– Kan du gi meg hudfargen? spør barnet når det tegner. Hva du velger å svare eller gjøre kan ha stor betydning

Barne- og ungdomsarbeider Lindita Osmani (35) hører barna prate om hudfarge så snart de begynner å tegne mennesker. For mange av barna fremstår den lyse hudfargen som normalen.

– Vi har et barn som tar frem én bestemt farge hver gang, og kaller det hudfargen. Vi kan fortelle henne at det er én hudfarge, men at det fins mange forskjellige hudfarger, sier Osmani.

LES OGSÅ: Kunstner Mette Dubwad Torstensen mener det er viktig å la barna få tegne utenfor strekene.

Gir ikke barna farger

Lindita Osmani jobber som pedagogisk leder på dispensasjon og har jobbet i Grasbakken barnehage i Oslo i 11 år.

Hun sier de ansatte i barnehagen er opptatt av at barna lærer at alle er like verdifulle, uansett kulturell bakgrunn, etnisitet, rase eller nettopp hudfarge. Barna i denne barnehagen bruker mye oransje-fargen som den lyse hudfargen.

– Vi serverer ikke fargene, når de spør om de kan få hudfargen. De velger automatisk den lyse fargen, og merkelig nok er den oransje. Så farger de hardt på tegningen sin når det er mørk hudfarge, og bare så vidt når det er lys hudfarge. Når de spør om hudfarge, prøver vi å være bevisst på å spørre om hvilken hudfarge de mener, forklarer Osmani.

Hudfarge er tabu

Religionsviter Ragnhild Laird Iversen opplever at mange barnehagelærerstudenter har lite kunnskap om mangfold og er lite bevisst fordommene sine.

– Mange av studentene har gode holdninger, men trenger mer kunnskap. Flere bidrar med å forskjellsbehandle uten å være bevisst det, sier Iversen.

Hun jobber i barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Sørøst-Norge, campus Drammen og har workshop med tema hudfarge for studentene.

– Det har vært lite offentlig debatt rundt hudfarge. Vi lever i et samfunn der hudfarge er tabu, hvor mange voksne synes at det er veldig ubehagelig å snakke om, mener Iversen.

Når de har snakket om temaet i utdanningen, er stemningen litt taus.

– Særlig lyse studenter kan synes det er ubehagelig å prate om temaet. De vet ikke helt hvilke ord de skal bruke. Det er et ømtålig tema, sier hun.

Religionsviteren forteller at det er viktig å ha lekematerialer, bøker og bilder som speiler mangfold. Det er også viktig å ta det opp på personalmøter.

– Ofte kan lys hudfarge ureflektert fremstå som normalen, uavhengig av egen hudfarge, forteller religionsviteren.

Hun sier det er en myte at barn er såkalt fargeblinde. Tidligere amerikansk forskning fra Cambridge University viser hvordan barn allerede fra spebarnsalder legger merke til utseendemessige forskjeller som hudfarge.

– Det er ingen ting galt i å registrere at vi ser ulike ut. Problemene kommer om vi bevisst eller ubevisst knytter utseende til personlige egenskaper, sier Iversen.

LES OGSÅ: Barnehagene jobber mest med språk og fysisk aktivitet, viser forskning. Kunst og kultur er et av fagområdene de jobber minst med.

Spør barna hvilken farge de vil ha

Universitetslektor Camilla Eline Andersen ved Barn- och ungdomsvetenskapliga institutionen ved Stockholms Universitet mener også det er viktig å spørre barna hvilken hudfarge de vil ha, når de ber om å få hudfargen. Ellers kan de i verste fall opprettholde diskriminerende praksiser.

– Ikke ta det for gitt hvilken farge barnet ønsker. Å gi en spesifikk farge uten å være bevisst, kan skape utenforskap, sier Andersen.

Hun har skrevet doktorgrad om profesjonalitet og «rase» i tidlig barndom. Andersen har jobbet på Høgskolen i Innlandet.

– Konsekvensen av å gi en bevisst farge kan bidra til å opprettholde at lys hudfarge er normen, noe som vil kunne utfordre verdier som likeverd og demokrati, sier hun.

Ansatte har få verktøy

Andersen sier det er taust om rase i norske styringsdokumenter og fagtekster om barnehagelærerens profesjonsutøvelse.

– Det gjør at barnehageansatte har få verktøy i arbeidet med rasialiserende prosesser i barnehagen, sier Andersen.

– Rasialisering som perspektiv kan hjelpe oss å få øye på hvordan «rase» er innbakt i praksiser der mennesker, steder eller aktiviteter kategoriseres verdimessig, sier Andersen.

– Å snakke om hudfarge kan i verste fall opprettholde problematiske diskriminerende praksiser, men ikke å snakke om hudfarge kan gjøre det samme. Hudfarge i seg selv er ikke farlig, men snarere hva det sammenveves med. Som at lys hudfarge i noen sammenhenger trer fram som det normale, påpeker hun.