Pedagogikk er under sterkt press i seks land – samfunnet taper

Denne uken utkom et temanummer i tidsskriftet Nordic Studies in Education om spenninger mellom pedagogikk, utdanningsforskning og utdanningsvitenskap. Disse spenningene blir belyst fra forskere fra Finland, Sverige, Norge, Danmark, Tyskland og Skottland. Det pekes på problemer, utfordringer og løsningsforslag.

Temanummeret åpner for en viktig og nødvendig diskusjon, som vi håper kan nå pedagogikkmiljøene i Norden og NERA – Nordic Educational Research Association. Et gjennomgående funn som viser seg i alle artiklene, er at pedagogikk i de seks landene er utsatt for press, altså noe som tilsvarer sterk påvirkning, trykk, tvang og ufrihet.

De seks bidragene i temanummeret viser at det er snakk om tre former for press på pedagogikk: ytre, indre og usynlig press. Mens press utenfra kan komme fra politikere, akademikere, ansatte i forskningsråd, tenketanker, internasjonale organisasjoner osv., kan press innenfra komme fra aktører som på en eller annen måte jobber med pedagogikk.

I tillegg til ytre og indre press er pedagogikk utsatt for usynlig press, det vil si press som skjuler seg og som derfor foregår uten at det nødvendigvis legges merke til.

Ytre, indre og usynlig press på pedagogikk

I temanummeret gis det mange eksempler på ytre, indre og usynlig press. Her skal vi kun gi ett eksempel på hver av de tre.

Ytre press

I de siste tiårene har det skjedd endringer av det nasjonale skole- og utdanningssystemet og etableringen av en transnasjonal utdanningspolitikk i regi av OECD, EU, Unesco, WHO m.fl. Denne omveltningen har ført til dyptgripende endringer i forståelsen av pedagogikk og utdannelse.

Fremfor alt har endringene i vitenskaps- og forskningspolitikken ført til at ’pedagogikk’ – som samlebetegnelse for et fag og en selvstendig forsknings- og vitenskapsdisiplin – gradvis har blitt fortrengt de siste tiårene, mens nye begreper og forskningsinnretninger har blitt innført, eksempelvis ‘uddannelsesforskning’ og ‘utdanningsvitenskap’, ‘utbildningsvetenskap’ og ‘Empirissche Bildungsforschung’. Disse forskningsinnretningene er tilpasset et anglo-amerikansk prinsipp om interdisiplinær forskning og ikke minst den transnasjonale utdannings- og forskningspolitikken.

Indre press

Et eksempel på indre press på pedagogikk er at fagpedagoger og andre akademikere, samt institusjoner som profesjonshøgskoler og universiteter har støttet opp om politiske omorganiseringer av pedagogisk forskning.

Dermed har politiserte og interdisiplinære forskningsinnretninger som utdanningsvitenskap, utbildningsvetenskap, utdannelsesforskning og Empirische Bildungsforschung fått en intern faglig aksept og legitimitet, enda de i utgangspunktet er politisk motiverte. Samtidig med denne utviklingen, altså aktiv faglig støtte til politiske styringer, har andre fagpedagoger og akademikere latt slike nevnte politiske føringer skje uten å ta til motmæle.

I stedet finner vi en generell tendens som viser at pedagogiske forskere og andre styres gjennom politisk prioriterte forskningsbevilgninger som peker bort fra pedagogikk og i retning av blant annet utdannelsesforskning og utdannelsesvitenskap og hvor man kanskje av hensyn til karriere m.v. innretter seg og stilltiende oppgir det pedagogiske.

Usynlig press

Både ytre og indre press ligger relativt åpent for øyet å se. Det gjør det mulig å gripe fatt i slike former for press. Verre er det med press som ikke er synlig med det blotte øyet. Slike former for usynlig press kan pågå uten at noen legger merke til det. Dermed står en overfor en usynlig form for trussel som kan frata pedagogikk både livsvilkår og autonomi.

Hvis vi ser til utdanningsvitenskap, utbildningsvetenskap, utdannelsesforskning og Empirische Bildungsforschung, åpner de med sin flerfaglighet for teoretisk og metodisk pluralisme. Imidlertid er den tilsynelatende åpenheten om bruk av teorier og metoder kun en tilsløring som utgjør et press i den forstand at det i det skjulte kun anvendes et fåtall teorier og metoder fra andre disipliner. For eksempel skyver psykologien og dens teorier og metoder det pedagogiske ut av pedagogikken og transformerer igjen pedagogik til ‘anvendt psykologi’, som vi tidligere har sett i historien.

Vinnere og tapere

Presset på pedagogikk har sine konsekvenser. Noe går tapt. Bidragene i temanummeret viser for eksempel at oppmerksomheten avledes bort fra mange tilnærminger og spørsmål som er avgjørende for pedagogisk praksis. I stedet for å stille spørsmål om hva god pedagogisk praksis kan være, fokuseres det ofte på hva det er som gjør denne praksisen effektiv, det vil si instrumentell kunnskap som «virker».

Når en bytter ut ‘god’ med ‘effektiv’, blir pedagogikk redusert til et instrumentelt redskap som skal tjene spørsmål om hva som gir læringsutbytte ut fra standardiserte lærings- og kompetanse mål. Dette er en form for teknokratisk rasjonalisme som aksepterer at andre, først og fremst politikere, angir målene, mens forskerne på sin side fremstår som brikker som må finne de mest effektive virkemidlene for å nå opp til de gitte målene.

Slik er det fritt fram for teknokratisme i utdanningen og det er særlig politikerne som er vinnerne i denne utviklingen, men det er også tapere, langt utover pedagogikken selv. Det er nemlig slik at pedagogiske prosesser, relasjoner og utfordringer alltid vil gjøre seg gjeldende i enhver pedagogisk praksis, inkludert evidensbasert undervisning. Men, som følge av politiske prosesser på utdanning og pedagogikk, slik vi beskrev dette ovenfor, risikerer en at praktikere og utdanningsforskere mangler et pedagogisk vokabular for å kunne svare hensiktsmessig på pedagogisk relaterte temaer og tanker i enten praksis eller teori.

Uten et pedagogisk språk vil en stå igjen med effektivitet, instrumentalisme og hvorvidt noe er virkningsfullt eller ikke, samtidig som de store, grunnleggende spørsmålene om oppdragelse, undervisning og dannelse uteblir. Da er ikke dette kun en trussel og et tap for pedagogikk, men også en trussel og et tap for barn, elever, utdanning og samfunn.

Utdanningsvitenskap og pedagogikk – fiender eller allierte?

I temanummeret gjøres det kjent at disipliner som psykologi, filosofi, historie og sosiologi er en del av utdanningsvitenskapen, samtidig som de beholder sin disiplinære status og egenart. Hvorfor kan ikke pedagogikk gjøre det samme? Må pedagogikk kun være underlagt utdanningsvitenskapen, eller for den saks skyld utdannelsesforskningen og utbildningsvetenskapen? Må pedagogikk gi slipp på sin fagdisiplinære egenart så snart den inkluderes inn under slike interdisiplinære forskningsinnretninger?

Et av svarene som gis i temanummeret, er at fagpedagoger i særdeleshet kan jobbe for å utvikle pedagogikk som autonom vitenskapsdisiplin ved siden av utdanningsvitenskapen. Slik åpnes det for pedagogikkvitenskap, det vil si en vitenskap om pedagogikk, hvor pedagogikk er forskningsobjektet eller gjenstanden som undersøkes i både teori og praksis.

Når pedagogikkvitenskapen kan utvikle seg uavhengig av utdanningsvitenskapens og andre tverrfaglige disipliners føringer, er det gode muligheter for å generere pedagogisk kunnskap og teori, som kan være fruktbare bidrag inn i utdanningsforskningen og som igjen kan løfte barn, elever og samfunn.