Skolevegring fristilt fra skyld og skam

Det er med stor interesse jeg følger kronikkene om skolevegring som kommer på løpende bånd. Det kan virke som debatten har nådd full sirkel, igjen. Med det mener jeg at både forskere, foreldre med barn som ikke kommer seg på skolen, elevene selv, fagpersoner med flere har satt ord på dette før. Mangfoldige ganger, inkludert jeg selv. Hvorfor har man da ikke kommet lenger i å redusere frafallet fra videregående, undrer jeg meg over. Eller fra grunnskolen, for den saks skyld.

Les også: Tidlig intervensjon ved skolevegring

Sett bort fra pandemien, så klart. Pandemien i seg selv har gitt oss desto større grunn til å sette arbeidet med elevfravær øverst på dagsordenen. Det viser seg, dessverre, at de som strevde litt før pandemien, strever desto mer nå.

I Stortingets strategi for god psykisk helse (2017–2022) «Mestre hele livet» vises det til at personer uten videregående opplæring har lavere inntekt, svakere tilknytning til arbeidsmarkedet, økt risiko for fysiske og psykiske helseplager, større sannsynlighet for bruk av offentlige trygde- og stønadsordninger og økt sannsynlighet for kriminalitet.

I denne strategien refereres det til beregninger gjennomført av Senter for økonomisk forskning (SØF), som viser at dersom fullføring av videregående opplæring økes fra 70 til 80 prosent, vil det innebære en kostnadsreduksjon for samfunnet på anslagsvis 5,4 milliarder kroner for hvert kull. Konsekvensene er opplest og vedtatt, og de kan gjentas i det uendelige.

Teorier om årsaker er mangfoldige og sammensatte, skyld fordeles tidvis over en lav sko. Noen politikere uttaler at det skal bli bedre med dem ved roret, men har det blitt noe bedre av den grunn? Det er ingen vinnere når en elev faller fra skolen; verken eleven selv eller samfunnet. Å peke på at det er for mange krav i skolen, for involvert foreldrestil eller for skjøre barn, gjør ikke situasjonen for eleven, foreldrene eller skolen noe bedre her og nå. Det er elever som gruer seg til å gå på skolen hver eneste dag, og sånn skal det ikke være.

Det er som regel ikke nevneverdig konstruktivt at en skole melder bekymringsmelding til barnevernet fordi foreldrene ikke får barnet sitt på skolen. Ei heller at det når et punkt der foreldrene må klage til Statsforvalteren for manglende oppfølging av eleven. Det er også trist de gangene det må lages en aktivitetsplan på skolen fordi eleven, av ymse årsaker, ikke har et trygt og godt skolemiljø, og disse planene blir gjerne lagd altfor sent. Det leder meg til å tenke at man i større grad må sette søkelys på forebygging i stor skala.

Samfunnet barna ferdes i, endres gradvis, eksempelvis gjennom en ny barnevernlov eller opplæringslov, en pandemi, et paradigmeskifte i foreldrestil, inntog av sosiale medier og så videre. Alt dette påvirker barn i større eller mindre grad. I kronikkene som er skrevet de siste ukene om skolevegring, kan enkeltårsaker til elevfraværet sies å ha fått mye oppmerksomhet.

Les også: Handlingsplikt ved bekymringsfullt fravær

Alle de viktige enkeltfaktorene som til sammen kan bidra til å forebygge at det utvikler seg, har ikke fått samme oppmerksomhet. Per nå kan jeg ikke se noen grunn til at forebygging av elevfravær ikke skal ha aller høyeste prioritet. Det bør snakkes om i lærerutdanningen, førskoleutdanningen og i alle andre utdanninger som tar sikte på å skulle følge nye samfunnsborgere gjennom livet.

Nærværsfremmende arbeid i form av å trygge foreldre i samspillet med barnet sitt via for eksempel helsestasjonen, fremme sosiale kompetanse i alle fag i skolen, etterleve retten til tilpasset opplæring, bygge gode, trygge relasjoner i skolen og barnehagen ser jeg på som helt avgjørende for å snu denne negative trenden man ser hva angår elevfravær.

Det fordrer kompetanse i alle kommuner til å sette det på dagsorden og til å følge opp den enkelte virksomhets arbeid med å utdanne trygge, sosialt kompetente samfunnsborgere som kan oppleve mestring i sitt eget liv. Å skulle sikre at barn og elever gjennomfører grunnskolen og videregående vil kreve et forebyggende blikk på hele barnets sfære, fra tidlig alder. Det er et felles ansvar å sikre dette, og fordeling av skyld og skam i situasjoner der en elev ikke kommer på skolen, er ikke kjent for å skape grobunn for godt samarbeid. Hjelpen burde kommet før skolevegring ble et faktum.