Da Emil (5) fikk pinnefekte 38 dager på rad under koronapandemien, skjedde det noe

Et år et godt siden barnehagene måtte stenge på grunn av koronapandemien. Her forteller tre barnehageansatte om sine opplevelser med koronabarnehage.

Forskning viser at mindre barnegrupper og tettere bemanning under koronatiden gjorde at barna ble sett mer enn før. Men ikke alle barna hadde det like bra. Sykefraværet i barnehagene har også økt i koronatiden, og det er mange vikarer. Styrerne er bekymret for barna, viser undersøkelse fra Utdanningsforbundet.

Pinnefekting i 38 dager

Pia Katarina Halvorsen, daglig leder i Den blå appelsin Kanvas-barnehage, Oslo:

Koronakrisen gjorde barnehagen bedre

Emil var en litt forsiktig type som ikke ønsket oppmerksomhet. Han ble invitert i lek, men takket ofte nei. Da Emil ble fem, deltok han for føSrste gang i en forestilling i barnehagen. Han valgte å være et tre. Da han ble førskolebarn, tenkte Anne mye på hvordan de skulle tilrettelegge for at Emil fikk gode vennskapsopplevelser.

Så kom 12. mars. Emil ble del av en mindre kohort. De fant vårtegn og insekter. De ansatte visste at Emil kunne mer om småkryp enn de ansatte til sammen, men barna visste det ikke. Men nå var de så få barn at en dag et barn fant noe rart, sa Emil: «Det er et skrukketroll».

Neste dag fant de noe annet rart, og jammen visste ikke Emil hva det var også. Et av barna sa til alle: Visste dere at Emil er ekspert på dyr? Assistent Carl så bort på Emil for å støtte ham ved den uventede oppmerksomheten, men han så en Emil som smilte, rettet seg i ryggen og nikket bekreftende. Assistent Carl hadde laget videoer til barna om kaptein Callebart da barnehagen var stengt.

Callebart lette etter penger og gull, men han kastet også søppel i naturen. Førskolebarna ville lage en avskjedsforestilling der de skulle oppdra kaptein Callebart til ikke å kaste plast. De lekte mye sjørøvere, og hver dag fra 20. april til avslutningen 16. juni fektet Carl og Emil med hverandre. Carl hadde tid til pinnefekting. Det var ingen møter å gå på, og han trengte ikke lage og rydde opp etter lunsj. I forestillingen går Nådeløse Emil i fektekamp mot kaptein Callebart. De fekter akkurat slik de har gjort 38 dager på rad. Bak kulissene står Anne med tårer i øynene.

Nådeløse Emil har overtaket og retter pinnen mot brystet til kaptein Callebart og sier med stødig stemme: «Lover du å ikke kaste plast i havet?» «Ja, vel da, bare la meg gå», sier kaptein Callebart. Emil senker pinnen, alle små sjørøvere strømmer til, og foreldrene reiser seg og klapper. Våren ga oss tid. Den ga rom til å blomstre, både for ansatte og barn. Den ga oss mulighet til å pinnefekte 38 dager på rad.

Les også: Barnehagelærer Kari Coventry fikk barnehagen hun hadde drømt om, under koronatiden.

– Vi så barna i et nytt lys

Lindi Helene Solberg, pedagogisk leder i Karljohansvern barnehage, Horten:

Vi opplevde at mindre barnegrupper førte til at samtlige barn utviklet sin sosiale kompetanse. Vi observerte at barna samarbeidet i leken over lang tid, uten forstyrrelser eller konflikter. De var sammen om noe felles, ute på tur i skogen eller på stranda. Barn med spesialpedagogisk hjelp fikk ro til å knytte relasjoner. Med mer ro og tilstedeværelse observerte vi deres utvikling i et nytt lys sammen med de andre barna. Vi så alle barna fordi vi var tett på.

Synlige voksne som var til stede med hele kroppen, på gulvet eller nede på bakken på tur. Det gir trygge barn! Selv om vi nå er avdelingsvise kohorter med flere barn, har vi videreført de små gruppene i vår kjernetid hver dag.

Les også: Det ble lettere å se hvert enkelt barn i koronabarnehagen, forteller barnehagelærer Lindi Helene Solberg.

Urokråka trengte et fang

Anette Wilhelmsen, daglig leder i Ekornheia barnehage SA, Drammen:

Med mindre barnegrupper så vi barn som ikke var så tydelige i en stor gruppe. Vi hørte latteren til jenta som kniste lett. Den stillfarne og originale gutten viste seg å være limet i gruppa og sørget for at alle hadde noen å leke med. Vi la merke til at gutten som kråka rundt i storgruppa, ble synlig på en annen måte.

Han fikk større «rom» til å vise hvem han egentlig er. Det viste seg at han trengte et fang og en klem på morgenen før vi startet. Han trengte å høre at vi hadde tid, at vi ikke ba han vente med å fortelle at han hadde bleia utenfor trusa. Nå kunne vi sitte mer uforstyrret og bruke god tid på å høre barnas tanker og fantasier. De ansatte hadde mer overskudd og energi til å gi litt ekstra ved behov. Det ga oss en følelse av å være den voksne vi alltid strever med å være.

Den voksne som skal være anerkjennende og grensesettende med kjærlighet. Nå fikk vi med oss hva som skjedde, og vi hadde mindre konflikter. Å få sitte sammen med tre barn og undre seg sammen med dem uten å bli avbrutt er magisk og verdifullt. Vi tar med oss disse erfaringene og gjemmer dem i hjertene våre.

Les også: Styrer Vibeke ble en mer tydelig og autoritær leder under koronakrisen.