Dina har lært meg hva et perfekt glasskår er, fordi vi har fått nok tid til å være sammen om det

Tidlig om morgenen står jeg klar på møtepunktet og venter. Gradestokken vipper så vidt over pluss, og de neste sju timene skal jeg tilbringe ute med min kohort. Her ute er det ingen som åpner, lukker eller går inn og ut av dører. Det er ingen som koker kaffe til pause, eller som etterlyser agenda til møtet neste uke. Det er ingen lyspære som skal skiftes, eller kjøleskap som skal vaskes. Det er ingen tidligvakter som går, eller seinvakter som avbryter leken. Det er ingen planer som må overstyre barns initiativer og innspill. De eneste lydene som snart skal konkurrere med fuglekvitteret, er barnestemmer som prater om hvor vi skal gå og hvor mange meitemark som skal plukkes.

LES OGSÅ: Det ble lettere å se hvert enkelt barn i koronabarnehagen

Tid til å se, lytte og forstå

Jens går mot meg, og jeg vet hva han har lyst til å lete etter i dag. Like etter kommer Ulla, og jeg vet hvor lenge hun trenger å stå sammen med meg før hun er klar til å leke. Jeg vet det fordi jeg har hatt tid til å gjøre dette denne siste tiden. Fordi jeg har hatt tid og rom til å se, lytte og bruke tid på å forstå. Derfor vet jeg. Jeg vet at når Dina kommer, vil hun spørre om vi kan gå ned til stranda. Den første stranda, fordi hun må plukke glasskår fort. Hun leter nemlig etter det perfekte glasskår. «Det perfekte glasskår er ikke skarpt, det er mykt å ta på når det glir mellom fingrene», sier Dina. Det glinser og glitrer i sollyset. Det hviler perfekt i håndflaten.

LES OGSÅ: Barnehagelærer Kari fikk barnehagen hun hadde drømt om, under koronatiden

Opplever fellesskap

Dina har allerede mange glasskår, og hun trenger enda flere i samlingen. Dette vet jeg nå, fordi jeg er der. Sammen med Dina, hver dag – hele tiden. Og når vi leter etter det perfekte glasskåret, er vi sammen om alt på veien – fordi vi har tid. Vi teller, snur og kjenner på glasskår, skjell, steiner og kvister. Vi ser hva som flyter, og hva som synker. Vi benevner, føler og ER i verden sammen. Vi opplever at skoene blir våte hvis vi blir for ivrige og litt for lite oppmerksomme på den lille bølgen som ikke har tenkt å la oss lete uforstyrret nederst i vannkanten. Vi finner ut at sko bruker lang tid på å tørke, men at det går bra hvis vi kan lage plastsokker av brødposer. Vi er jammen meg kreative. Vi opplever at vi bør være flere som samarbeider, fordi vi kanskje kan behøve hjelp av Jonas som samler lange pinner. Vi opplever at det er fint å tilhøre et fellesskap og å være et VI.

LES OGSÅ: –Barn trenger voksne med varme hjerter og kunnskap om hva gode relasjoner betyr