Å møte hverdagen i barnehagen med åpenhet og genuin nysgjerrighet vil utvikle barnehagen, mener styrer Ida Kristina Nystad.
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Vær åpen for øyeblikkene i barnehagen
Debatt: Møter vi barn og voksne i barnehagen med et åpent blikk og er nysgjerrige på nye ting, vil vi utvikle barnehagen.
Første dag på ny arbeidsplass.
Oppstart i barnehagen,
blikk som møtes, nysgjerrighet, usikkerhet, spenning, menneskemøter, her og nå-
øyeblikk, bevegelser og oppdagelser. Jeg besøker en av gruppene. En gutt ser på
meg, opp og ned et par ganger. Han har en rund, ferdigstrøket perleform i hånda
– i alle verdens farger. Jeg peker på den og bemerker det jeg ser.
Jeg
erkjenner at den er for betydningsfull til at en fremmed som meg kan få røre
ved den. Han holder godt fast. Noen minutter etterpå er jeg på andre siden av
rommet – dinosaurleken i kuben kaller. Så kommer gutten med perlesirkelen bort
til meg igjen. Nå med et stort grønt ark han har tegnet på.
Jeg ser en sirkel
på det grønne arket. Kanskje en perlesirkel? … «Vær så god», sier han. Her er
det plass og rom, tenker jeg – og spor av inkluderende fellesskap i et
perleøyeblikk.
Et nytt barnehageår er i gang, og vi er opptatt av tilvenning,
tilknytning og trygghet. Nye barn, nye foreldre og foresatte, nye ansatte,
nyutdannede, studenter og lærlinger. Nye bevegelser – sammen med alt som
allerede er – skapes det muligheter for nye impulser, nye oppdagelser og noe
nytt å være sammen om – i barnehagefellesskapet.
Ansatte med en åpen og nysgjerrig innstilling er
essensielt for å utvikle barnehagen som en lærende organisasjon.
Nysgjerrig
Som ny leder i barnehagen kjenner jeg selv på viktigheten av å møte
det nye med åpenhet, og genuin nysgjerrighet. Jeg kjenner at nettopp det er drivkraft
og energi for meg. Å kjenne på mening, hvorfor vi er akkurat her, i denne
jobben, sammen med en viten om hva hver og en av oss drives av.
Det er denne
energien som kan bli en viktig drivkraft inn i vårt arbeid i barnehagen, i alle
menneske-møtene – og i perle-øyeblikkene. En forutsetning for å ta ansvar er å bli vist tillit, skriver Østrem
(2018). Det må være gjensidig og skje kontinuerlig.
Gjensidige læringsprosesser i et profesjonsfellesskap skjer gjennom
aktiv deltakelse og et ønske om at noe nytt – ny kunnskap – bringes inn. Det krever
kontinuerlig endringsarbeid og endringsvillighet og har sammenheng med hvordan personalet
kan åpne opp for ny kunnskap framfor å møte det nye med motstand eller gitte
svar.
Det innebærer også et ansvar for de ansatte å aktivt spørre og møte det «nye»
med genuin nysgjerrighet – det innebærer noe mer enn å lytte.
Nye bevegelser og tanker rører
ved perspektiver rundt makt, subjektivitet og frihet. Det å skulle tre fram med
egne meninger, stille spørsmål eller kanskje være uenig, kan kreve rom, mot og
frihet. Å tre fram er å våge. Det kan også innebære å gjøre seg sårbar, å vise svake
sider eller usikkerhet. Fellesskapet i barnehagen kan skape rom for å våge, der
det ikke bare er ønsket, men der det etterspørres og tas imot. Har vi rom
for å våge?
Skaper kulturen
Barnehagene bærer ulike og
unike spor og avtrykk som er av betydning
for et fellesskap og som er en del av hver og en sin historie. Kultur sitter
ikke i veggene – den skapes mellom menneskene og formidles gjennom valg og
fokus, gjennom øyeblikkene.
Å sette ord
på det som er og det vi er sammen om, kan fremme nysgjerrighet, deltakelse og
videre nye bevegelser for barnehagen som et lærende fellesskap. Tenk så mange
perleøyeblikk vi kan være sammen om.
Litteratur
Østrem, S. (2018). Barnehagen om samfunnsinstitusjon. Cappelen
Damm Akademisk.