Hanne valgte å være åpen om barnefarens rusproblemer da sønnen begynte i barnehagen

– Min sønn er pårørende til en far som ruser seg. Jeg fulgte opp ungen min på best mulig måte. Jeg skulle ønske de kunne snakket med oss og veiledet oss før de sendte bekymringsmelding til barnevernet, sier Hanne.

Hun har startet et nytt liv på et nytt sted på Sør-Vestlandet og ønsker ikke å stå frem med navn og bilde av hensyn til barna. Hanne er ikke hennes egentlige navn.

En halv million barn er pårørende, viser en samlet oversikt.

Barnefaren havnet i fengsel

Hanne hadde vært rusmisbruker i 12 år da hun ble gravid. Det ble redningen. Hun la seg frivillig inn på avrusning. Hun fikk høre at hun kom til å sprekke og miste barnet sitt, så hun skrev seg selv ut. Hanne avla urinprøve to ganger i uka i hele svangerskapet og har siden vært rusfri. Hjemme ventet en samboer som fortsatt ruset seg. Hun ville ikke gi ham opp.

– Jeg ville at vi skulle klare dette sammen. Idylliserte at vi skulle være sammen resten av livet. Da jeg gikk gravid, tok jeg kontakt med barnevernet. Jeg var livredd for at de skulle ta barnet fra meg, og ville være i forkant, forteller Hanne.

Hun flyttet fra barnefaren da sønnen var ett år. Året etter havnet barnefaren i fengsel på grunn av vold og trusler mot Hanne. Hun flyttet til et nytt og trygt nabolag, byttet om omgangskrets og hadde god støtte i moren og søstrene. Da sønnen begynte i barnehagen, valgte Hanne å være åpen om familiens fortid.

LES OGSÅ: Da mammaen til Astrid og Jenny fikk kreft, var det viktig for dem å ha normale dager i barnehagen.

Vanskelig samarbeid

– Jeg la alle kortene på bordet. Hvis faren plutselig kom og hentet sønnen, måtte de vite om ham, forteller Hanne.

Hun opplevde samarbeidet de første årene i barnehagen som vanskelig.

– Jeg ble lei meg, bitter og sint fordi jeg følte barnehagen var ute etter meg. Min tillit til dem forsvant. De var kanskje redde for tilbakefall. Jeg visste at det ikke kom til å skje, sier Hanne.

Barnevernet ble stadig kontaktet av barnehagen. Sønnen slet med aggresjon, spasmer og posttraumatisk stress. Barnefaren hadde sagt fra seg foreldreansvaret da sønnen var to år. I periodene han hadde kontakt med faren, ble det, ifølge Hanne, verre. Hanne hadde et godt samarbeid med barnevernet og tok flere foreldrekurs. Da sønnen var fem år, fikk han en lillebror med samme far. Da innså Hanne at barna ikke kunne ha kontakt med barnefaren lenger. Den eldste sønnen hadde fortalt i barnehagen at faren slo ham.

– Det var vanskelig å innse at det ikke var det beste for barna å se faren mer, forteller Hanne.

Samarbeidet med barnehagen ble veldig bra da hun kuttet kontakten med barnefaren.

LES OGSÅ: I løpet av et år opplever mellom 6000 og 9000 barn at en av foreldrene havner i fengsel.

Ønsket veiledning

– Barnehagen sa de heiet på meg, men gjorde meg usikker som mor, sier Hanne.

Hun opplevde også at sønnen ble mobbet i barnehagen, og at de ikke tok henne på alvor da hun fortalte om det.

– Etter en fysisk hendelse med mobbing, truet jeg med advokat og å ta ham ut av barnehagen. Da tror jeg de tenkte at jeg hadde fått bein i nesa, forteller Hanne.

Hun ville bevise at hun klarte å holde seg rusfri og å ta vare på barna.

– Jeg synes vi har det bra. Men eldstemann går til behandling for traumer. Han har opplevd altfor mye til å være så liten.

Han har sett faren true og slå henne. Han har sett faren ruset og sint. Sett i ettertid forstår hun at barnehagen gjorde som de gjorde.

– I dag forstår jeg barnehagens perspektiv. Der og da opplevde jeg det som urettferdig. Jeg var sårbar, gikk med en frykt for å miste barnet og levde i en voldsspiral det var vanskelig å komme ut av, forteller Hanne.

LES OGSÅ: – Kan du love å leve til jeg er konfirmert? Barnehagelærer Monica Lund Osther får spørsmålet da hun forteller barna sine at hun har uhelbredelig kreft. For henne har åpenhet vært helt avgjørende.

Stolt av egen historie

Hanne var åpen om sin fortid da eldste- mann begynte på skolen, og overfor foreldrene til vennene hans. 2-åringen går i en annen barnehage, og de vet ingenting om familiens fortid. Der er hun bare en «vanlig» mor.

– Jeg er stolt av min egen historie. Jeg har startet på nytt. Hvis min historie kan hjelpe andre, er det bra. Det er viktig å ikke miste troen på seg selv, sier hun.

Veileder Solveig Fjermestad i Norske kvinners sanitetsforening (NKS) Veiledningssenter Vest-Norge bekrefter Hannes historie. Både Hanne og sønnen går dit til samtaler.

– Mitt inntrykk av mor er at hun er på full fart tilbake til et normalt liv. Hun har en historie og flere erfaringer som har preget henne og sønnen. Hun har valgt å være åpen og samarbeider godt med skolen, forteller Fjermestad.

Hun sier balansegangen barnehagen jobber i, kan være utfordrende.

– Er du i en sårbar situasjon og blir mistenkeliggjort, får du en utrygg relasjon. Det samme får du hvis informasjon du gir, blir brukt mot deg i en melding til barnevernet. Får du en trygg relasjon, er det lettere å samarbeide, ta imot råd og få støtte. Jeg tror mye kunne vært unngått hvis man har en åpen kommunikasjon, sier Fjermestad.

LES OGSÅ: – Den største utfordringen er foreldre som i beste mening skjermer barna og ikke vil fortelle dem at de er syke eller skal dø.

Åpen og samarbeidsvillig

Styreren i barnehagen til Hannes eldste sønn sier hun opplevde Hanne som åpen og samarbeidsvillig.

– Slike vurderinger er vanskelige. Når vi er bekymret for et barn, må vi sende bekymringsmelding. Hun savnet nok et samarbeid om når vi meldte inn ting, sier styreren.

Hun sier samarbeidet i starten var vanskelig, fordi de opplevde at Hanne ville klare ting selv.

– Etter hvert fikk hun større trygghet i seg selv og bedre rådgivere rundt seg. Da hun forsto at vi ville hjelpe og ikke ta henne, kom gjennombruddet, sier styreren.

Hun sier det er forståelig at Hanne var redd for å miste barnet.

– Hanne er en enormt tøff dame som har kommet dit hun er, påpeker styreren.

Hun mener de verken stigmatiserte henne eller sønnen, og at de tok tak i mobbingen.

– Sønnen er et fantastisk, nydelig, intelligent og kompetent barn og har et godt utgangspunkt for å komme langt i livet, men han er et sårbart barn med sine utfordringer.

Styreren sier de jevnt og trutt har barn som pårørende i barnehagen, men det er umulig å lage rutiner på det.

– Barn er ulike. Kommer du i relasjon til barnet og får det til å stole på deg, får du mye mer gjennomslagskraft, sier hun.

LES OGSÅ: Hvordan snakker jeg med barna om sykdom og død? Her er 8 tips til samtalen.

Barnehagen betyr mye

Rundt 450 000 barn har en forelder som har en psykisk lidelse eller rusproblemer, viser tall fra Folkehelseinstituttet.

– Barnehagene kan bety mye for disse barna. De trenger voksne som bekrefter deres følelser og støtter barnas opplevelser. Da vil barna skjønne at alle følelser er lov å ha selv om følelsen er sint, redd eller lei seg, forteller Solveig Fjermestad, veileder i Norske kvinners sanitetsforening (NKS), Veiledningssenter Vest-Norge.

Når barn ikke får sette ord på følelser og opplevelser, vil de tro at dette ikke er greit å snakke om og å føle, ifølge Fjermestad. Det kan føre til at barna utvikler et negativt selvbilde, depresjon og angst. Hun sier mange ikke våger å snakke med barn om sårbare tema.

– Barn tåler at vi snakker om sårbare ting. Voksne er altfor redde for å snakke om det, fordi vi selv opplever samtalene som vonde, påpeker hun.

LES OGSÅ: – Jeg er pårørende til et barn som strever, og er opptatt av at vi som jobber med barn, skal ha kunnskap om temaet, sier spesialpedagog Ingvild Aga.

Jobber for åpenhet

Foreldre med somatisk sykdom opplever mer sosial støtte enn foreldre som sliter med rus og psykiatri, viser multisenterstudien Barn som pårørende fra 2015.

– Det er ennå mye skam rundt psykiatri og rusavhengighet. Vi jobber derfor for at foreldrene skal være åpne med barnehageansatte, sier Fjermestad.

Det tar i snitt tre år før familier erkjenner at en i familien har et rusproblem, og sju år før den som ruser seg, erkjenner problemet.

– Barn kan ikke vente på det. Hvis du ikke vet noe, men merker endringer på barnet, kan du spørre foreldrene om du tror endringene i barnets atferd kan ha noe med hjemmesituasjonen å gjøre, sier Fjermestad.

– Det er viktig å gi foreldrene støtte, bekrefte den tøffe situasjonen de er i, og spørre hva de trenger av barnehagen. Ansatte kan også tipse foreldrene om instanser som kan hjelpe dem, sier hun.

LES OGSÅ: Slik snakker du med foreldre om sykdom og død.