Barn som pårørende
– Kan du love å leve til jeg er konfirmert?
Barnehagelærer Monica Lund Osther får spørsmålet da hun forteller barna sine at hun har uhelbredelig kreft. For henne har åpenhet vært helt avgjørende.
Publisert
Sist oppdatert
Monica var 37 år da hun fikk kreft. Hun var alenemor for to barn på 2 og 4 år. Hun hadde merket en endring i det ene brystet, men følte seg frisk og var sikker på at det ikke var farlig.
– Det tok en halvtime fra jeg dro til legen og følte meg frisk, til jeg kom ut og hadde kreft. Det var surrealistisk, sjokk og kaos. Jeg visste at selv om barna var små, kom de til å føle at stemningen var annerledes. Jeg fortalte dem at jeg var trist fordi jeg hadde en sykdom som het kreft, og at legene var gode til å fikse det, forteller Monica.
LES OGSÅ: En halv million barn er pårørende, viser en samlet oversikt.
Barna reagerte ulikt
Barna reagerte ulikt. 4-åringen synes det var spennende og spurte om legen skulle skjære i henne, mens 2-åringen lurte på om hun også kunne blir syk av kreft. Monica tok med barna på sykehuset, for å vise at det er et trygt sted der de tar vare på mamma. De hadde også stor nytte av å lese boka om Kjemo-Kasper som får cellegift.
– Den gangen var det med tanke på at jeg skulle bli frisk og fortsette livet. Det ble jeg jo, og som alenemor var det viktig å komme raskt tilbake i jobb og ta hverdagen tilbake, forteller Monica. At moren hennes flyttet inn, var avgjørende i den tøffe tiden med kreftbehandling. To år etter at hun fikk kreft, traff hun Kristian og hans to barn, og livet var fint. Hun hadde fått vondt i en hofte. Det viste seg at kreften hadde spredd seg til skjelettet. Legen sa han ikke kunne gjøre henne frisk, men gi henne medisin for å holde kreften i sjakk i alt fra 2 til 10 år.
LES OGSÅ: Da mammaen til Astrid og Jenny fikk kreft, var det viktig for dem å ha normale dager i barnehagen.
Ble klassekontakt
– Det var planleggingsdag i barnehagen, så jeg satt med Ella på fanget. Hun så ikke ansiktet mitt da jeg fikk beskjeden. Jeg så ordene uhelbredelig kreft på repeat i hjernen. Det kom noen stille tårer. Da visste jeg at jeg ikke kunne bli frisk, forteller Monica. Legen trodde det ikke kom til å skje så mye på to år. Da bestemte Monica og mannen seg for å gjøre mest mulig ut av de to årene. De giftet seg og brukte tiden på menneskene som betyr mye for dem. Monica ble klassekontakt for å bygge et godt nettverk rundt barna, som da var 6 og 8 år.
– I starten hadde vi et stort håp. Innen 10 år må det skje masse innen forskning, og det kan komme en kur. Det håpet formidlet vi til barna. Da kreften kom tilbake, spurte datteren min om man kan dø av kreft. Jeg svarte at noen dør av det, og at jeg håper og tror at jeg kan leve så lenge som mulig. Barna skal ikke gå rundt i 10 år og være redde for at mamma skal dø, forteller Monica. Hun sier de har vært ærlige, men har tonet det litt ned.
– Det handler ikke om å føre barna bak lyset, men å gi dem håp. Sønnen min var fornøyd med svaret om at jeg ikke skal dø med en gang, mens datteren min spurte «Kan du love å leve til jeg er konfirmert?», forteller Monica.
– Det gjorde så vondt å fortelle dem dette, jeg kjente på usikkerheten, men de torde å spørre.
Skrev bok
Nå er det ni år siden Monica fikk kreft. Kreften har spredt seg til leveren, og Monicas langtidsperspektiv har endret seg. Midt oppi dette døde barnas bestemor brått. Monica synes det var godt å få svare på spørsmålene barna stilte om døden. Samtalene skrev hun ned, og de er blitt til bildeboka Når livet blir trist.
– Den siste diagnosen ble mer brutal enn den første. Jeg fikk tabletter som skulle holde sykdommen i sjakk, hadde lite kontakt med sykehuset og følte meg alene. Jeg kjente det ville ha vært godt å ha en bok om temaet. Det har også gitt meg og barna en mening i en tøff situasjon at boka kan hjelpe andre, sier Monica. I år har hun også vært med på Kreftforeningens kampanje Krafttak mot kreft, som i år handlet om uhelbredelig kreft. Drømmen er å etablere et pårørendesenter på Østlandet.
Sønnen Marcus (13) sier han ikke tenker på at moren har kreft, fordi hun er den samme som før.
– Jeg tenker på det hvis noen i klassen slenger tullekommentarer som «Det ser ut som du har kreft», sier han. Søsteren Ella (11) forteller at lærerne på skolen vet om mammas sykdom.
– Da vet de hva det er, hvis jeg tenker mye på at mamma har kreft, sier Ella.
LES OGSÅ: Hanne valgte å være åpen om barnefarens rusproblemer da sønnen begynte i barnehagen. I løpet av et år opplever også mellom 6000 og 9000 barn at en av foreldrene havner i fengsel.
Sannhet skaper trygghet
Monica tror hennes bakgrunn som barnehagelærer har vært med på å forme henne. Utdanningen har gjort henne bevisst på å skape trygghet i alt hun gjør.
– For barn kan det å vite at mor eller far er alvorlig syk og skal dø, ryste ved tryggheten. De kan oppleve å bli redde og engstelige for andre ting. Det er viktig å forstå at den frykten er reell, og å møte frykten med forståelse, sier Monica. Hun har hele tiden fortalt barna at man ikke dør plutselig av kreft. Likevel kunne hun få en kommentar på vei til butikken som «Hvis du dør nå, så vet jeg ikke veien tilbake».
– Selv om sannheten gjør vondt, skaper det en trygghet. Sannheten er mindre skummel enn virkeligheten, sier Monica.
LES OGSÅ: Hvordan snakker jeg med barna om sykdom og død? Her er 8 tips til samtalen.
