Maria var så engstelig at hun kunne få panikk av å sitte i sandkassen sammen med andre barn

Et første møte med barnehagen vil for mange barn by på spennende opplevelser og de «grugleder» seg. Men for noen barn vil dette representere alt det skumle; uforutsigbarhet, ukjente mennesker, nye rutiner og å måtte gi slipp på livets trygghet; mamma og pappa. Slik var det med mitt barn Maria.

Min datters hverdag har, fra hun var et par år og helt frem til for noen få år siden, vært sterkt preget av angst og en sterk vegring mot å leke med og forholde seg til andre barn. Maria kunne få panikk av å sitte ved siden av et annet barn i sandkassen. 

Hun kunne gråte seg blå på leppene i familieselskaper, og hun kunne bli hysterisk om jeg gikk fra stuen til kjøkkenet uten å ha gitt tydelig beskjed først. Som fireåring var hun allerede utredet og fikk diagnosen angst.

God informasjon viktig

Marias møte med barnehagen ble mot alle odds en positiv opplevelse. Med riktig veiledning, dyktig personale og med god kommunikasjon mellom personale, foreldre og barna så ble det umulige mulig. Vi foreldre hadde møte med de ansatte i forkant for å gi dem informasjon om Maria, slik at de visste hva som kom til å møte dem. 

For hvordan skal noen kunne hjelpe når de ikke vet? Åpenhet og god kommunikasjon er sentralt når man har med engstelige barn å gjøre. Da kan man gjøre tiltak og tilrettelegge, slik at barnet føler mestring og ikke møter overveldende situasjoner. Foreldrene kan som oftest på forhånd blinke ut hvilke situasjoner som blir overveldende, siden de kjenner sitt eget barn best.

Holder avtaler med barnet

Et engstelig barn er avhengig av forutsigbarhet og at voksne rundt holder inngåtte avtaler. I barnehagen til Maria var de ansatte nøye på alltid å fortelle Maria hva som kom til å skje, og lage små avtaler som at «jeg skal være med deg hele tiden» og «synes du det blir for skummelt så går vi en tur ut av rommet».

 Avtalene ble nøye overholdt og Maria følte hun hadde en viss kontroll, fordi hun kjente til hva som skulle skje, og hvordan de voksne kom til å reagere. Da ble hun trygg og rolig.

Sto i følelsene med henne

De gangene Maria likevel ble redd og fikk panikkangst hjalp de voksne henne med å være i følelsen sammen med henne. De anerkjente følelsene ved å si «jeg ser du er redd nå, men jeg skal sitte her sammen med deg helt til du ikke redd lenger». 

Slik hjalp de henne til å stå i følelsene og forstå at en følelse ikke er kommet for å bli, men vil forsvinne igjen.

De voksne hjalp også Maria med å oppnå små mål hver eneste dag. Det kunne være noe så banalt som at hun torde sette tallerkenen sin inn i oppvaskmaskinen og som så ble feiret. Mestringsfølelse er viktig når man bygger selvfølelse, og målets størrelse er ikke viktig.

I dag er Maria 17 år, og jeg er ikke i tvil om at barnehagen var med på å gi henne fundamentet til den gode selvfølelsen hun i dag har. Det handler ikke alltid om de store målene og seirene. Noen ganger er de små de viktigste, bare de blir mange nok.

• Christine Otterstad, coach, mental trener, skribent, blogger og foredragsholder. Har bakgrunn fra idrett, psykologi- og helsefag. Har gitt ut boka Historien om Maria– et engstelig barn med store utfordringer, og gir gode råd om med mental trening og enkle teknikker for en lettere hverdag og bedre psykiske helse.