Tre kilder til mistillit

Et av Støre-regjeringens viktigste prosjekt er en tillitsreform i skolen. Men hva er problemet den skal løse? Jeg har tre forslag.

Det første utgår fra mistillit fra politisk hold om at skolen og lærerne «leverer det de skal». En har derfor innsatt en leder som overvåker arbeidet i skolen, kalt new managerialism. Utdanningsetaten i Oslo var tidlig ute og bygget opp en egen lederutdanning på BI. Der lærte rektorene å lage strategiske planer, en SWOT-risikoanalyse som skulle identifiserte «risikoen» skolen hadde for å ikke nå resultatmålene sine. Målene ble satt ut fra 273 indikatorer som utgikk fra elevens testresultater. Dette ble kalt konsernstyring, der elevens resultater tilsvarte bunnlinjen. Målet var forbedring år for år.

Risikofaktorene for ikke å nå målene var i stor grad lærerne og «kvaliteten» på undervisningen. Slik fikk en også grunner for å gripe inn overfor lærere en mente ikke «presterte» godt nok. Dette ble gjort ved hjelp en rekke systemer som «observasjon av undervisning», undersøkelser der elevene drev «lærervurdering» anonymt, eller «resultatorienterte medarbeidersamtaler». Den nye lederrollen skal «sikre» at lærere innretter sin adferd og undervisning mot bedre score på skolesystemets «kvalitetsindikatorer», det rektorutdannere på BI kaller «å sette ikke forhandbare mål» som en «overvåker».

Skal en tillitsreform lykkes, må skolelederrollen endres fra overvåking og kontroll til utøvelse av tillitsbasert ledelse. Det storstilt satsing på (etter-)utdanning av ledere og kursing i trepartssamarbeid og bygge en ny lederutdanning på et pedagogisk kunnskapsgrunnlag.

Den andre kilden til mistillit utgår fra den nye lederrollen og kalles prestasjonsretting eller performativitet. Prestasjonsrettingen legger til grunn at mest mulig skal testes, måles, sammenlignes og vurderes for å «forbedre resultatene» og «kvalitet» i skolen. Med dette flyttes makt bort fra lærere og over til kontrollfunksjoner.

Prestasjonsrettingen har gjort at lærernes praksiskunnskap, profesjonelle dømmekraft og profesjonsspråk devalueres samtidig som stadig «bedre» testresultat, «effektivitet» og «produktivitet» hylles. Testregimet rammer selvsagt barna i skolen gjennom stress og prestasjonspress. Det gir også oppblåste testresultat, innsnevring av pensum, prioritering av «testbare» basisfag og omfordeling av ressurser mot det målbare.

For læreren usynliggjør prestasjonsrettingen de myke verdier som barndommens egenverdi, lek og barnets indre liv og emosjonelle behov, og disse erstattes med harde prestasjons- og konkurransekrav synliggjort som testresultat. For lærere øker kravet om intensivering og effektivisering av undervisningsarbeidet det emosjonelle presset og stresset i hverdagen. Og det endrer forståelsen av barn og læring mot at barn «henger etter» og utgjør «avvik» fra en statistisk konstruert gjennomsnittselev.

Skal en tillitsreform lykkes, må den dreie livet i skolen i en læringsorientert retning der lærer og elever opplever at læringsprosesser, samarbeid, innsats og problemløsning er viktigere enn resultater.

Det tredje mistillitselementet er markedsretting der skoler skal konkurrere for å bli bedre. Dette gjøres ved mål- og resultatstyring, resultatlønn og «ansvarliggjøring» for testresultat og resultatlønn for lærere og rektorer, men også ledelsessatsingen og testregimet jeg har nevnt.

En form for markedsretting kalles «fritt skolevalg» og stykkprisfinansiering. Konkurransen gjør at skolens virksomhet dreies mot det «kunden» (foreldre og elever) ser og vil ha. Markedsrettingen åpner for fasadebygging og at ressurser også dreies mot markedsføring og promotering for å tiltrekke seg elever på kvasimarkedet. Dette endrer livet i skolen, og det gjør det vanskeligere å snakke om de tingene som ikke fungerer, fordi det blir dårlig reklame for skolen.

I Oslo fikk rektorene medietrening der de fikk råd om «la være å si noe», «bruk hakk i platen-taktikk», «si at du er opptatt» og «ikke la seg lure til dialog». Alt for å vedlikeholde fasade og omdømme. En viktig følge av denne markedsrettingen er segregering og økte forskjeller i skolen etter etnisitet og sosioøkonomisk bakgrunn.

I min opptreden på Dagsnytt 18 våren 2018 fortalte jeg om dette. Senere skulle en maktkamp mellom folkevalgte og byråkrati utkjempes der fryktkultur, politisk prestisje og varsling mot byråden i et forsøk på å fjerne den folkevalgte var bestanddelene. Heldigvis vant den folkevalgte maktkampen mot byråkratene. Direktører og byråkrater var med dette ikke lenger forstått som verdinøytrale overvåkere og kontrollører av «ideologiske» lærere som handlet ut fra egeninteresse. Kontrollørene var avslørt som bærere av mistillit, privilegier og egeninteresse som de var beredt til å forsvare med alle midler.

Det endret forutsetningene for tillitsreformen. Men mye gjenstår, også i Oslo. Den interne markedsrettingen som det karakterbaserte «frie» skolevalget lager er ikke endret og det er politisk utfordrende å få gehør for viktigheten av dette, spesielt blant ressurssterke foreldre som kan velge på øverste hylle for sine barn.

Les også: Er norske politikere villige til å tre tilbake og gi profesjonen det faglige ansvaret?

De tre mistillitsdriverne jeg har nevnt har sine røtter i en epoke i norsk utdanningspolitikk der helt sentrale politikere på begge sider av det politiske spekteret har importert utdanningspolitiske ideer og reformert norsk skole ut fra en master-idé: mistillit til læreren. Slik utgjør tillitsreformen i Hurdalsplattformen et veiskille, en fornying av politikk og utforming av en ny epoke i norsk skole.

Det har vært flere eksempler på motstand mot tillitsreform. Et eksempel er gullalder-fortellingen om Oslo-skolen som i sin ekstreme forenkling hevder at mistillit gir resultater, og at mistillitsdriverne alene er årsaken til dette. Det er ikke bare feil, det er som forestillingen om gullalderen selv, en myte for de enøyde og historieløse.

En annen viktig utfordring for tillitsreformen er styringen av den norske skolen, spesielt måten Stortinget har organisert skolen på ved å gi «skoleeierskap» til kommunene. Dette er konfliktfylt og ansvarspulveriserende, og det kan vanskeliggjøre tillitsreformen. Et eksempel er konflikten mellom lærerne og KS høsten 2022 og KS’ forsøk på å innrette tillitsreformen mot kommunene, og ikke mot skolen og lærerne.

Tillitsreformen utfordrer derfor forholdet mellom stat og kommune, mellom byråkrati og politikk, eller som i Oslo: mellom folkevalgt og direktør. For mistilliten ligger nettopp her, i det Støre kalte mål- og resultatstyring og New Public Management, i det jeg har kalt kilder til mistillit: management-ledelse, testregime og markedsretting. Det er problemet, hvis svaret skal være tillitsreform.

* En lengre utgave av denne teksten finnes som kapittel i boken Hode og Hender som Tonje Brenna har vært redaktør for og som nylig kom ut på forlaget Res Publica.