Tilvenning i barnehagene er barnas mest opprivende opplevelse
Debatt. Barna trenger å bli møtt av sensitive ansatte som er endringsvillige.
Publisert
Sist oppdatert
Barnet må ut av mor ellers fars trygge favn – det eneste og kjæreste de kjenner, og finne seg i å bli forlatt. På andre siden av grinda står barnehageansatte med mye både formell og uformell kompetanse. Vi blir barnets nest beste omsorgspersoner fra nå av. Hva er det nest beste for barnet i denne prosessen?
Les også: Da barna fikk ha tilvenning over flere måneder ble det mindre gråt og uro
Les også: Dei yngste barnehagestartarane treng lengst tilvenningstid
Må endre rutiner og oppgaver
Barnet trenger ansatte som er endringsvillige; villige til å endre opp ned på fastsatte oppgaver, rutiner og gjøremål. Ikke fra i morgen eller neste uke, men fra nå.
Det kan barnehagene gjøre ved å frigjøre en primærkontakt, slik at barnet kan få den beste servicen vi kan tilby, hvert minutt. Det kan være å gå lange turer i nærområdet, fordi barnet slutter å gråte utenfor porten så lenge vogna er i gang. Ikke så mange minutters fred for mye arbeid og innsats, tenker kanskje du, men det er en kjærkommen hvil for utslitte lunger.
Det betyr at det blir en større belastning for de voksne som er igjen med resten av barna, men med barnets nest beste i minne er ikke valget vanskelig. Dette gjelder når den lille sitter klistra på armen til primærkontakten time ut og time inn, mens barnet fortvilet prøver å forstå hvordan det skal overleve alene i verden uten sine vante omsorgspersoner.
Lære barnets signaler
Barnet trenger også ansatte som er sensi- tive, som lærer seg å kjenne signaler og kroppsspråk, og som agerer på bitte små hint som barnet sender ut.
Barnet trenger voksne som anerkjenner de vonde følelsene, men som sakte men sikkert viser at dagene uten mamma eller pappa også kan være bra.
Barnet trenger ansatte som sitter på pinnestol med en sovende toåring i armene. Ryggen er sliten og vond, men å skulle flytte på seg vil vekke barnet og påføre barnet mer smerte enn den verkende ryggen. Det er ikke bare å se barnets behov, men å sette barnet foran seg selv. Dette er etiske utfordringer i praksis.
«Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelt, om den andres liv lykkes eller ej». (Løgstrup, 1956)
Endringsvilje viktig
Endringsviljen er den viktigste egenskapen de ansatte må ha. Den kan man ikke utvikle med å øke antall studiepoeng. Den ligger mer som en holdning og en vilje til å se barnets beste i alle situasjoner – selv om det vil koste.
Dette er en selvfølge, tenker kanskje du. Sannheten er at disse egenskapene ikke er en selvfølge.
Jeg vil sammenligne barnets tilvenning med å gå utrent opp Mount Everest. Det er beintøft, og det vil ta tid. Med ansatte som gir trygghet og omsorg og er endringsvillige, er det gode sjanser for at barnet løper oss i møte på tidligvakt – og at vi endelig ikke lenger er «nest best».
