«Polariseringen mellom erfaringsbasert og forskningsbasert undervisning er uheldig»

Debatten startet egentlig da utdanningsbyråd i Oslo, Anniken Haugli i NRK programmet Debatten torsdag 12. mars forankret sine standpunkt om testing av elever og utvikling av undervisningsstandarder i evidensbasert forskning.

Thomas Nordahl, professor ved Høyskolen i Hedmark, og profilert stemme for evidensbasert forskning, hevdet i programmet at lærernes metodevalg må forankres i forskning, ikke i lærernes egne erfaringer alene. Derfor er det ikke snakk om metodefrihet, hevdet han.

Les: Thomas Nordahl: «Lærere ikke bør ha full metodefrihet, forstått som frihet til selv å velge det de har tro på»

Det uheldige i denne debatten er polariseringen som skjer mellom erfaringsbasert undervisning og forskningsbasert undervisning.

Elevene er best tjent med en undervisning fra lærere som kombinerer sin egen og kollegers utdanning, erfaring og kunnskap om sine elevers læring, med kunnskap fra utdanningsforskningen, inkludert den evidensbaserte forskningen.

Skolen er i ferd med å miste tillit til den økende bruken av funn i evidensbasert utdanningsforskning, fordi funnene så ukritisk overføres som oppskrifter på best undervisning og til generell standardiseringer av undervisning. John Hatties liste i sin metaanalyse "Visible Learning" (2009) er "offer" for en slik lettvint praksis. Mest brukt (eller misbrukt) er vel punktet om at Hattie ikke fant en signifikant sammenheng mellom elevenes læring og små klasser.

Så lettvint skal ikke forskning anvendes. Heller ikke evidensbasert utdanningsforskning gir enkle årsak-virkning løsninger på metoder og organiseringen på hva som virker best på elevenes læring. Forskningsresultatene må settes inn i skolens, lærernes og elevenes kontekst. Den må «oversettes», for å bruke et uttrykk fra Thomas Nordahl. Oversettelsen er det skolelederne og lærerne, lærerprofesjonen, som kan gjøre best.

Det sentrale ved evidensbasert utdanningsforskning er at den sannsynliggjør at noen metoder og organiseringer vil kunne ha større effekt på elevenes læring enn andre, og at forskningsfunn derfor implisitt vil anbefale skolelederne og lærerne å vurdere noen metoder og organiseringer som foretrukne framfor andre. Og det er helt greit.

Les: «Eg stiller meg tvilande til at evidensbasert forsking går føre seg i stort omfang i lærarutdanninga»

Men når forskningsfunn, uansett forskningssjanger, oversettes, omgjøres og reduseres til standarder på undervisning som skolelederne og lærerne forpliktes til å følge, reduseres også betydningen av skoleledernes og lærernes erfaringsbasert kunnskap. Dermed kolliderer to ulike kulturer for anvendelse av forskning; lærerprofesjonens kultur som vektlegger kombinasjonen med erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap i organisering og metodevalg, det profesjonelle skjønnet, og myndigheters kultur som ensidig vektlegger den evidensbaserte kunnskapen i sin standardisering av undervisningen.

Skoleledernes og lærernes forskningskunnskap og erfaringsbaserte kunnskap om hva som virker best på sine elever, utgjør sammen med kunnskap om elevenes læringsforutsetninger selve grunnlaget for undervisningen, profesjonsgrunnlaget, og vil følgelig være avgjørende i debattene om metodefrihet og standardiseringer framover.

Utdannings- og forskningsdeleSn i Produktivitetskommisjonens hovedrapport om "Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd", kan komme til å utløse en mye større debatt om metodefrihet og standardiseringer enn det Thomas Nordahl innledet til.

Debattene er viktige, men den økende polariseringen mellom lærerprofesjonen og myndighetene er skadelig for alle parter, ikke minst for elevene.

-------------------------------

Dette er et svar til en kronikk som Thomas Nordahl skrev i Utdanning. I kronikken skriver han blant annet at «lærere bør ikke ha full metodefrihet, forstått som frihet til selv å velge det de har tro på. Evidensbasert forskning som i dag eksisterer i et stort omfang, bør gi føringer for hvordan læreren skal undervise.»

Kronikken finner du her