Å være barnehagelærer er ikke for pyser
Debatt: Alle skulle ha få prøvd, spesielt politikerne.
Jeg ble utdannet «førskolelærer» i 2007. Har jobbet som dette siden da, utenom 10 måneders vikariat på fagsenteret innenfor spesialpedagogikk. Jeg har tatt videreutdanning innenfor veiledning og spesialpedagogikk.
Atter en gang sitter jeg etter en endt uke dødssliten og på randen til å bli utbrent for andre gang på kort tid. Å jobbe i barnehage er ikke for pyser altså. Alle skulle ha få prøvd, spesielt politikerne.
Jeg har nå i etterkant av valget, som jeg i år ikke hadde verken tid eller energi til å sette meg inn i, kjent på et sinne. Et sinne på politikere som ikke ser oss på gulvet. Alle kravene som blir stilt av politikere, toppledelse og foreldre. Alle har et ønske om at kvaliteten i barnehagen skal være eksepsjonell for hvert enkelt barn. Gjett om jeg jobber for det. Jeg prøver så godt jeg kan.
Jeg som pedagogisk leder har et ansvar for 18 barn og ansatte på min avdeling. Jeg har 18 individer som har alle rett på å bli sett alle må få sine behov dekket. Med og uten vedtak.
Nå kjenner jeg at nå er det nok. Jeg elsker jobben min. Jeg har verdens beste sjef som sier ja, når jeg spør om ekstra tid når jeg atter engang har bruk for mer plantid. Men allikevel kjenner jeg på å ikke strekke til og dårlig samvittighet overfor ansatte og barna. Jeg trenger flere ansatte. Jeg trenger folk som ikke er pyser som tør å stå i daglige dilemmaer og utfordringer.
Jeg trenger folk som kan gi av sin tid til barnas lek og læring, som gir veiledning til utvikling underveis. Jeg trenger folk til å jobbe overtid og i tillegg husker på å avspasere fortest mulig (kan ikke huske når jeg fikk avspasert sist). Jeg trenger folk til å hjelpe bleiebarn til å øve seg til do-trening og bli selvstendige i påkledning og påsmøring av skiver. Jeg trenger folk som er kreative og engasjert fra vi åpner til vi stenger.
Jeg trenger å bli sett i yrket mitt. Jeg trenger at yrket blir anerkjent av offentligheten. Jeg er stolt av yrket mitt, men jeg syns det er lite snakk om yrket vårt i media. Jeg trenger folk til å ta barnehagelærerutdanningen fordi de har lyst. Lyst til å gjøre en forskjell i barnets liv.
Men jeg syns det er en skremmende liten andel som tar den retningen. Hvorfor det? Jo, det vil jeg si til politikere. Yrket må anerkjennes, det må bli sett og profilert. Det må gis mer goder som høyere lønn. Vi ligger fortsatt altfor langt nede på lønningslisten. Vi som jobber med mennesker, skal og må ha høyere lønn. Ellers «beliter» jeg meg ikke.
Til dere i Utdanningsforbundet. Jeg er barnehagelærer, en stolt barnehagelærer. Men ikke en skolelærer. Det er forskjell. Jeg syns at lærere blir profilert mye mer enn barnehagelærer.
Jeg kjenner på at jeg klarer ikke å bli valgt sist mer. Jeg vil snakke høyt om yrket mitt. Jeg vil at utdanningen og yrket blir synlig for alle i dette landet. Jeg vil ha anerkjennelse fra de som står på makten. Jeg vil ha høyere lønn og flere folk på jobb. Bemanningsnormer må kjempes for.
Da har jeg fått ut litt frustrasjon, men håper jeg får forståelse for dette.
