvarlige i Søgnen-regimet. De gjemte bort problemer i snitt-tall på stordataundersøkelser og antall søkere på stillinger. Og da var alt i orden. Kritikeren ble i stedet problemet. Slik kunne konsernstyringen bestå.
Les også: Marte Gerhardsen: Tar grep for å bedre arbeidsmiljøet i Osloskolen
Oslo vs Sandefjord
I Oslo avvikler en nå konsernstyringen, det gjør Sandefjord til den siste rest av en foreldet og gammeldags måte å tenke skole og utdanning på. Det vil bli interessant om også Sandefjord vil følge med i tiden, eller om de vil forsøke å mure seg inne og fornekte at verden har gått videre.
Jeg skrev om konsernstyring i boken «Det store skoleeksperimentet» (2018): Konsernstyring isolerer og ansvarliggjør den enkelte rektor for resultatet ved skolen og bryter slik helt bevisst opp fellesskapsfølelse og samhold. Samtidig stoler den ikke på lærernes valg av metoder i undervisningen og den gir en form for standardisert styring av skolehverdagen der en griper inn overfor de skolene som ikke leverer ønsket resultat og pålegger dem å ta i bruk spesifikke undervisningsprogram.
Uenighet er uønsket
Maktarkitekturen skal sikre best mulig måloppnåelse med minst mulig kostnad, med maksimal intensitet uten opphold, overalt i organisasjonen. Alle skal jobbe for å nå de vedtatte politiske målene. For å klare dette må all ineffektivitet fjernes gjennom tydelig lederskap. Lederskapet må derfor nøytralisere det de oppfatter som motmakt. Uenighet, diskusjoner, motstand, spontan organisering, koalisjoner og annet som kan danne horisontale nettverk som går på tvers av de vertikale kommandostrukturene er uønsket.
Derfor isoleres rektorene i individuelle resultatsamtaler om måloppnåelsen ved sin egen skole. Kollegialitet bygges ned når maktarkitekturen består av vertikale kommandolinjer der kommunikasjon og ansvarliggjøring foregår i en-til-en-relasjoner, gjerne unntatt offentlighet.
Maktarkitekturen krever skoleeffektivitet med best mulig testresultat. Skoleeffektivitet er kunnskapsformen som begrunner maktarkitekturen og frembringer kunnskapsgrunnlaget som vedlikeholder makten. Derfor er maktarkitekturen avhengig av testresultat. Uten dem vil den være blind.
Enormt detaljeringsnivå
Ansvarliggjøringen beskrives av en tidligere rektor i Osloskolen som et skifte fra å styre skolen etter opplæringsloven, der skole og elever får det de har krav på, til å styre skolen etter en modell der rektor først og fremst er ansvarlig for å holde budsjettet. Økonomistyringen overlater til rektor å finne de nødvendige snarveier for å oppfylle lovens krav, med stadig knappere budsjett. For å oppnå maksimal effektivitet overvåkes de ansatte gjennom resultatene de er ansvarliggjort for.
Overvåkningen av resultater går fra Utdanningsetaten via skolenivå, til lærer, klasse, elev og helt ned til hva én enkelt elev har svart på ett enkelt spørsmål på en enkeltprøve. Detaljeringsnivået er enormt.
Som Google Earth kan en zoome fra verdensrommet og inn i sin egen hage og finne alt fra snitt-tall og utvikling for skole, trinn, klasse til grafer med enkeltelevers resultater på 19 delprøver i matematikk og tilbakemelding på prøver per kompetansemål. En rekke kostbare datasystemer samler og gir informasjon til områdedirektører og direktører. Detaljeringsnivået er også synlig i de 273 indikatorene i mål- og resultatstyringssystemet i Osloskolen, der også delprøver på nasjonale prøver er egne indikatorer.
I Ingvil Bjordals doktoravhandling om markedsstyring i Osloskolen beskriver rektorene overvåkingen som at områdedirektørene forstår elevresultatene løsrevet fra skolevirkeligheten. Forsøk på å forklare de viktige kontekstuelle rammene som forklarer resultatene blir av områdedirektørene forstått som at rektorene fraskriver seg ansvaret for resultatene ved skolen og i stedet legger skylden over på elevene.
En rektor beskriver etterspørringen av resultater og forståelsen av den enkeltes skoles virkelighet hos områdedirektørene som en insistering på at rektorer har de elevene de har og de skal skape resultater utfra det. Har en rektor dårlige resultater, så nytter det ikke å si at «ja men, ja men, det er så mange fremmedspråklige», forteller rektoren. Da er svaret fra områdedirektøren: «Ja, men den skolen klarer det, hvorfor klarer ikke du det?»
Mistenkeliggjøring
... rektorer føler seg mistenkeliggjort når de påpeker at også elevenes bakgrunn påvirker elevenes prestasjoner
Andre rektorer føler seg mistenkeliggjort når de påpeker at også elevenes bakgrunn påvirker elevenes prestasjoner. Områdedirektøren kan også gi direkte ordrer som tvinger rektorer å bryte lov- og regelverk og som griper inn i skolehverdagen til elevene og for eksempel fratar elevene timer i praktisk-estetiske fag. En rektor forteller at en områdedirektør gjerne vil «sjalte ut praktisk-estetiske fag til fordel for å ha ekstra lesekurs. «Så områdedirektøren sier: – Hvis en elev ikke kan lese… altså om du må ta kunst- og håndverkstimene da, så skal du gjøre det.»
Lærere forteller også at områdedirektør tatt initiativ til et prosjekt kalt «Læringsstøttende vegg» På plakatene som ble hengt opp i klasserommene, sto blant annet svarene på kartleggingsprøvene slik at elevene kunne se svarene og skrive dem av og dermed få bedre resultater. Slik manglende tillit, dialog og overprøving av profesjonskunnskapen bidrar til manglende forståelse av hvordan forhold utenfor skolen påvirker livet i skolen til å skape en avstand mellom de ulike nivåene i Osloskolen.
Områdedirektørene er satt til å overvåke skolenes resultater og ansvarliggjøre rektorer som ikke har resultatfremgang. De har imidlertid ikke nødvendigvis den utdannelse eller innsikt som kreves for å forstå kompleksiteten i slike vurderinger. I stedet for å styrke profesjonen blir ansvarliggjøringen til en maktutøvelse i form av kontinuerlig overvåkning, prøving og klassifisering i form av en maktutøvelse som reduserer skoler, rektorer, lærere og elever til objekt som områdedirektører, etatsledelse og politisk ledelse kan bruke som midler til å nå politiske mål.
For rektorene fungerer systemet disiplinerende mot en norm, i form av en idealrektor. Rektorer som lykkes i å oppfylle kravene kan gjøre karriere, andre disiplineres eller slutter. Ved å unnvike dialog og gjøre seg immun mot kritikk søker maktarkitekturen slik å viske ut forskjeller og stenge ned kanaler for kritikk.
Samtidig innebærer dette en estetisering av organisasjonen der ugress lukes ut slik at hagen blir pen og pyntelig. Det betyr både at rektorer og lærere som protesterer, blir luket ut, og at en etablerer en fasade med felles forståelse og fremstilling av hvem og hva konsernet er og hvem som har makt til å definere dette.
