Å møte hverdagen i barnehagen med åpenhet og genuin nysgjerrighet vil utvikle barnehagen, mener styrer Ida Kristina Nystad.

Vær åpen for øyeblikkene i barnehagen

Debatt: Møter vi barn og voksne i barnehagen med et åpent blikk og er nysgjerrige på nye ting, vil vi utvikle barnehagen.

Publisert Sist oppdatert

Første dag på ny arbeidsplass.
Oppstart i barnehagen, blikk som møtes, nysgjerrighet, usikkerhet, spenning, menneskemøter, her og nå- øyeblikk, bevegelser og oppdagelser. Jeg besøker en av gruppene. En gutt ser på meg, opp og ned et par ganger. Han har en rund, ferdigstrøket perleform i hånda – i alle verdens farger. Jeg peker på den og bemerker det jeg ser.
Jeg erkjenner at den er for betydningsfull til at en fremmed som meg kan få røre ved den. Han holder godt fast. Noen minutter etterpå er jeg på andre siden av rommet – dinosaurleken i kuben kaller. Så kommer gutten med perlesirkelen bort til meg igjen. Nå med et stort grønt ark han har tegnet på.
Jeg ser en sirkel på det grønne arket. Kanskje en perlesirkel? … «Vær så god», sier han. Her er det plass og rom, tenker jeg – og spor av inkluderende fellesskap i et perleøyeblikk.

 Et nytt barnehageår er i gang, og vi er opptatt av tilvenning, tilknytning og trygghet. Nye barn, nye foreldre og foresatte, nye ansatte, nyutdannede, studenter og lærlinger. Nye bevegelser – sammen med alt som allerede er – skapes det muligheter for nye impulser, nye oppdagelser og noe nytt å være sammen om – i barnehagefellesskapet. 

Ansatte med en åpen og nysgjerrig innstilling er essensielt for å utvikle barnehagen som en lærende organisasjon.

 Nysgjerrig

Som ny leder i barnehagen kjenner jeg selv på viktigheten av å møte det nye med åpenhet, og genuin nysgjerrighet. Jeg kjenner at nettopp det er drivkraft og energi for meg. Å kjenne på mening, hvorfor vi er akkurat her, i denne jobben, sammen med en viten om hva hver og en av oss drives av. 

Det er denne energien som kan bli en viktig drivkraft inn i vårt arbeid i barnehagen, i alle menneske-møtene – og i perle-øyeblikkene. En forutsetning for å ta ansvar er å bli vist tillit, skriver Østrem (2018). Det må være gjensidig og skje kontinuerlig.

Gjensidige læringsprosesser i et profesjonsfellesskap skjer gjennom aktiv deltakelse og et ønske om at noe nytt – ny kunnskap – bringes inn. Det krever kontinuerlig endringsarbeid og endringsvillighet og har sammenheng med hvordan personalet kan åpne opp for ny kunnskap framfor å møte det nye med motstand eller gitte svar.

 Det innebærer også et ansvar for de ansatte å aktivt spørre og møte det «nye» med genuin nysgjerrighet – det innebærer noe mer enn å lytte.

Nye bevegelser og tanker rører ved perspektiver rundt makt, subjektivitet og frihet. Det å skulle tre fram med egne meninger, stille spørsmål eller kanskje være uenig, kan kreve rom, mot og frihet. Å tre fram er å våge. Det kan også innebære å gjøre seg sårbar, å vise svake sider eller usikkerhet. Fellesskapet i barnehagen kan skape rom for å våge, der det ikke bare er ønsket, men der det etterspørres og tas imot. Har vi rom for å våge?

 Skaper kulturen

Barnehagene bærer ulike og unike spor og avtrykk som er av betydning for et fellesskap og som er en del av hver og en sin historie. Kultur sitter ikke i veggene – den skapes mellom menneskene og formidles gjennom valg og fokus, gjennom øyeblikkene.

 Å sette ord på det som er og det vi er sammen om, kan fremme nysgjerrighet, deltakelse og videre nye bevegelser for barnehagen som et lærende fellesskap. Tenk så mange perleøyeblikk vi kan være sammen om.

 Litteratur

Østrem, S. (2018). Barnehagen om samfunnsinstitusjon. Cappelen Damm Akademisk.

Powered by Labrador CMS