Inkludering som retorikk og pedagogikk – hva gjør vi?
Det er ikke nok å gi barnet en plass i fellesskapet. Vi må også se på hvordan barnets opplevelse er.
Begrep som inkludering og integrering er mye diskutert i retorikken og debatten rundt flerkulturelle i Norge. Debatten er ofte svært ladet, med sterke meninger på begge sider. Hvordan bør vi forstå disse begrepene og sette den ut i praksis i norske barnehager? Og klarer vi å gjennomføre inkludering i det debattklimaet vi er omgitt av?
Integreringsdebatten
Samfunnsdebatten har de senere år vært preget av saker som handler om integrering av flerkulturelle og hvorvidt Norge er fler- eller monokulturelt som nasjon. Vi ser det i alt fra kommentarfelt, talerstolen på Stortinget, på nyhetene og overalt hvor folk møtes og meninger dannes. Debatten har en tendens til å bli svært polarisert, og har til tider hatt skremmende uttrykk i form av trusler, vold og terror. Det å hilse på kronprinsen på muslimsk vis skapte for eksempel reaksjoner helt opp på ministernivå. Det siste eksemplet er reklamekampanjen til SAS, hvor selskapet fremmet den tanken at skandinavisk kultur er formet, preget og beriket utenfra. Vi henter impulser hjem og gjør det til vårt eget. Dette førte til et skred av trusler og hat, og endte i en bombetrussel. Dette viser hvor følsomt og vanskelig dette temaet er.
Gjennomgangstemaet er som regel at de flerkulturelle må endres for å passe inn i vår kultur og vårt samfunn. Debatten kommer stadig opp i skoler og barnehager, dog i mye mildere former. Vi er en del av det samfunnet vi driver vår pedagogiske virksomhet i, og lar oss naturligvis prege av dette. Vi skal jo også være med på å forberede barna på å tre inn i dette samfunnet, det er en del av vårt mandat. Men hvordan forholder vi oss til det? Mange blir usikre. Vi preges av samfunnsdebatten, politiske retninger samt våre egne personlige verdier og holdninger. Det er ulike aspekter som utløser den i barnehagen. Hva gjør vi når ulike kulturer møtes på en felles læringsarena? Vi som jobber i barnehagen, er likevel forpliktet gjennom barnehageloven og rammeplanen til å drive inkluderende arbeide til det beste for barnas læring og trivsel. I tillegg handler dette om barns rettigheter i henhold til barnekonvensjonen.
Perspektiver på anerkjennelse og læring
Et av barnehagens samfunnsmandat er å bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Den danske forskeren Charlotte Palludan har gjennom sitt arbeide, blant annet i «Børnehaven gør en forskel» (2005) vist at dette ikke alltid skjer. Hun bruker begrepet «den pedagogiske sentrifuge», hvor de barna som ikke kjenner kodene, ikke vet hvilken atferd, kompetanse og tilnærming som skaper aksept hos den voksne nærmest fører til at de presses ut i periferien i forhold til å få gunst, anerkjennelse og nær relasjon til den voksne. Dette påvirker barnets læring og trivsel og kan skape, eller reprodusere, sosiale og andre forskjeller som barnet kan bringe med seg videre i utdanningsløpet. Det dreier seg om relasjoner, anerkjennelse, å forstå sine omgivelser, være i en kontekst som gir mening.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu grunnla begrepet habitus – våre tillærte tanke-, atferds- eller smaksmønstre, de disposisjonene vi har fått gjennom våre erfaringer som individ, i en gruppe, fra våre kulturelle omgivelser eller sosiale strukturer. Dette danner grunnlaget for den forforståelse vi møter verden med og hvordan vi tolker de erfaringer vi senere gjør. Dette igjen påvirker flere sider av vår læring. Mye forskning viser at faktorer som sosioøkonomisk og etnisk bakgrunn samt hvilket kjønn du har spiller inn på dine muligheter for å lykkes i utdanningssystemet. Satt på spissen så er dine muligheter for å komme best ut av det høyest om du er en hvit jente fra et middelklassehjem med foreldre som har høyere utdannelse. Dette er selvfølgelig mønstre forskningen viser, og ikke noe som gjelder hvert individ. Men mønstrene er overveldende tydelige, det bør likevel tjene som en tankevekker for oss. Hvem er barnehagen tilpasset for?
Deprivasjonsforståelse og anerkjennende pedagogikk
Thomas Gitz-Johansen ved Roskilde Universitetet i Danmark har i sin forskning beskrevet ulike sider av inkludering i skolen, og mye av dette kan etter min mening overføres til barnehagen når det gjelder menneskesyn og flerkulturell pedagogikk. I sin artikkel «Muligheder og barrierer i den flerkulturelle skole» (2009) omtaler han to ulike forståelser av flerkulturelle barn, en deprivasjonsforståelse og en anerkjennende forståelse. Deprivasjonsforståelsen handler om at de som ikke er norske sees på som noe fremmed, som må tilpasses for at de skal passe inn. Man ser gjerne på flere sider av disse manglene. Deres oppvekstmiljø er språklig mangelfullt, hjemmekulturen er mangelfull og minoritetsfamilier er dårlig fungerende og ressurssvake. Her handler det om en etnosentrisme, vår kultur som den korrekte og «de andres» som feil, noe som må fikses eller endres. Da kan man også snakke om et maktperspektiv da minoriteten må tilpasses majoriteten. Dette fører til en kompensatorisk pedagogikk hvor målet er å kompensere for de feil og mangler barnet har.
Anerkjennende pedagogikk handler ifølge Gitz-Johansen om å trekke inn og aktivere barnets bakgrunn og potensiale i barnehagens pedagogiske virke. Det er ikke barnet som må tilpasses, men systemet som må endres for å anerkjenne og ivareta barnets forforståelse og forutsetninger for deltakelse og læring. Her kan man også snakke om det han kaller berikelsesperspektivet. Mangfold bør sees på som en ressurs og en berikelse, noe vi alle kan lære av gjensidig. Alle har noe å bidra med, noe som er verdifullt og bør ivaretas. Det å være tospråklig, ha kunnskap om andre kulturer, tradisjoner og religioner er en ressurs, spesielt i internasjonal målestokk. Mer enn bare det å beherske norsk og den norske kulturen. Da blir det også betimelig å trekke inn aktørperspektivet, hvor han skriver at om et barn ikke møter anerkjennelse, kan det reagere med resignasjon eller motstand. Vi kan altså ende opp med å skape læringsbarrierer og barn som responderer med såkalt uønsket atferd. Som igjen gjerne ender i henvisning til PPT fordi barnet ansvarliggjøres for noe som er en systemsvikt. Filosofen Axel Honneth (2008) mener også at anerkjennelse er avgjørende for å utvikle et positivt selvbilde og en helhetlig identitet. Men da må alle barnets sider anerkjennes, ikke bare de sidene som er «norske nok». Det kan føre til at barnet tvinges til å velge side, eller velge en del av sin identitet fremfor en annen.
Inkludering er mer enn en plass i fellesskapet
I lys av dette kan vi se at det ikke er nok å gi barnet en plass i fellesskapet. Vi må også se på hvordan barnets opplevelse er. Denne opplevelsen vil formes av barnets forutsetninger for deltakelse, i dette perspektivet det at barnet har en annen kulturell bakgrunn enn den norske. Noe som kan vise seg i barnets referanser, verdier, holdninger, ferdigheter og perspektiv. Inkludering i barnehagen kan ikke bare dreie seg om å sikre at barnet lærer seg norsk, og trekke frem det flerkulturelle til fest og spesielle markeringer. Det handler om mer enn å vise frem det flerkulturelle ved å henge opp flagg på veggene eller skrive hei på alle språk på et oppslag. De ansatte i barnehagen bør ha jevnlige refleksjoner over hva det innebærer å være en flerkulturell barnehage, uansett hvor stor eller liten andelen flerkulturelle er. Hvordan kan den enkelte barnehage sikre at hvert enkelt barn føler anerkjennelse for sin tilhørighet og identitet? Hva skal til for å sikre et godt foreldresamarbeide med flerkulturelle foreldre? Hvordan kan vi gjøre det flerkulturelle til en naturlig del av vår pedagogiske praksis i det daglige? Hvilken kunnskap bør de ansatte ha om barnas bakgrunn og tilhørighet?
Dette handler ikke om å dokumentere for de som besøker barnehagen, men om det enkelte barnets opplevelse av å være en deltaker i det fellesskapet barnehagen utgjør. Det handler om å utvikle en kunnskap og praksis som gjør at man gjennom å fokusere på både aktør- og systemperspektivet kan møte det enkelte barnet med anerkjennelse. Dermed kan man hjelpe barnet når det med sin forforståelse og bakgrunn skal møte barnehagens system og praksis, slik at det kan bygge sin utvikling og læring på den kunnskapen og de ferdighetene barnet allerede har iboende. Det er systemet som skal tilpasses, med barnets opplevelse i fokus. Det siste spørsmålet er kanskje hvorvidt vi har vilje og mot til å inkludere på disse premissene i dagens debattklima?
Litteratur:
Gitz-Johansen, T. (2009). Muligheder og barrierer i den flerkulturelle skole: Om holdninger, modstand, pædagogik og anerkendelse. I: B. K. Ringen, O. K. Kjørven & A. Gagné (red.), Teacher diversity in diverse schools: Challenges and opportunitues for teacher education (s. 391-409). Vallset: Oplandske bokforlag.
Honneth, A. (2008). Kampen om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.
Palludan, C. (2005). Børnehaven gør en forskel. København: Danmarks Pædagogiske Universitets Forlag
