Caroline Marita Omberg (37) husker bare ett godt minne fra barnehagen, og det var da hun hadde øyekatarr og fikk sitte på fanget til en voksen når hun fikk øyedråperFoto: Charlotte Wiig
Caroline ble truet med solosang da hun gikk i barnehagen
Caroline Marita Omberg pleide å lage samlingsstund for dukkene hjemme. Hun var streng med dukkene, slik de ansatte var i samlingsstund i barnehagen.
– Jeg kan huske ett eneste godt minne fra barnehagen: da jeg hadde øyekatarr – og en voksen ropte navnet mitt hver dag. Jeg fikk sitte på fanget når jeg fikk øyedråpene, sier Caroline Marita Omberg (37).
Annonse
Hun beskriver barnehagen som «en gammeldags barnehage på slutten av 80-tallet». Caroline turte ikke engang snakke med styreren. Hun minnes at hun var redd for henne.
Hun er ikke alene om å ha opplevd krenkelser i barnehagen da hun var barn.
– Det var lite fokus på trygghet og relasjoner. I samlingsstunden pleide en ansatt å si at de som ikke sang, måtte synge alene. Når jeg kom hjem, hadde jeg samlingsstund med dukkene. Jeg sa de samme tingene som den ansatte hadde sagt til oss, og var ganske streng med dukkene mine, minnes Caroline.
Hun husker ikke barnehagen som et trygt sted. Snarere er det nervøsitet hun kjenner på, når hun tenker tilbake.
– Vi hadde én sånn glad, leken og utadvendt ansatt, som het Karianne. Det er det eneste navnet jeg husker, sier 37-åringen.
Caroline kan ikke huske at de ansatte satte seg ned og snakket med barna og hadde «ekte samtaler», som hun kaller det.
– Hadde det ikke noe med regntøy eller samlingsstund å gjøre, så var det ikke tid til det. De voksne hadde ikke ro til å prate om alt og ingenting. Men «alt og ingenting» er jo kanskje det aller viktigste å prate om, sier Caroline, som opplever at det er mer hjertevarme i dagens barnehager enn den gang.