Flerspråklige klasserom
– Læreren må våge å legge fra seg ekspertrollen, det er elevene som er eksperter på sine egne språk
Noe er i ferd med å skje når det gjelder hvordan man snakker om flerspråklighet. Man ser begrepet stadig oftere omtalt som en ressurs i klasserommet.
Joke Dewilde er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo, og arbeider med flerspråklighet i utdanning. Ifølge Dewilde har synet på flerspråklighet endret seg, og det er vanlig å skille mellom tre historiske faser:
Den første er språk som problem, for eksempel fornorskningstiden.
Deretter språk som rettighet, der utvalgte minoritetsgrupper kjempet for og fikk retten til å bruke morsmålet sitt i opplæringa.
Den siste er språk som ressurs, det vil si at flerspråklighet blir betraktet som en ressurs for alle elever, uavhengig av hvilken gruppe de tilhører.
– Flerspråklighet som ressurs er et syn som utfordrer rettighetstankegangen. Noen minoritetsgrupper har gjennom lovverket flere rettigheter til å bruke og utvikle språkene sine enn andre grupper. Disse rettighetene er svært viktige for de språkgruppene det gjelder, men det skaper samtidig hierarkier mellom språk og mellom språkbrukerne. For eksempel skaper dette et skille der urfolk og nasjonale minoriteter har flere muligheter til å bruke flerspråkligheten i opplæring enn elever fra nyere minoriteter. Med utgangspunkt i flerspråklighet som ressurs, er det viktig at også nyere minoriteter får disse mulighetene, sier Dewilde.
I et lærerkollegium vil man i dag ofte finne ulike meninger om flerspråklighet som ressurs. En del er skeptiske til tankegangen om at andre språk enn norsk skal kunne ha en sentral plass i opplæringen. Samtidig er det stadig flere som ser muligheter gjennom bruken av elevenes ulike språkbakgrunn.
– Jeg ser en endring blant mine lektorstudenter, der flerspråklighet i stadig større grad ses på som en ressurs for alle skolens elever, selv om rettighetsperspektivet fortsatt er viktig, sier Dewilde.
I dag er alle elever flerspråklige
Dewilde framhever at flerspråklighet ikke er et minoritetsfenomen. I dag er alle elever flerspråklige. Selv de som tilsynelatende virker å være kun norskspråklige, kan ha en rikere språkbakgrunn. Kanskje de har en bestefar fra Østerrike eller mor fra Spania. Disse elevene blir ofte ikke regnet med når man snakker om flerspråklighet, men Dewilde mener at det er viktig at lærere legger vekt på alle språklige ressurser i klasserommet.
– Det er ofte mange flere språkbakgrunner i et klasserom enn det man ved et første inntrykk skulle tro. Gjennom å spille på alle elevenes språkbakgrunner som ressurs, vil flere elever kunne erfare at det å kunne flere språk er en ressurs, sier hun.
Det er likevel mange utfordringer knyttet til flerspråklige klasserom. Dewilde innrømmer at når man bygger ned skiller og utvider elevgruppen som skal betraktes som flerspråklige, så medfører det utfordringer for lærerne. Et eksempel på dette er at elevgruppen er blitt stadig mer kompleks.
– En elev som kommer fra Somalia snakker somali, men hun har kanskje aldri lært å skrive på det språket. Derimot kan hun ha bak seg et opphold i Yemen og lært å skrive arabisk, før hun ankommer norsk skole og skal lære seg norsk. Vi har dessuten ikke bare 1.-generasjons-, men også 2.- og 3.-generasjonsinnvandrere som i ulik grad er flerspråklige og bruker sine ulike språk til ulike formål. Læreren møter i dag en elevgruppe som har en svært sammensatt språklig bakgrunn, sier Dewilde.
Hun tror nok læreren kan bli overveldet av det språklige mangfoldet i klassen, og undre seg over hvordan dette mangfoldet kan bli en ressurs så lenge hun ikke engang kan alle språkene som elevene bruker.
Læreren må legge fra seg ekspertrollen
– Det første læreren må gjøre er å våge å legge fra seg ekspertrollen, det er elevene som er eksperter på sine egne språk. Deretter bør hun skaffe seg en oversikt over hvilke språk elevene bruker i ulike sammenhenger, konstruere det vi kaller det enkelte elevens «språkportrett». I noen skoler kan dette være et omfattende arbeid, men jeg tror dette er noe læreren vil ha mye igjen for senere, sier Dewilde.
Flerspråklighet som ressurs vil ifølge Dewilde typisk være å la elevene bruke sine ulike språk i en tidlig fase i et prosjekt. Kanskje de kan diskutere på et språk de er bekvemme i, for deretter å arbeide med å oversette til norsk. De kan lage ordlister eller intervjue hverandre. Elever med norsk bakgrunn kan lære å skrive og uttrykke seg på en slik måte at ferske norskbrukere kan forstå. Lærer og elev kan sammen se på Google sine forslag til oversettelse og diskutere bruken. Mange lærere er skeptiske til dette verktøyet, men en av stipendiatene som Dewilde veileder, Ingrid Rodrick Beiler, har observert at elever bruker Google oversetter mer nyansert enn mange tror.
Ofte vil elevene kunne bruke sin flerspråklighet til å kunne bringe fakta på banen og finne fram til hvilke begreper de vil trenge for å til slutt kunne presentere en norsk tekst. Men selv om sluttproduktet vanligvis vil være norsk, bør man ifølge Dewilde av og til gi dem anledning til å presentere sluttprodukter på sitt eget språk.
– La oss si at klassen skal jobbe med et tema knyttet til Tyrkia, og man har elever som kan tyrkisk eller kurdisk. Da kunne man for eksempel lage et rollespill med en nyhetssending. Introduksjonen er på norsk, før elevene intervjuer hverandre på tyrkisk eller kurdisk, og så avsluttes reportasjen med en oppsummering på norsk, slik at innholdet blir forstått av de andre elevene i klassen, ikke ulikt hvordan det kunne vært i en reell nyhetssending, sier Dewilde.
Flerspråklighet krever samarbeid
Norske elever vil få erfaring med flerspråklighet, mens for andre elever vil det være viktig for deres selvfølelse og identitet at de blir sett, at de får en anledning til å presentere sitt språk for klassen.
Dette setter selvfølgelig krav til lærerne. Når elevene snakker ulike språk i timen, kan det føre til at elever føler seg utestengt. Det må derfor aktivt jobbes både med klassemiljøet og en bevissthet rundt bruken av ulike språk. Et flerspråklig klasserom forutsetter også at de ulike lærerne samarbeider tett med hverandre. Ressurstenkninga utfordrer det skarpe skillet mellom norsklærer, tospråklig lærer og faglærer. En tospråklig lærer kan for eksempel sammenligne begreper på morsmålet med norsk, mens en faglærer kan oppfordre elever til å jobbe med nye begreper på norsk og andre språk. Samtidig er det viktig at lærere anerkjenner hverandres spisskompetanse. Faglærer og språklærer bør samarbeide for å finne fram til hva som er kjernen i de ulike fagene – og hvordan de kan bidra med hver sin kompetanse, slik at elevene lærer et nytt fagstoff på best mulig måte.
Dewilde skjønner godt at mange kan oppleve situasjonen i moderne klasserom som kaotisk, men hun mener at dette ikke nødvendigvis er et negativt kaos.
– Et flerspråklig klasserom stiller store krav til lærerne, men gir samtidig mange muligheter. Elever som i skolehverdagen kan bruke sine språklige ressurser aktivt, vil oppleve større motivasjon og vil også være motivert for å lære norsk. For å lykkes med dette kan man ikke for ensidig fokusere kun på å lære norsk raskest mulig, selv om det å lære norsk fortsatt er ett av de viktigste målene. Dersom læreren tar utgangspunkt i de ressursene eleven allerede har, vil mulighetene for å lykkes på litt lengre sikt bli langt større, sier hun.
Flerspråklighet kan betraktes på ulike måter: som et problem, som noe som utløser rettigheter eller som en ressurs. Alle de tre måtene vil sannsynligvis være representert på hver eneste skole, sier Joke Dewilde.
