Høy voksentetthet er forutsetning når atferdsvansker skal forebygges
Høy voksentetthet er en forutsetning for at barnehagen kan møte små barns behov for omsorg på en faglig forsvarlig måte.
Atferdsvansker blir ofte tolket som symptomer på at noe er galt eller skjevt. I barnehagen blir spesialpedagogiske ressurser som oftest brukt for å tilrettelegge og tilpasse det pedagogiske tilbudet til barn med atferdsvansker eller til de barna som har «særskilte behov».
Hensikten med denne artikkelen er å øke forståelsen for at atferd kan være en form for kommunikasjon, og ikke nødvendigvis symptomer på skjevutvikling. Artikkelen utforsker sammenhengen mellom lavt selvbilde og utvikling av sosioemosjonelle vansker.
Til slutt drøftes rammebetingelsene i barnehagesektoren, og de ulike aktørenes rolle og ansvar når det gjelder barns psykososiale oppvekstvilkår.
Selvregulering og sosial kompetanse
Atferdsvansker handler om problematisk oppførsel som oppstår i samspill med andre. Sosiale vansker innebærer som oftest verbal eller fysisk aggressivitet som får direkte konsekvenser for andre barn og voksne. Emosjonelle vansker viser seg gjerne som sosial tilbaketrekning eller passivitet, og får i hovedsak konsekvenser for individet selv. Uansett hvordan vanskene arter seg, går atferden direkte utover individets evne til å delta i, og tilpasse seg aktiviteter og systemet i barnehagen (Kvello, 2012).
Både emosjonelle og sosiale vansker handler om å styre impulser, regulere reaksjoner og tilpasse sin atferd i samspillssituasjoner. Å utvikle sosial kompetanse vil si å handle i tråd med sosialt aksepterte normer og verdier og å tilpasse sin atferd til forventningene. Pedagoger er bevisste betydningen av å lære barn sosiale spilleregler slik som å forstå andres behov gjennom å utvise empati, dele, vente på tur m.m., og mange barnehager har utvikling av sosial kompetanse som satsingsområde. På bakgrunn av dette blir barnehagen ansett som en fin arena for å utvikle sosial forståelse og praktisere sosiale ferdigheter sammen med andre barn og voksne. Forfatter og professor i utviklingspsykologi, Dion Sommer, påpeker i boken Barndomspsykologi – små barn i en ny tid (2014) at barnehagen også kan fungere som «en yngleplass for utvikling av atferdsvansker» (Sommer, 2014).
De fleste pedagoger vil være enige om at atferdsproblematikk der barn viser sterk opposisjon og overdrevne reaksjoner ofte handler om behov for oppmerksomhet. Erfaring tilsier også at atferd har en viss «smitteeffekt», og av den grunn er det vanlig å ikke belønne visse typer oppførsel med oppmerksomhet i barnehagen. I tillegg bruker en del pedagoger positiv forsterkning som metode for å fremme prososial oppførsel.
Utover dette har behovet for oppmerksomhet vært lite diskutert i det pedagogiske fagmiljøet når det gjelder utvikling av atferdsvansker. Kan dette ha sammenheng med barnehagens mangfoldige arbeidsoppgaver, eller er det manglende fokus på barns mentale utvikling i pedagogenes utdanning? Det er ting som kan tyde på at det tradisjonelt har vært lite fokus på barns psykologiske utvikling i barnehagen. Dette er uheldig, fordi mental og emosjonell fungering har stor betydning for barns kognitive og sosiale utvikling. Innenfor det psykologiske fagmiljøet er oppmerksomhet for lengst akseptert som et følelsesmessig behov knyttet til behovet for å bli forstått, anerkjent og elsket. I sin ytterste konsekvens er også behovet for oppmerksomhet knyttet til utvikling av alvorlige personlighetsforstyrrelser og alvorlige hendelser som skolemassakrer og terrorhandlinger.
På bakgrunn av dette er det nødvending å diskutere behovet for økt kompetanse om barns psykososiale utvikling som forebyggende tiltak allerede i barnehagen. Pål Roland ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger forsker på innovasjon i barnehage og skole. Han påpeker at tidlig intervensjon og mer kompetanse om dette temaet i barnehagen kan forebygge atferdsvansker. Ifølge professor Ingunn Størksen som arbeider på samme sted som Roland, har evnen til selvregulering stor betydning for barns språkutvikling, matematikkforståelse og evne til å tilpasse sin atferd til sosiale situasjoner. Selvregulering handler om prosessen med å styre tanker, følelser og handlinger. Størksen kaller evne til selvregulering for «grunnmuren i læring», og hevder at påvirkning som skjer i tre- til femårsalderen er spesielt viktig for utvikling av selvregulering.
De aller fleste barn i Norge går i barnehagen fra de er ett år gamle. Barnehagelærere trenger derfor mer kunnskap om selvregulering for å hjelpe barn med koregulering av følelser. Gjennom følelsesregulering blir barn bevisst sine tanker og følelser, og etter hvert lærer de å kontrollere sine handlinger. For at barn skal kunne kontrollere sine impulser og reaksjoner i sosiale situasjoner, trenger de å trene systematisk på å kjenne igjen egne tanker og følelser. Uhensiktsmessig følelsesregulering er også en av årsakene til utvikling av personlighetsforstyrrelser.
Eddie Brummelman og medarbeidere (2015) hevder at nivået av narsissisme blant unge i Vesten har økt de siste ti årene. Narsissisme er en personlighetsforstyrrelse som kan omfatte sosiale problemer og aggressivitet. I tillegg er narsissisme knyttet til angst, depresjon og avhengighetslidelser. Hvorfor noen mennesker blir narsissistiske, er forskere uenige om, da ulike faktorer gjør enkelte mennesker disponerte for å utvikle narsissistiske trekk. Det er imidlertid enighet om at miljøpåvirkning spiller inn. Hittil har forskningsresultater pekt i to ulike retninger. Faktorer som preger begge funnene, omhandlet barnets selvtillit, foreldrenes evne til å vise varme, og overvurdering av barnets evner og talenter gjennom særbehandling. Ifølge den amerikanske professoren i psykologi, John Gottmann vil for mye og for lite av grenser og oppmerksomhet i form av kjærlighet og varme, påvirke barns evne til positivt samspill med omgivelsene. Resultater av en undersøkelse som varte i ti år og omhandlet 120 familier, antyder at kjærlighet fra foreldrenes side ikke alene er nok for at barn skal utvikle trygghet og selvstendighet og bli rustet til å ta gode valg senere i livet (Ellneby, 1999).
En del foreldre har dårlig samvittighet fordi barna har lange dager i barnehagen.Det kan være at de ikke ønsker å være «strenge,» og setter derfor få grenser når de er sammen med barnet. Behovet for forutsigbarhet gjennom grensesetting hjemme, og behovet for oppmerksomhet i barnehagen, kan sammenlagt tenkes å utgjøre en risiko for utvikling av atferdsvansker. For å skape bedre balanse i barnas psykososiale oppvekstmiljø, må vi redusere forskjellene mellom hjem og barnehage gjennom omsorg, bevisstgjøring og faglig kompetanse. Det er nødvendig å utforske betydningen av oppmerksomhet nærmere ut fra et pedagogisk ståsted, med tanke på å forebygge atferdsvansker.
Forskning viser at det er sammenheng mellom språkutvikling og evne til selvregulering. Et kjent fenomen i barnehagen er at barn som ikke behersker språket opplever frustrasjon i sosiale situasjoner. Verbalt språk er et nyttig redskap for å formidle et budskap, gi uttrykk for behov og formidle tanker og følelser med den hensikt å gjøre seg forstått (Aasen, Nordtug, Ertesvåg & Leirvik, 2002). Det trengs mer forskning for å avdekke sammenhengen mellom språkutvikling og evne til selvregulering. Det er imidlertid nærliggende å tenke at dette forholdet har betydning for barns evne til positiv samhandling og behovet for å gjøre seg forstått. Behovet for å bli forstått henger igjen sammen med behovet for oppmerksomhet. Begge deler handler om å bli lagt merke til og få respons fra omgivelsene gjennom bekreftelse på sin eksistens.
Hvis vi tolker atferd som en form for kommunikasjon, og ikke som symptomer som krever «behandling», får vi øye på andre mulige forklaringer på barns atferd. Ut fra et psykoanalytisk forståelsesperspektiv kan det tenkes at negativ atferd er en forsvarsmekanisme som trer i kraft for å beskytte barnets selvbilde. «Angrep er det beste forsvar.» (Aasen mfl., 2002).
Høyere bemanning i barnehagen vil gjøre det mulig å dele barnegruppen inn i smågrupper og gi alle barn positiv oppmerksomhet og voksenkontakt.
Kommunikasjon handler ikke bare om å beherske språk, men om å «nå frem» og gjøre seg forstått i samspill med andre. En anerkjennende tilnærming innebærer at vi prøver å forstå hvordan ulike situasjonen arter seg for barnet og bekrefter barnets eksistens gjennom en passende respons. Når vi aksepterer barnas følelsesuttrykk, deriblant gråt og tilbaketrekning, tar vi barnet på alvor. Ved å anerkjenne tanker, følelser og behov, og bevisst fokusere på disse gjennom dialog, opplever barnet å bli sett og forstått. Vi oppnår bedre kontakt, og gjennom samtale kan vi gi barnet direkte tilbakemelding på atferd og handlinger. Å anerkjenne et barn er det motsatte av å overse det (Ellneby, 2000).
Selvbilde og stress
Omfattende mobbeforskning utført av Dan Olweus, viser at lavt selvbilde er felles for mobberen og mobbeofferet. Funnet er interessant fordi det indikerer at barns indre selvoppfatning har betydning for hvordan barn interagerer med andre, ikke bare hvordan barn oppfatter seg selv (Olweus, 1992). For å utvikle et sunt selvbilde må barn bli verdsatt gjennom positiv bekreftelse fra nære omsorgspersoner. Et sunt selvbilde gir barn gode forutsetninger for å utvikle empati, en prososial ferdighet som er avgjørende for å samhandle med omgivelsene på en positiv måte.
Pedagoger arbeider med prestasjoner, mestring og krav i en lærende barnehage. Når vi i tillegg skal arbeide med utvikling av sosial og emosjonell kompetanse, må vi kunne skille mellom begrepene selvbilde og selvtillit. En persons selvbilde handler om personens følelse av egenverdi; følelsen av å være «bra nok,» mens begrepet selvtillit har sammenheng med opplevelsen av å mestre. Barn som opplever belastende livssituasjoner og traumatiske hendelser har økt risiko for å utvikle atferdsvansker. Vanlige hendelser som flytting, samlivsbrudd, å få søsken, å skifte barnehage, overgang til «stor» avdeling og skole kan også føre til stress hos barn (Kvello, 2012).
Vi trenger ikke flere rapporter og løfter om bedre kvalitet, men handlekraftige politikere …
I boken Hva skal vi med barn? viser journalisten Simen Tveitereid (2008) til en undersøkelse gjort av psykoterapeuten Sue Gerhardt. Undersøkelsen viste at det var høyest forekomst av stresshormonet kortisol hos barnehagebarn under tre år, og hos barn som var sensitive eller sjenerte. Undersøkelsen viste også at det var en sammenheng mellom mye oppmerksomhet og normale verdier av kortisol. Økt produksjon av kortisol kan i verste fall ødelegge nerveceller og påvirke amygdala og hippocampus, den delen av tinninglappen som i hovedsak har betydning for hukommelse og læring, slik at denne fungerer dårligere.
Ifølge forskere omtalt i Tveitereids bok, er det særlig stressende for mennesker å ikke kunne påvirke sin situasjon. Dette gir en sterk følelse av maktesløshet, som kan kobles til frustrasjon. Frustrasjon kan lede til aggresjon. Barn har forskjellig temperament og personlighet, derfor vil de ha ulik toleranse for å tåle stress og ulike forutsetninger for å takle frustrasjon som bygger seg opp. Kan frustrasjonen over å ikke bli verdsatt eller forstått lede til både aggresjon og passivitet hos barn? (Ellneby, 1999).
Konklusjon
For at barn skal få en sunn emosjonell og sosial utvikling, og muligheten til å lære, må deres behov for trygghet og trivsel først og fremst ivaretas i form av tilstrekkelig voksentetthet i barnehagen. Det finnes mange kompetente pedagoger med god forståelse for barns sammensatte behov. De ønsker å ta ansvar for barns helhetlige utvikling, men rammebetingelsene og kampen mot klokken er faktorer som gjør dette arbeidet både krevende og vanskelig. Høy voksentetthet er en forutsetning for at barnehagen kan møte små barns behov for omsorg på en faglig forsvarlig måte.
I 2012 presenterte Øie-utvalget NOU-rapporten Til barnas beste. Rapporten konkluderte med at kvaliteten i barnehagetilbudet var for dårlig, særlig for de minste barna. Utvalget slo fast at barnehagens hverdag var preget av for få kvalifiserte ansatte, for få voksne per barn, for store småbarnsgrupper, manglende kunnskap om små barn, og generelt for dårlig bemanning.
Nordrum, stipendiat ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, deltok i Øie-utvalget. Han påpekte at resultatene fordrer konkrete lovendringer for å bedre forholdene og kvaliteten for særlig de minste barna. Samtidig uttalte han at det finnes flere lover og regler knyttet til oppdrettsfiskens levevilkår enn til barnehagebarnas vilkår.
Allerede i 2008 publiserte den norske journalisten Simen Tveitereid resultater fra flere ulike undersøkelser som omhandlet nevrologi, tilknytning og psykologisk utvikling i boken «Hva skal vi med barn?» Tveitereid stilte spørsmålet om vi i Norge diskuterer barnehagepolitikk ut fra om barnehager er bra for barn, eller om barn tåler det. Dette spørsmålet er viktig i debatten om kvalitet. Hvilke kriterier man diskuterer kvalitet ut fra, og hvilke premisser som ligger til grunn for våre vurderinger, forteller noe om vårt syn på barn og våre holdninger til atferd og ansvar. Hva er den rådende diskursen i samfunnet vårt, og hva har pedagogisk verdi for barna?
Høyere bemanning i barnehagen vil gjøre det mulig å dele barnegruppen inn i smågrupper og gi alle barn positiv oppmerksomhet og voksenkontakt. Da kan pedagogene følge opp utfordringer knyttet til språkutvikling, selvregulering og atferd og tilpasse det pedagogiske opplegget etter barnas behov for støtte. Pedagoger trenger tid til å yte tilstrekkelig omsorg i form av trøst og trygg tilknytning. Vi må bruke mer kapasitet på å observere, utarbeide tiltak og søke faglig kunnskap for å drive profesjonell veiledning med barn, foreldre og personale. I tillegg trenger vi ro til å tolke barnas atferd og kroppslige uttrykk i lek, læringsaktiviteter og samspillssituasjoner.
Hvis ikke ansvarlige myndigheter snart ser sammenhengen mellom økonomiske investeringer og langsiktige konsekvenser, kan vi forvente yrkesmessig dysfunksjonalitet som vil føre til økte trygdeutbetalinger og lavere skatteinntekter fremover. Det kan virke som om regjeringens storstilte barnehagesatsing ikke er kompatibelt med målsettingen i det pedagogiske prosjektet, som tar sikte på å lære barn og unge å bli selvstendige og ansvarlige voksne som driver samfunnet videre. Unnlater politikerne å ta ansvar for samfunnsutviklingen fordi de er mer opptatt av sine nåværende karrièrer enn av befolkningens fremtidige livskvalitet (Kvello, 2012)?
Vi trenger ikke flere rapporter og løfter om bedre kvalitet, men handlekraftige politikere som griper fatt i årsakene, og gjør noe konkret med bemanningssituasjonen i form av lovpålagt bemanningsnorm og økte økonomiske rammer.
Bedre bemanning, høyere pedagogtetthet og mer kompetanse i barnehagen kan kanskje ikke løse alle utfordringer knyttet til utvikling av psykososiale vansker, men så langt tyder forskning på at dette er veien å gå.
Barn og unges atferdsvansker kan være symptomer på at barnehagesystemet ikke er tilstrekkelig tilpasset de ulike barnas nevrologiske, biologiske og psykologiske behov. Politikere, pedagoger og foreldre har felles ansvar for å forebygge atferdsvansker derfor må de ikke bidra til å opprettholde dette systemet. Barn er morgendagens voksne. Vi har ikke tid til å vente lenger.
Referanser
Aasen, P., Nordtug, B., Ertesvåg, S. & Leirvik, B. (2002). Atferdsproblemer. Innføring i pedagogisk analyse. Oslo: Cappelen forlag
Askland, L. & Sataøen, S.O. (2013). Utviklingspsykologiske perspektiv på barns oppvekst. (3.utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag.
Brummelman, E., Thomaes, S., Nelemans, S.A., Orobio de Castro, B., Overbeek, G. & Bushman, B.J. (2015). Origins of
narcissism in children. Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS), 112(12), s. 3659–3662.
Ellneby, Y. (2000). Om barn og stress og hva vi kan gjøre med det. Oslo: Pedagogisk Forum.
Kvello, Ø. (2012). Oppvekstmiljø og sosialisering. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vi vet og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.
Sommer, D. (2014). Barndomspsykologi. Små barn i en ny tid. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.
Tveitereid, S. (2008): Hva skal vi med barn? Oslo: Kagge Forlag AS.
