Det er i det siste skrevet en rekke artikler om utfordrende adferd i skolen og lærernes arbeidsmiljø. Det er bra. Tallene viser tydelig at altfor mange lærere må håndtere situasjoner som hindrer dem i primæroppgaven sin som lærere, og som i verste fall gjør dem utrygge og redde.
I et innlegg på Utdanningsnytt 15. mai peker Kjersti Kjerschow Lohne og Einar Aasen Tryti på muligheten for at økt og tidlig skjermbruk kan ha gjort at dagens barn har mindre trening i å håndtere frustrasjon og følelser, noe som kan gi et umodent uttrykk når de blir frustrerte eller opplever sterke følelser. Videre fremhever Marlene Bruun Lauridsen, Torhild Staver Lagerqvist og Kaja Næss Johannesen 6. juni hvordan samfunnets økte press, stimuli og forventninger kan føre til at de voksne rundt barna er mer stressede og dermed mindre tilgjengelig for kontakt og regulerende samspill.
I denne kronikken ønsker vi å binde de ulike perspektivene sammen til en helhet og løfte frem barnets hverdag i debatten. Samtidig ønsker vi å peke på mulige løsninger. For hva skjer dersom man starter med å endre skolehverdagen slik at den er mer i tråd med barnas, og de voksnes, biologi?
All adferd gir mening
Som psykologer er vi vant til å tenke at adferd også er et språk. I mangel på språk for det de opplever, uttrykker barn seg gjennom handlinger i stedet for ord. Adferden som formidles i dette tilfellet er sinne, aggresjon og utagering.
Slik adferd er nesten alltid uttrykk for en uro i barnet. Dette er altså barnas måte å fortelle oss at de strever. Denne gruppen elever øker i antall, nyere forskning innen nevrobiologi kan hjelpe oss å forstå hvorfor.
Når stresset blir for stort, kan alt komme feil ut
Stressresponssystemet sanser ikke bare det vi tradisjonelt tenker på som stress eller fare.
Nevrobiologi er viktig fordi det viser oss løsninger. Det er mulig med en tryggere hverdag både for barnet og for læreren, men da må vi forstå grunnleggende biologi. Innvendig uro kalles på fagspråket for aktivering av stressresponssystemet. Stressresponssystemet er en samlebetegnelse for alle prosessene som kontinuerlig sjekker om vi er trygge eller ikke. Det skjer gjennom at sansene og hjernen automatisk leser signaler fra omverdenen, kroppen vår og menneskene rundt oss.
Stressresponssystemet sanser ikke bare det vi tradisjonelt tenker på som stress eller fare. Det trigges av et bredt spekter av faktorer, som for eksempel lavt blodsukker, virus, for lite søvn, for sjeldne pauser, bråkete omgivelser eller det å være rundt andre stressede mennesker.
Dersom summen av det som aktiverer er passelig, ordner hjernen opp i bakgrunnen uten at vi merker det i særlig grad. Men dersom summen blir for stor, ser vi typisk den typen uregulert adferd som det beskrives at barna viser i skolen i dag. Det barna opplever er noe vi alle har kjent, de gangene vi har sagt eller gjort ting vi har angret på i ettertid fordi vi har vært styrt av følelser eller stress. Vi voksne er heldige og har utviklet mekanismer som gjør at vi stort sett klarer å overstyre impulsene til å handle uregulert. Det har ikke barn i samme grad.
Regulering av stress
Stressresponssystemets påvirkning er ikke bare relevant for å forebygge utfordrende adferd, det er også helt sentralt for læring og for læringsmiljøet. Dersom man klarer å tilrettelegge for skoledager der elevene har passe aktivering av stressresponssystemet, øker man sjansen for at de klarer å konsentrere seg, stoppe impulsene sine til å gjøre ting de ikke skal, følge regler og fungere godt sammen med klassekameratene sine.
Det er derfor verdt å se litt nærmere på hvilke faktorer som kan bidra til å regulere elevenes (og lærernes) stressresponssystem.
Skolen er i stadig mindre grad tilpasset biologien
I norsk skole har man over tid økt hyppigheten av faktorer som aktiverer stressresponssystemet. Som for eksempel lange arbeidsøkter med stillesitting og økt søkelys på teoretisk læring. Samtidig har man redusert hyppigheten av faktorer som demper aktiveringen, som bevegelse, lek, hyppige pauser fra teoretisk undervisning og kontakt med læreren.
I tillegg til den feilslåtte seksårsreformen har man i årene mellom 1990 og 2008 økt timeantallet tilsvarende et helt skoleår. Dette gjelder hovedsakelig for de minste barna, og hovedsakelig med teoretiske fag i fokus (Elise Djupedal, 2022). Mer stillesitting og enda mer teori. Økningen i utfordrende adferd er størst blant de minste barna.
I norsk skole har man over tid økt hyppigheten av faktorer som aktiverer stressresponssystemet.
Samtidig har det vært en rivende utvikling i samfunnet ellers. Flere barn og unge har tilgang til smarttelefon og bruker mer tid foran skjerm. Det kan være mye fint med dette, men det medfører også en rekke erfaringer som påvirker stressresponssystemet.
Hjernen vår er avhengig av jevnlige pauser for å nullstille aktiveringen og gjøre oss klare for neste dose utfordringer. Hvor mange av oss har ikke erfart dragningen mot smarttelefonen som gjør at vi stadig fyller det som tidligere var «hjernepauser» med digitalt innhold? Dette er relevant fordi det gir oss færre rom der hjernen får «fri». Uten pausene blir vi mindre hardføre for annet stress i livet.
Pandemiens påvirkninger
Våre kollektive erfaringer under pandemien kan sensitivisere stressresponssystemet. Det betyr at systemet tåler mindre før det blir for mye. Antagelig er det nå flere elever som ikke tåler de hverdagslige belastningene på skolen på samme måte som før, og som dermed handler uhensiktsmessig, med utagering, aggresjon eller med å forsvinne inn i seg selv.
Det er grunn til å tro at dette også gjelder lærerne. De opplevde stor arbeidsbelastning under pandemien, og de har over tid opplevd at arbeidsoppgavene utvides og utvides. Det blir ikke lettere å roe ned utfordrende elever når du er ganske tynnslitt selv.
Endring er mulig
De gode nyhetene er at denne kunnskapen peker ut en tydelig retning.
De gode nyhetene er at denne kunnskapen peker ut en tydelig retning hvis vi ønsker å få bukt med skolevoldsproblemet og lærerflukten. Det finnes skoler i Norge som har sett overveldende resultater av å redusere det som øker aktiveringen av stressresponssystemet til elevene, og å legge inn mer av det som demper. Dette har ført til drastisk nedgang i utageringer og registrering av voldshendelser.
Skoler vi har veiledet, har gått fra å ha klassetrinn der tilsynelatende 60-70 prosent av elevene trenger spesialpedagogiske tiltak og henvisning til pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) eller barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), til å oppdage at det kun er én-to elever i hver klasse som faktisk har ekstra behov. Dette kan skje når man endrer skolehverdagen slik at den er mer i tråd med barnas biologiske behov.
Lærerne har rett
Dette går ikke lenger. Både voksne og barn har krav på et trygt arbeidsmiljø. Vi må se på den totale arbeidsmengden til lærerne, slik at de kan ha en hverdag med balanse mellom oppgaver og hvile. Samtidig må vi innrette skolehverdagen mer i tråd med elevenes biologi. På den måten vil lærerne ha mer kapasitet til å møte elevene på empatiske og konfliktreduserende måter når barna strever, og elevene vil ha mer kapasitet til å innfri forventningene som legges på dem. Da får vi mindre vold i skolen, og mer læring til barna.
