Å la flerspråklige barn få kommunisere via forming
vil gjøre det lettere for dem å uttrykke seg i barnehagen,
men da må vi ikke være fastlåst i rutinepregede høstbilder, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon: Adobe stock
Mira uttrykker seg godt gjennom forming, helt til hun må lage høstbilder av blader
Innspill: Mira har norsk som annetspråk og oppfattes som språkforvirret og urolig i barnehagen. Hun uttrykker seg godt gjennom forming, helt til hun må lage høstbilder av blader.
LineBjærkebarnehagelærer, masterstudent i barnehagepedagogikk ved OsloMet. Jobber som lærer i barne- og ungdomsarbeiderfag ved Rosenvilde videregående
PublisertSist oppdatert
Annonse
Jeg tenker på Mira, jenta med norsk som annetspråk, som settes i en mangelposisjon fordi hun ikke kan norsk. Hun beskrives som en som har det vanskelig i barnehagen, er språkforvirret og har uro i kroppen. Holten (2011, s. 189) mener man bør flytte fokuset bort fra Mira og over på hva avdelingen kan gjøre for å gi henne alternativer til kommunikasjon. På denne måten kan man gjøre Miras kunnskaper synlige og heve hennes status i gruppen.
Å søke bort fra et logosentrisk fokus (talehandlinger) vil innebære å søke seg bort fra sentrering av verbalspråket og åpne for flere uttrykksformer (Sandvik 2015, s. 49). Miras pekende finger, gyngende bevegelser eller konsentrert pust over et ark kan ses på med andre blikk og lyttes til på nye måter. Estetiske fag trekkes ofte inn når man ønsker å åpne opp for at barn kan få uttrykke seg på flere måter.
Når avdelingen flytter fokuset fra Mira og over på arbeidet med estetiske fag, skal det være rom for mangfoldige uttrykksmåter. Ifølge rammeplanen skal barn «(…) støttes i å være aktive og skape egne kunstneriske og kulturelle uttrykk» (KD 2017, s. 50). En måte å uttrykke seg skapende på er gjennom bruk av formingsmaterialer. Kanskje Mira til og med kan briljere her. Kanskje ligger hennes styrke i å uttrykke seg estetisk, la malingen renne over arket, kjenne silkepapirets ruglete overflate når hun limer, eller la kullstiftene smitte over på fingre som ivrig lager tykke og tynne streker. Mira skaper, utforsker og erfarer gjennom bruk av ulike materialer, og gjennom disse uttrykksmåtene kan Mira si noe om hvordan hun er i verden.
Alle lager høstbilder
Hvordan møtes Mira dersom hun insisterer på å lage noe annet og bryter med forventningene om å feste høsten til arket?
Line Bjærke, barnehagelærer og masterstudent i barnehagepedagogikk ved Oslo Met
Så kommer høsten. Ikke en hvilken som helst høst, men gjentagende høstaktiviteter som skal festes til papiret. Barna skal bruke høstfarger, hvor blader skal tegnes og limes. Barna bruker foten til å trykke med, og det blir til elger. Barna får selv tegne horn og sette øynene der de vil. At hornene blir skjeve og øynene plasseres tilfeldig her og det virker som beviset på barnas egen kreative frihet. Målene for det som skal skapes er klare og, produktene henges opp, side om side, på veggen på avdelingen. Hvor ble det av Miras mulighet til å briljere? Mira stilles på ny i en posisjon hvor det å forstå instruksjoner og skjønne hva som forventes, bæres av språket. Hvordan møtes Mira dersom hun insisterer på å lage noe annet og bryter med forventningene om å feste høsten til arket? Hvor mange bilder er det rom for, som går på tvers av høsttematikken på avdelingen?
Forstår ikke forventningene
Jeg har selv tatt initiativ til å lage høstbilder av blader i barnehagen flere ganger. Et søk på Idébroen for barnehagen1 viser at mange barnehager gjør det samme. Tesar (2014, s. 364) omtaler dette som hverdagspanoramaer. For han handler det å vise frem produkter på denne måten, om hvordan barn deltar, og hvordan maktstrukturer opprett- holdes i barnehagen. Barnet lager bildet og viser det fram som om det aksepterer meningen med høstbilder. Meningen ligger ikke i selve bildet, men « (…) in the performative aspect of responding to the request and placing it on the notice board» (Ibid, s. 361). Når barn gjennomfører disse rituelle handlingene, viser de at de forstår hvordan systemet fungerer, og ved å ikke bryte med forventningene holder de hodet lavt og unngår å bli merket som lite samarbeidsvillige, eller utsettes for ulike psykologiske og utviklingsorienterte vurderinger (Ibid). Hvis Mira ikke skjønner hvilke forventninger som stilles til henne i dette hverdagspanoramaet, blir hun nettopp det, en som ikke samarbeider og som utsettes for psykologiske og utviklingsorienterte vurderinger. Blikket flyttes tilbake til Mira.
Fokus fra Mira til avdelingen
Dersom vi nekter barn som tospråklige Mira å tegne noe annet enn høstbilder som vi har foreslått kan vi risikere at hun faller utenfor det sosiale fellesskapet i barnehagen fordi hun ikke vet hva det vil si å male høstbilder. Illustrasjonsfoto: Adobe stock
Med et økende fokus på å «telle» barns kompetanser kan det å følge strømmen av hendelser bli viktig (Solbrekke og Østrem, I Johannesen 2012, s. 2). Bruddene, bilder som ikke henges opp, eller som bryter med forventet tematikk, bidrar til å rette blikket mot mangler hos barnet. Holten ønsker å vende blikket vekk fra Mira og over på hva avdelingen gjør, men utfordringen blir hvordan avdelingen forstår og arbeider med skapende virksomhet. Hvilke muligheter har Mira til å svare på forventninger som stilles, og hvordan forstås hennes bidrag i hverdagspanoramaet?
Tesar beskriver hendelsene som en strøm, hvor brudd bidrar til at man stopper opp og leter etter forklaringer på hva som mangler, hva som skulle vært der. Leirpoll (2015, s. 109) beskriver hendelser som noe som alltid ligger i midten: «(…) mellom det som-akkurat-var og det-som-kommer, kun til stede i det passerende». Hun knytter begrepet sammen med improvisasjon og kraften som kan ligge i slike brudd. Målet er å koble teoretisk kunnskap til spesifikke hendelser for å undersøke disse med håp om å berøre og bli berørt (Ibid, s. 110).
Motstand mot smale ritualer
Kanskje det nettopp er det som skjer her når jeg møter Mira og lar meg berøre av hennes utenforskap i barnegruppen. Teorier om makt og hverdagspanoramaer viser at Mira kan gå tapende ut av kampen om å bli inkludert i barnehagens sosiale fellesskap, men samtidig ligger det kraft i slike brudd og andre bidrag til hverdagspanoramaene.
Bruddene er mer enn en individuell handling. Det kan forstyrre strukturer og maktbalanser i barnehagen (Tesar 2014, s. 366). I dette spenningsfeltet, i disse hendelsene, ligger mer enn bare Mira og hva hun kan bli. Innvevd i det å uttrykke høsten estetisk finnes makt og ideer om hva inkludering kan handle om. Kanskje er det andre barn som kan koble seg på, vise frem mulige sprekker i maktstrukturen og forenes i motstanden mot smale estetiske ritualer, som årstider som festes til et ark. Når jeg en gang skal lage høstbilder, og det kommer jeg sikkert til å gjøre, trenger jeg å åpne for alle Miraenes ideer, forståelser, tolkninger og uttrykksmåter, også de som går på tvers av mine ideer om hva en høst kan inneholde. Kanskje blir også jeg litt klokere i møte med barnehagens mange Miraer, når mulighetene for å briljere kan gripes uavhengig av ferdigheter i verbalspråket.
Annonse
Litteratur
Holten, S. I. (2011). Språklig mangfold og normalitet. I Otterstad, A-M. og Rhedding-Jones, J. Barnehagepedagogiske diskurser (s.187-199). Oslo: Universitetsforlaget.
Johannessen, N. (2013). Tvil som drivkraft. Nordisk Barnehageforskning. Vol. 6, nr. 11.
Kunnskapsdepartementet (2017) Rammeplan for barnehagen innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Leirpoll, B. (2014). En åpenhet for hendelser som kommer – om å plugge teori inn i – og dermed improvisasjonens muligheter for andre innganger til – barnehagelærerens pedagogisk-etiske praksis. I Otterstad, A.M. og Reinertsen A. B. (red.) Metodefest og øyeblikksrealisme (s. 103-118). Bergen: Fagbokforlaget.
Sandvik, Ninni (2015). Posthumanistiske perspektiver. I Otterstad, A.M. og Reinertsen A. B. (red.) Metodefest og øyeblikksrealisme (s. 103-118). Bergen: Fagbokforlaget.
Tesar, Marek (2014). Reconceptualising the Child: power and resistance within early childhood settings. I: Contemporary Issues in Early Childhood, Volume 15, Nummer 4.
