Veiledere for problematisk skolefravær villeder

Vi er medlemmer i en støttegruppe for foreldre som har barn som har utviklet ufrivillig skolefravær. Vi er nær 3000 medlemmer som har kjent, og kjenner, konsekvensene av ufrivillig skolefravær på kroppen.

Skolevegring, også omtalt som ufrivillig skolefravær, innebærer at barn ønsker, men ikke klarer å møte på skolen, fordi skolen ikke oppleves som et godt og trygt sted å være.

Alle barn kan utvikle ufrivillig skolefravær av årsaker som mobbing, savn av venner, savn av gode relasjoner til voksne på skolen, eller faglige vansker. Vi ser også at en høy andel av barna har en nevrodiagnose (autisme, ADHD, Tourettes) eller en angstrelatert diagnose.

Flere kommuner har utarbeidet veiledere for problematisk skolefravær. Vi har gjennomgått veiledere fra ulike kommuner, og ingen av de vi har sett på, refererer til nyere norsk forskning. Vi har sett på veiledere fra blant annet Tønsberg, Bærum, Asker, Vollebekk skole, Arendal og Nittedal.

To fagmiljøer

Forskningsfeltet «skolevegring/ufrivillig skolefravær» ser ut til å representeres av to fagmiljøer i Norge; der Universitetet i Stavanger (UiS) og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) på mange måter står mot hverandre. Førsteamanuensis Trude Havik fra Læringsmiljøsenteret ved UiS ved har et mer atferdsteoretisk perspektiv, mens professor Marie-Lisbet Amundsen og hennes forskningsgruppe fra USN representerer et mer humanistisk menneskesyn.

Les også: Fritak for opplæringsplikt blir fritak for ansvar

Læringsmiljøsenteret er for oss mest kjent i forbindelse med ti råd som Trude Havik presenterer. De går blant annet ut på at man ikke skal gjøre det for attraktivt å være hjemme, man skal framsnakke skolen og utøve et mildt press for å få barnet til å gå. Enkle råd i komplekse saker er alltid velkomne, og disse rådene brukes for alt de er verdt i veiledere og i massemedia.

Vi foreldre opplever at når det fokuseres på hva som er galt med barna eller hjemmet, bidrar dette til å bagatellisere den alvorlige psykiske belastningen barna er utsatt for. Med et slikt utgangspunkt blir også tiltakene uten mål og mening.

Vi kjenner oss derimot igjen i Amundsen og Geir Møllers forskning, som har utgangspunkt i et system- og rettighetsperspektiv. Professor Amundsen har de siste årene, alene og sammen med andre forskere, publisert flere vitenskapelige artikler med fokus på ufrivillig skolefravær. Den aller ferskeste studien, publisert 2022, handler om skolevegring og skolerelaterte forskjeller hos elever med og uten diagnoser. I denne artikkelen har også seniorforsker Anne Kielland fra Fafo deltatt. Her konkluderes det med at barn og ungdom med nevrodiagnoser er spesielt sårbare med tanke på prestasjonsangst, savn av venner på skolen, og relasjoner til de voksne i skolemiljøet.

Haviks forskning, derimot, inkluderer ikke nevrodivergente elever. Haavik har vært tydelig på at hun ikke har kunnskap om nevrodivergente. Når vi vet at minst 40 prosent av de barna som utvikler ufrivillig skolefravær har en nevrodiagnose, burde skolens ansvar for tilpasninger tydeliggjøres i veilederen om skolefravær. Vi ser i foreldregruppen at det er nettopp mangel på kunnskap om nevrodivergente og angstproblematikk, som gjør at barn med læringsforskjeller blir utrygge, utvikler ufrivillig skolefravær og ekskluderes.

Les også: Skolevegring fristilt fra skyld og skam

Det er merkelig at professor Marie-Lisbet Amundsen og seniorforsker Geir Møllers forskning de siste årene ikke nevnes i noen av disse veilederne. Funn fra deres studie viser at skolerelaterte faktorer har avgjørende betydning. En av studiene deres viser for eksempel at 85 prosent av foreldre til barn som strever med ufrivillig skolefravær, oppgir at barnet opplever skolen som et utrygt sted å være. At barn og ungdom får et godt og trygt skolemiljø, er i henhold til paragraf 9a i opplæringsloven, skolens ansvar. Det er lite fokus på barns rett til et trygt og godt skolemiljø i disse veilederne.

Kritikk mot veiledere

Det finnes mye som er kritikkverdig i disse veilederne for «problematisk skolefravær». For eksempel så gjør man ikke forskjell på om det handler om skulk eller ufrivillig skolefravær/skolevegring. I Tønsberg kommunes veileder er mobbing så vidt nevnt. Det står også at det er skoleplikt i Norge, noe som ikke stemmer. I Norge har vi opplæringsplikt.

Foresatte oppfordres til å være tydelige på at det beste for barnet er å gå på skolen hver dag selv om det er vanskelig. Den seneste forskningen viser at 59 prosent av de som strever med ufrivillig skolefravær, har vært eller er utsatt for mobbing. 40 prosent har ikke noen venner på skolen, og halvparten ikke har noen gode relasjoner til de voksne på skolen. Ville vi voksne stått i arbeid dersom arbeidsmiljøet var preget av mobbing og utrygghet?

En tiltakstrapp er avbildet i veilederen, og om denne står det følgende: «Det at både foresatte og skolens personale er godt kjent med tiltakstrappen og rutiner for oppfølging av fravær er i seg selv et forebyggende tiltak.» Hva menes egentlig med det? Samtidig er barnevernet nevnt i samme tiltakstrapp. Hva har barnevernet her å gjøre?

Flere av oss er dessverre godt kjent med at skoler bryter taushetsplikten og melder familier til barnevernet, når barn engster seg for å være på skolen grunnet utrygt psykososialt klasse- og skolemiljø. I tverrfaglig samarbeid mellom de forskjellige tjenestene i kommunene erfarer vi ofte at kommuner ikke legger til rette for et godt samarbeid med oss foresatte, og i slike situasjoner brukes barnevern altfor ofte som ris bak speilet dersom vi klager på undervisningstilbudet.

At det i disse veilederne ikke med et ord nevnes nyere forskning som har fokus på skolerelaterte faktorer, er ikke akseptabelt. Når vi savner referanser til nyere forskning i alle de kommunale veilederne vi har gjennomgått, tror vi dessverre ikke dette er basert på en tilfeldighet, snarere tvert imot!

Vi opplever ikke dette bare som en klar ansvarsfraskrivelse fra skoleeiers side, men også som en bekreftelse på at fagfolk dessverre fortsatt har for lite kunnskap om hva ufrivillig skolefravær innebærer.