Ill.foto: Pixabay
Det handler om inkludering
Å si at undervisning er årsaken til frafall fra videregående skole, er en avsporing.
Dette innspillet ble først publisert i Utdanning nr.2 /2020.
I november 2019 ble min kronikk «Vi gjør nyankomne elever til Norge en bjørnetjeneste» publisert i Bergens Tidende. Kronikken ble deretter publisert på Utdanningsnytt.no og Norsk lektorlags «lektorbloggen». I innlegget pekte jeg på sammenhengen mellom elevers svake forutsetninger for mestring i videregående skole, og den alarmerende høye frafallsstatistikken. Særlig blant innvandrergutter på yrkesfaglig studieretninger er frafallet høyt. Kronikken fikk relativt mye oppmerksomhet. Den ble hyppig delt i sosiale medier, og av flere organisasjoner som er opptatt av ungdommer og integreringspolitikk. Selv om det ikke er første gang noen har satt ord på utfordringene, var tilbakemeldingene fra lærere, skoleansatte og politikere lokalt og nasjonalt gode. Jeg ble i tillegg oppfordret til å dele teksten med Liedutvalget, som innspill til NOU-en «Med rett til å mestre».
Derfor var det med undring jeg leste kronikken «Elever trenger tilrettelegging, ikke mer tid i segregerte tilbud» av Andrianne Skjold i Utdannings papirutgave nummer 14/2019, som var et svar på min kronikk. Når Utdanning velger å trykke deler av debatten, uten at leseren av papirutgaven blir satt inn i debattens utspring, fortjener leserne en oppklaring.
At debatten dreier seg om frafall av minoritetselever med kort botid i Norge, synes ikke Skjold å forstå når hun forteller om hvordan sent ankomne elever kan lykkes på skolen gjennom god undervisning. Å fokusere på eleven «Fadumo», som klarer seg fint i det tenkte eksempelet mitt er behagelig. Men kjernen i debatten er bekymringen for de mange innvandrerguttene med kort botid som ikke er i nærheten av å forstå hva kompetansemålene de vurderes etter innebærer. Eleven jeg kalte «Ibrahim», er nemlig hovedpersonen i debatten om frafall i videregående skole.
Med klokskap bidro Malgorzata Wild med debattinnlegget «Når bør ikke strekker til», der hun peker på ulikheter mellom opplæringstilbudene. Innføringsklasser, som Skjold snakker om, gir et stort språklig spillerom til både lærere og elever, og ungdommer forberedes til kravene i videregående opplæring, uten at elevene blir karaktervurdert. I videregående er det motsatt; det settes karakterer i alle fag, på alle studieretninger. Fokuset ligger på det faglige framfor det språklige. Wild tilfører debatten et nytt perspektiv når hun, gjennom eleven «Yosef», beskriver manglende tilbud til voksne elever som til tross for en fagutdanning fra et annet land, må gjennom det ordinære skoleløpet for å få fagbrev i Norge (Wild, 2019).
Kjernen i debatten er bekymringen over unge menn som «Ibrahim» og «Yosef» og den høye frafallsstatistikken. Ifølge Statistisk sentralbyrå har innvandrede gutter som startet på et yrkesfaglig utdanningsprogram lavest gjennomføring. Blant denne gruppen hadde kun 39,9 prosent gjennomført innen fem år etter påbegynt videregående trinn 1 (vg1). Som for all ungdom har grunnskolekarakterer stor betydning for sannsynligheten for å gjennomføre (SSB 2017).
I tillegg til elevenes tidligere skoleprestasjoner som den største enkeltfaktoren, har familiebakgrunn en betydelig indirekte effekt på gjennomføringen. En del elever har også ikke-faglige bekymringer. Noen har traumer og «tung bagasje». Dette er forhold som kan gjøre det vanskelig å vie full oppmerksomhet til skolearbeidet, slik at læringsutbyttet blir redusert (Liedutvalget, 2018). Det er da på sin plass å gi elevene mer tid og flere rettigheter slik at de har større sjanser til å ta et kompetansebevis eller et fagbrev. Å tilegne seg språkferdigheter i et trygt miljø er en forutsetning for videre læring. Når kompetansekravene blir høyere, må det mest elementære være på plass. Mange gutter søker seg til studieretninger der matematikk gjennomsyrer alle programfagene. Har du lite forkunnskaper i matematikk, hjelper det lite med høyt læringstrykk og gode relasjoner.
I sin kronikk bruker Skjold begrepet «segregering », som er et svært negativt ladet ord, om den tilrettelagte undervisningen elever med kort botid i Norge får tilbud om. Hun mener elever vil tape på å bruke lengre tid på språkopplæringen før de tar en fagutdanning.
Ja, om det er noe lengre tid i en tilrettelagt gruppe som skal til for å øke elevenes læringsutbytte av ordinær undervisning og dermed øke gjennomføringen, er jeg og svært mange med meg enig i det. For det er nettopp i grupper der ansatte har spisskompetanse på norsk for minoritetsspråklige elever med kort botid at det språklige læringsutbyttet er størst. Ikke før språkferdighetene er på et visst nivå, kan læringsutbyttet bli godt i et ordinært utdanningsløp, og inkludering bli resultatet på sikt. For når nøkkelferdighetene mangler, øker frafallet.
Å peke på undervisningen i videregående skole som hovedårsak til frafallproblemene er en avsporing.
Å peke på undervisningen i videregående skole som hovedårsak til frafallproblemene er en avsporing. Når den pedagogiske anbefalingen er høyt læringstrykk og treffsikker støtte, er det nettopp det høye læringstrykket, på et for høyt faglig nivå, som er problemet for eleven. Og når de økonomiske rammene gjør at det er lite støtte, ja da er det ikke godt å sitte i et klasserom dag etter dag uten å oppleve mestring. Når antall «stryk» øker i alle fag, står en som lærer kun igjen med den gode relasjonen du har til eleven.
Videre skriver Skjold: «Dersom videregående skole velger å stenge elever med kort botid ute fra opplæring i frykt for å mislykkes, er dette strukturert diskriminering». Det har da aldri vært snakk om å stenge noen ute. Tvert imot handler det om hva som må til for å inkludere flere. Slik strukturene er i dagens videregående skole opplever alt for mange elver lite mestring. Håpet er at denne elevgruppen skal få flere rettigheter, og kan oppleve verdighet i norsk skole.
Når Skjold siterer Jim Cummins: «Om vi vil at elevene skal gå ut av skolen etter tolv år som intelligente, fantasirike, og språklig begavede mennesker, må vi behandle dem som intelligente, fantasirike og språklig begavede mennesker fra første dagen i skolen», viser hun med all tydelighet at hun ikke har oppfattet essensen i debatten. Ikke bare fornærmer hun alle de lærere som jobber knallhardt hver dag med å differensiere undervisningen, men hun får det til å se ut som det handler om elevsyn. Elever det her er snakk om har ikke hverken gått ti eller tolv år på skole. Vi kan ikke sette strek over mange års skolegang, og tro at bare undervisningen er god nok og læreren empatisk nok, vil alt løse seg.
Nettopp når vi ser på elever som intelligente og språklig begavede, kan vi forvente at de kan klare å tilegne seg nye språk og fag for å være i stand til å konkurrere med elever som har gått lenge på skole, og ta en fagutdanning på videregående nivå.
Elever med kort botid har et stort behov for yrkesrelatert norskopplæring
Elever med kort botid har et stort behov for yrkesrelatert norskopplæring. Når det ordinære norskfaget nå tas vekk fra vg1 på yrkesfag, sier det noe om manglende interesse for denne sårbare elevgruppen, fra politisk hold. Men anbefalinger fra Lied-utvalget gir håp for fremtiden. Den ferske NOU-en «Med rett til å mestre» bekrefter at det trengs store strukturelle endringer i videregående skole, for å øke gjennomføringen. Den peker på viktigheten av elevenes språkferdigheter og fagkunnskaper for å kunne følge ordinær undervisning, og for senere kunne ta fagbrev. For minoritetsspråklige elever med kort botid betyr det kanskje flere år i videregående opplæring, men da med tettere oppfølging og en lovfestet rett til å fullføre en utdanning (NOU 2019: 25).
For «Ibrahim» som mangler flere nøkkelferdigheter, er dette gode nyheter. Hans muligheter for å fullføre en utdanning vil øke. I stedet for å bli en belastning for samfunnet kan han bli en ressurs.
Kilder:
