Barn som pårørende
Da mammaen til Astrid og Jenny fikk kreft, var det viktig for dem å ha normale dager i barnehagen
– Det viktigste for oss var å ha et normalt liv, forteller Joachim Skouverøe.
Publisert
Sist oppdatert
– Det viktigste for oss var å ha et normalt liv. Vi valgte tidlig å være åpne med barna og barnehagen. Jorun ville det, forteller Joachim Skouverøe.
Han står på kjøkkenet og kutter opp sukkererter, tomater og agurk til middagen sammen med barna Astrid (5) og Jenny (8). Det er to år siden den kjære kona hans og mammaen deres døde etter tre års kamp mot kreften, kun 34 år gammel.
I januar 2018 fikk Jorun påvist livmorhals- kreft.
– Vi fikk først vite at det så ut som den ikke hadde spredd seg. Vi var veldig glade, selv om det betydde at vi ikke kunne få flere barn, forteller Joachim.
To uker seinere oppdaget legene en sort prikk på skjelettet. Kreften hadde spredd seg, og ingen behandling virket på den aggressive kreften. Jorun Berntsen Skouverøe fikk livsforlengende behandling og jobbet som leder for digitale brukerinntekter og abonnement i Aftenposten helt frem til to dager før hun døde i april 2020.
– Jeg hadde en uke normal pappaperm før det ble kreftoppfølgning. Midt oppe i det hele klarte vi å finne en normalitet. Du er ikke død før du er død, sa vi – og tenkte at akkurat nå har vi det bra, forteller Joachim.
Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange barn som er pårørende i Norge. Men om man samler alle tall estimerer Pårørendesenteret at det gjelder rundt en halv million barn under 18 år. Senteret oppfordrer folk til å være åpne om krisene de står i, og at de gjerne involverer skole og barnehage.
Da Jorun ble syk, inviterte ekteparet barnehagen til samtale. Bjerkedalen barnehage var på tilbudssiden med en gang, og tilbød dem til og med barnevakt. De trengte ikke det, fordi de har et stort nettverk av besteforeldre og familie rundt seg.
– Det viktigste for oss var at barna hadde det bra i barnehagen. Var de lei seg, ville vi vite om det. Vi ba barnehagen spørre barna en gang for mye heller enn en gang for lite. Barnehagen hadde en lav terskel for å ringe eller sende oss en melding, forteller Joachim.
Jentene brukte også hverandre mye i barnehagen. Var Astrid lei seg, gikk hun ofte til Jenny for å få trøst.
LES OGSÅ: Hanne valgte å være åpen om barnefarens rusproblemer da sønnen begynte i barnehagen.
Reagerte ulikt
– Barna var lite preget av sykdommen i hverdagen. Vi hadde forberedt oss veldig på hva vi skulle si til dem da Jorun ble syk. Reaksjonen fra jentene da vi fortalte det var: Åh ja, kan vi gå og leke nå? smiler Joachim.
Han forteller at jentene var overraskende lite opptatt av døden. Men de kunne komme tilbake og spørre «Skal mamma dø?».
– Under middagen kunne Astrid ofte spontant konstatere at «mamma, du skal snart dø». Da svarte Jorun: «Det er mulig. Vi gjør alt for at det ikke skal skje», minnes Joachim.
De prøvde alt. Alle mulige kurer. Immunterapi til 250 000 kroner, som Radiumhospitalet frarådet dem fordi det var liten sjans for at det ville hjelpe.
– Vi er glade for at vi gjorde det, for spør jentene, kan vi si at vi prøvde alt, men at ingen kunne redde mamma, sier Joachim.
Jenny var 4 år og fortalte hva hun følte og tenkte etter at moren døde. Astrid var bare to år og hadde ikke samme språk. Hun kunne bli sint på moren fordi hun døde. Og spørre faren «Pappa, du skal ikke forlate meg?».
– Det hender Astrid kan si «Mammaen min er død» til tilfeldig forbipasserende. Da er det litt artig å se reaksjonen til folk, smiler Joachim og tilføyer:
– Da hun døde, hadde vi en fremtid igjen. Vi kunne planlegge helgen uten plutselig å måtte dra på sykehuset.
LES OGSÅ: Hvordan snakker jeg med barna om sykdom og død? Her er 8 tips til samtalen.
Sorg har ingen fasit
– Når vi savner, snakker vi om at vi får besøk av mamma. Vi er åpne om hva som skjer etter døden, og har sagt at hun ikke eksisterer mer. Hvis hun er i himmelen, kan vi sende en beskjed til henne ved å folde hendene og putte frimerke på ved å si amen. Jeg får beskjed om ikke å gråte når vi gjør det. For de liker ikke snufsingen, samtidig gjør jeg et poeng ut av ikke å skjule det – og si at noen ting er det fint å være trist for, forteller Joachim.
Han er psykolog og sier det både har hjulpet ham og ikke hjulpet ham i sorgen over kona.
– Jeg trodde det var en fasit for å håndtere sorg, men det var det ikke. Som psykolog var jeg opptatt av å hjelpe folk til å forholde seg til realitetene, noe vi gjorde. Samtidig trengte vi et snev av håp og fornektelse for å få hverdagen vi ønsket oss. Jeg trente masse og oppsøkte terapi selv, fordi jeg visste at det var lurt. Jeg visste også at det var mulig å komme gjennom sorgen, sier han.
Savnet mamma
Pedagogisk leder Anne Kvaale i Bjerkedalen barnehage sier det er viktig at familiene styrer hva de vil at barnehagen skal vite. Hun var tett på Jenny da moren ble syk, og forteller at de sørget for at hverdagen skulle bli så normal som mulig.
– I perioder da moren var på sykehus, uttrykte Jenny at hun savnet mamma, forteller Anne.
På foreldresamtalene og ved henting var barna i fokus, ikke morens sykdom med mindre foreldrene brakte det på banen. Anne har opplevd at foreldre til barnehagebarn har vært innlagt på sykehus over en lengre periode uten at hun visste om det.
– Vi oppfordrer foreldrene til å være åpne om det skjer noe i familien, slik at vi er forberedt dersom barna tar det opp. Det er viktig å svare barn ordentlig når de spør om noe. Er barnet lei seg, er det lettere å møte barnets følelser om vi vet at moren er syk, eller barnet har sovet dårlig, sier Anne.
LES OGSÅ: Slik snakker du med foreldre om sykdom og død.
Lite i utdanningen
– Vi ga Astrid en normal hverdag, og det var ikke for å skjerme henne fra livet. Hun lekte med venner, og de snakket lite om sykdommen, forteller pedagogisk leder Vincent Titone, som var tett på Astrid.
Han har selv ingen erfaring med død i nære relasjoner, og synes det kan være vanskelig å forstå.
– Det er individuelt hvordan folk reagerer. Vi skal være profesjonelle, men også menneskelige. Har barnet en dårlig dag, kan vi ikke bare skylde på at moren er død. Kanskje har barnet sovet dårlig, sier Vincent.
Han hadde kun et tre timers frivillig kurs om barn som pårørende under utdanningen.
Kurser ansatte i barn og sorg
Styrer Anne Christin Aastad sier de har beredskapsplaner for kriser og kurser ansatte om barn i sorg og kriser. De tilbyr og ber også om samtaler med foreldre ut over de årlige foreldresamtalene.
– Har vi en åpen dialog og vet hva som blir sagt hjemme, kan vi møte barn med fakta. Er barnet lei seg, og vi først får beskjed lang tid etterpå om at faren var syk, fanger vi det ikke opp på samme måte, sier styreren.
Hun har hatt flere barn som pårørende i sine 20 år i barnehagen. Tre av dem har mistet en forelder. Hun sier det kan være utfordrende hvis foreldre ikke ønsker å fortelle barna at en i familien er syk eller skal dø. De jobber med å skape gode relasjoner, slik at de kan ta vanskelige samtaler, som å veilede foreldre til å være åpne.
– Barnehagen er et sted som skal være stabilt og forutsigbart. Det gir trygghet til både barn og foreldre, også i kriser, sier styreren.
Vær på tilbudssiden
Tilbake på kjøkkenet er Joachim og jentene ferdig med å skjære opp grønnsakene til middagen. I dag blir det et nostalgisk måltid, ifølge Joachim, med kylling og bearnaisesaus.
Joachim sier det er viktig at barnehagen er på tilbudssiden når barn blir pårørende, og at den informerer om hvilke tilbud som finnes. Det kan være at familier kan få hjelp av familievernkontoret, eller prioritert plass for yngre søsken som trenger barnehageplass. Noen foreldre ønsker kanskje veiledning. Han opplevde at flere ansatte hadde lite kunnskap om barn og sorg.
– Barnehagen får dårlige premisser til å hjelpe deg dersom du ikke er åpen. Samtidig kan du ikke presse de som ikke ønsker det, til å være åpne, sier Joachim.
Han sier åpenhet gjør alt så mye lettere, men at foreldre er forskjellige. Selv trengte han og jentene bare et normalt liv. Snart skal de flytte inn i et nytt hus i en annen bydel i Oslo sammen med Joachims nye kjæreste.
– Jeg gleder meg til å flytte, til å slippe å være kreftfamilien. De fleste som har mistet, vil gjerne leve et normalt liv igjen, smiler han.
