– Hvilke vurderinger gjør UDFs jurister i de faktiske sakene som handler om helseskadelig miljø av overgripende karakter? spør Heidi Stakset.
Betalte advokat og saksomkostninger av egen lomme
Debatt: – Trøndelag fylkeskommune anket punktet om saksomkostninger. Det kan synes som om de ikke ønsker å erkjenne eget skadeansvar fullt ut.
Nylig vant tidligere lærer ved Grong videregående skole, Christer Rognerud, ankesaken mot Trøndelag fylkeskommune. Fylkeskommunen ble dømt erstatningsansvarlig etter skadeerstatningsloven §2-1 nr. 1. Dommen var enstemmig og sender et kraftig signal til arbeidsgiver.
Etter en samlet vurdering av bevisene slo Frostating lagmannsrett fast at Christer Rognerud hadde blitt utsatt for ulike former for trakassering fra flere kollegaer ved Grong videregående skole. Når jeg hørte vitneforklaringene i rettssalen, tenkte jeg at Hellig Olav kun kom til Stiklestad, og ikke lenger.
I vitneforklaringene kom det fram at læreren har blitt urettmessig kritisert for dårlig utøvelse av arbeidet og blitt omtalt på en nedlatende måte på møter der man tok «runden rundt bordet/bålet». Rognerud ble baksnakket av kolleger i påhør av elever og en journalist. De fortalte at Rognerud ble omtalt som «psykopat og idiot» osv. Retten skriver at det har «fått utviklet seg en ukultur blant enkelte av lærerne på landslinja, hvor Rognerud urettmessig blant annet har blitt stemplet som en dårlig pedagog og blitt sett på som en som lurte seg unna.»
En viktig side som retten tok opp vedrørende mobbespørsmålet, var vurderingen av styrkeforholdet og balansen mellom partene. Rognerud sto alene og forsvarsløs mot flere andre og ble til slutt sykemeldt som følge av dette. Utstøtningen av Christer Rognerud toppet seg da kollegene skrev et brev der «intensjonen var å få han bort» da Rognerud planla å komme tilbake etter endt permisjon. En kollega førte pennen, og han ble senere avdelingsleder med personalansvar for Rognerud. Etter lagmannsrettens syn representerer dette brevet – både i form og innhold – et grovt overtramp:
«Tingretten har karakterisert det som et «karakterdrap» av Rognerud, noe lagmannsretten kan slutte seg til. Brevet er spesielt alvorlig på bakgrunn av at motivet var å få Rognerud bort fra sitt arbeid, og at avsenderne var kjent med at Rognerud tidligere hadde vært sykmeldt på grunn av at han hevdet å ha vært utsatt for mobbing av kolleger.» Lagmannsretten finner det klart at brevet må anses som «trakassering eller annen utilbørlig opptreden» etter arbeidsmiljøloven § 4-3 tredje ledd.
Lagdommerne konkluderte med at arbeidsgiver ikke hadde reagert tilstrekkelig eller iverksatt relevante tiltak for å forhindre trakasseringen. I retten kom det fram at anklagene mot Rognerud ikke ble tilbakevist av ledelsen, og det resulterte i at «saken har ligget og ulmet som et symptom, fordi det ikke ble tatt tak» (Hohle). Trakasseringen dukket opp på nytt, noe vitneforklaringene fra kollegene bar tydelig preg av.
«... saken har ligget og ulmet som et symptom, fordi det ikke ble tatt tak.»
Lagdommer Olav Magnus Hohle
Skolen tok i bruk «faktaundersøkelse» i etterkant av et møte der Rognerud varslet om mobbing. Rognerud var sykemeldt da undersøkelsen foregikk, og faktaundersøkeren konkluderte i tråd med «flertallet», til tross for at Rognerud hadde blitt plaget langt tidligere. Lagmannsretten mener det er svakheter ved faktaundersøkelsen som ble gjennomført på bare 11 dager:
«Det later ikke til at man hadde klart for seg skillet mellom en klage og varsling, og en varsling måtte ha medført en grundigere undersøkelse. Lagmannsretten mente også at «det burde vært utvist større følsomhet for hvordan bastante konklusjoner skaper vinnere og tapere i en arbeidskonflikt.»
I tillegg til faktaundersøkelsen ble det fokusert på å kun «se framover» og arbeide med verdier og relasjoner, blant annet på en gruppesamling. «Var det nok å se framover, ikke ta tak i det som er?», spurte dommer Hohle. Vi leser følgende fra Christer Rognerud, etter et møte der det handlet om å se framover: «Jeg følte relativt tidlig i møtet at jeg stod midt i en ring og ble personlig kritisert og mobbet.»
Under rettssaken ble det åpenbart at manglende ledelse førte til at saken kulminerte. Ved ikke å gripe inn la ledelsen forholdene til rette for trakassering og utfrysing av en ansatt. Vi hørte at da Rognerud skulle komme tilbake fra sykemelding, svarte ikke kolleger på hans hilsen. Da kollegene gikk sammen og ytret ønske om å få bort Rognerud, var rektor uenig, men ba likevel kollegene forfatte et brev i stedet for å rettlede dem. Lagmannsretten påpekte: «Som påpekt ovenfor la skolens ledelse for dagen en unnvikende holdning til de fire kollegene som kontaktet rektor på hennes kontor i mars 2015; dette burde ha vært håndtert på en mer offensiv måte.»
Et sentralt poeng ved arbeidsgiveransvaret er at arbeidsgiver er ansvarlig uavhengig av om man har utvist skyld. På den måten er arbeidsgivers ansvar objektivt, men ansvaret er avhengig av at arbeidstakere har utvist skyld etter skadeserstatningsloven paragraf 2-1. Ansvar kan også inntre selv om arbeidsgiver har iverksatt tiltak.
Frostating lagmannsrett uttrykte at arbeidsgiver ikke hadde fulgt opp omsorgsplikten overfor lærer Rognerud på en tilstrekkelig måte, og at det til slutt ble umulig for han å gå tilbake i jobb ved sportsfiskelandslinja.
I en kommentar om dommen i Aftenposten den 31.10, skriver advokat Nicolay Skarning ved Kvale advokatfirma at dommen i lagmannsretten åpner for at arbeidsgivere lettere kan bli dømt for et negativt arbeidsmiljø. Han argumenterer samtidig for at saken trenger en avklaring i Høyesterett og spør om retten har tatt «tilstrekkelig hensyn til elevenes interesser.» Skarnings utspill viser at han uttaler seg på sviktende grunnlag. Han burde i det minste få kjennskap til hva denne dommen sier. Trygghet og fravær av mobbing er i enhver persons interesse, inkludert elevene våre. Dommen er også helt i pakt med opplæringsloven.
Opplæringslovens formålsparagraf krever at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet. Loven skal være «forankra i menneskerettane». Skolen skal fremme danning og «alle former for diskriminering skal motarbeidast». Videre understreker loven viktigheten av å fremme etisk bevissthet for å bli «eit reflektert og ansvarleg menneske». Det stiller krav til etisk bevissthet blant ledere på alle nivå.
Derfor er det overraskende at Trøndelag fylkeskommune valgte å anke punktet om saksomkostninger til Høyesterett til tross for at retten slår fast at trakassering har skjedd. Hvor kritikkløs er ikke denne anken om penger? Begrunnelsen for anken handler om at Rognerud takket nei til forlik. Er det juridisk ansvarlig? Vi vet at Christer Rognerud takket nei til forliket til tross for at det ville gi han et bedre økonomisk utfall. Læreren hadde et høyere mål: Han ønsket fokus på mobbing i arbeidslivet, og en oppreisning av moralsk, prinsipiell karakter; en offentlig beklagelse fra arbeidsgiver. Det kan synes som om fylkeskommunen ikke ønsker å erkjenne eget skadeansvar fullt ut.
Christer Rognerud fikk heller ikke støtte i Utdanningsforbundet, som unnlot å gi juridisk bistand og føre saken for han. Læreren betalte advokat og saksomkostninger av sin egen lomme. Vi har altså å gjøre med et medlem som sto alene, og som ikke fikk hjelp av UDF for å kjempe for sin egen og læreres rettssikkerhet, trygghet og helse i arbeidslivet. Har vi å gjøre med en «forbundsromantikk» med fagforeningsfolk som flykter inn i programmer, helt frakoblet den historiske virkeligheten? Hvilke vurderinger gjør UDFs jurister i de faktiske sakene som handler om helseskadelig miljø av overgripende karakter?
Utdanningsforbundet har ca. 180.000 medlemmer, og vi betaler over 600 kroner hver pr. måned. Så kan enhver regne ut hva den himlende summen fra medlemmene utgjør i løpet av et år.
