Hver gang Jacob gråter når faren leverer i barnehagen, får han trøst så lenge han trenger

Jacob gråter høyt og tårene renner da pappa er på vei til å gå. Jeg løfter Jacob opp, bærer han tett inntil meg og snakker rolig med han. Setter ord på det jeg tror han føler: «Jeg ser du ikke ville at pappa skulle gå».

Etter en stund stopper gråten, men fortsatt er han i sorg over avskjeden. Han klamrer seg til meg, og vil helst vi skal holde oss i ro. Det gir trygghet. Forutsigbarhet. Nærhet. Jeg gir han det han trenger av tid. Prøver ikke å få fokuset hans over på noe annet, han er ikke klar for det ennå. Lar han sitte på fanget, viser at jeg aksepterer følelsene hans.

Signalet når han er klar

Så ser jeg at blikket til Jacob blir mer åpent for det som skjer i rommet. Det forsiktige signalet om at han begynner å bli klar. For å bryte isen ber jeg han om hjelp til å ta av tape, så vi kan feste tegneark til gulvet. Jacob smiler da vi med overdreven makt prøver å få løs tape fra rullen. Nå er han klar til å bli med og tegne med de andre barna.

Når de vonde følelsene er forstått, akseptert og bearbeidet, trenger barnet hjelp til å komme seg videre, slik at det ikke blir værende i de vonde følelsene. Den voksne hjelper barnet til å komme i samspill med andre gjennom det tredje.

Jeg var på vei til å gå, da jeg så blikket hans: Ser du meg?

I dette tilfelle var det tegning. Dette er en viktig del av følelsesreguleringen, å komme seg videre. Barnet må være i rolig sinnsstemning før det kan skje. Blir det gjort for tidlig, fører det til at den voksne avleder barnets følelser ved å flytte fokuset over på noe annet. Barnet kan da oppleve at det ikke blir møtt og forstått, og den vonde følelsen kan bli liggende og ulme i barnet resten av dagen. Små signaler som endring i blikket ga meg informasjon om hvor Jacob var i følelsesreguleringen sin.

Barn trøster barn

I tiden dette foregår, kommer det flere barn. Ola blir lei seg og gråter når pappaen skal dra. Jeg tar han på fanget og gjentar samme prosess som jeg gjorde med Jacob. Nærhet, rolig stemme og setter ord på følelsene hans. Hjelper han med å organisere kaoset i følelsesspekteret.

Jacob, som holder seg i nærheten av meg, kommer bort, legger armen rundt Ola og koser han forsiktig. Jacob tar i bruk de erfaringene han har, fra gjentatte ganger å bli møtt på samme måte.

Når Ola har kommet over sorgen ved avskjeden, har det kommet flere barn. Rørt og ydmyk sitter jeg og observerer en sprudlende Jacob i frydefull lek med jevnaldrende barn. Rørt over å se at de vonde følelsene er byttet ut med ekte glede, og ydmyk over den påvirkningskraften jeg har på barnas følelsesliv.

Jeg føler meg trygg på at de vonde følelsene Jacob hadde under avskjeden, er borte. Trygg på at han har det beste utgangspunktet for å få en god dag i barnehagen.

Dette skjedde da jeg forsøkte å bli kjent med gutten, som sjelden lot en voksen komme tett på i barnehagen

Må ikke bagatellisere

Det er viktig ikke å bagatellisere den påkjenningen det kan være for et barn å ta avskjed med foreldrene. Og at de får hjelp til å komme seg over følelsen, så de ikke er i den resten av dagen. Det krever nære og sensitive voksne som leser barnets signaler, slik at de kan gi riktig hjelp til riktig tid. Innen frokost er ikke Jacob i sorg lenger. Han er i lek, han viser glede og begeistring, og det er disse følelsene som følger han gjennom barnehagedagen.