Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge under 30 år. Disse dødsfallene påvirker et stort antall venner, medelever og andre unge i idrettslag, klubber m.m. Hvordan kan vi best håndtere selvmord i skole og lokalsamfunn? Hva skal sies til hvem? Hvor åpen skal en være? Basert på mange års erfaring vil jeg gi noen anbefalinger.
Informasjon til venner og jevnaldrende
Det dannes lett dramatiske rykter som sprer seg i ungdomsflokken, og sterke emosjonelle reaksjoner kan forventes blant venner og medelever. Det kan være dramatiske rykter om drap eller dødsmåte. Fantasier fyller tankene, og frykt spres raskt i ungdomsgruppen. Dette kan dempes ved god informasjon, fremført med rolig voksenopptreden. Det beste er vanligvis at det tidlig opplyses om dødsårsak og hvordan det skjedde (dødsmåte). Det er noe omdiskutert om selvmordsmåte skal kommuniseres, av bekymring for at andre unge skal få ideer om å kopiere handlingen. Dette tilsier at man er forsiktig med detaljer, men spekulasjoner og fantasier om hva som skjedde, er vanskelige å dempe om dødsmåten holdes tilbake.
Les også: Rådebank-Hege reddet unge fra selvmord
Selvmord er fremdeles forbundet med stigma, slik at foreldre kan ønske at det ikke formidles hva dødsfallet skyldes. Sjokkerte foreldre kan vanskelig ta inn og forstå hva medelever, skole og lokalsamfunn trenger av informasjon, de har oftest nok med seg selv. Det blir viktig å informere de rammede foreldre om hvordan deres barns selvmord påvirker venner og jevnaldrende i nærmiljø og lokalsamfunn, fordi det går så mange rykter som lett kan føre til feiloppfattelser.
Forslag til håndtering er at politiet, som vanligvis tidlig er i kontakt med familien, forteller hvor viktig det er å informere venner, klassekamerater og andre ungdommer i skolen om at dødsfallet var et selvmord. De kan bruke sin autoritet (uten å være autoritære) og formidle hvordan det oppstår rykter og fantasier i slike situasjoner, og fortelle at all erfaring taler for tidlig, god og korrekt informasjon. Dersom det fortsatt er uavklart hva som har skjedd, anslår man omtrent når man tror at man kan forvente et svar på dette.
Informere om vanlige reaksjoner
Sorg er vanlig hos familie, nære venner og andre som stod den døde nær. Men reaksjoner av sjokk og forferdelse oppleves langt ut over disse personene. Informasjon om hvordan det er vanlig å reagere, gjør egne og andres reaksjoner forståelige. Dette kan formidles i klasserom, via internett eller gjennom skriftlig informasjon. Både sjokk, savn, sinne og engstelse er vanlige reaksjoner. Det samme er skyld og selvbebreidelser for ikke å ha forhindret det som skjedde, eller for ting en har eller ikke har sagt, gjort eller tenkt. Informasjonen bør inneholde konkrete råd om hvordan unge kan støtte hverandre, og hva som har hjulpet andre å mestre lignende situasjoner.
Samtidig må det formidles at selvmord skaper stor smerte og langvarig sorg hos nære etterlatte, og at uansett bakgrunnen for et selvmord, så er det alltid en dårlig løsning på løsbare problemer som den døde kunnet få hjelp for. Vanligvis vil de unge spørre om hvorfor noen tar sitt liv. Det finnes ikke noen enkel forklaring å gi. Det er viktig å formidle at selvmord vanligvis har sammensatte årsaker, men at det nesten alltid er noen tankefloker som hindrer den som tar sitt liv, å se løsninger. Selvmordet blir sett som en vei ut av det de opplever som en uholdbar situasjon, og de får et tunnelsyn som stenger ute de kritiske tankene som kunne ha stoppet det.
Å se den døde
Etterlatte opplever syningen av den døde som viktig for å gjøre det uvirkelige mer virkelig. Da tar de bedre inn over seg at det virkelig har skjedd (også kalt sorgarbeid). Syning anbefales for nær familie og for bestevenner, men må gjøres med forsiktighet for dem som ikke hadde en nær relasjon til den døde. Dette fordi de kan oppleve at synet av den døde i kisten fester seg sterkt i hukommelsen.
Der unge er med, må de forberedes på hva de går til, ha voksen støtte underveis og ha mulighet til å samtale om opplevelsen i ettertid. Skulle de få traumatiske minner som blir plagsomme, finnes det god hjelp for å avhjelpe disse. Om syningen åpnes for alle, kan det lett bli et gruppepress for å delta, og da kan de som egentlig ikke har behov for å være med, kjenne seg presset til dette.
Minnemarkering
I en eventuell minnestund eller minnemarkering må ikke dødsfallet fremstilles slik at sårbare unge opplever at det idylliseres og gis en form av oppmerksomhet som de selv kunne ønske seg. Dødsfallet og den dødes betydning må balanseres av noen som snakker om hvor mye smerte handlingen påfører familie, venner og andre tilstedeværende. Det er ikke lett å vite nøyaktig hva som medfører en fare for at andre skal velge den samme «løsningen» på egne problemer, men dersom selvmordet omtales som en modig handling, eller som en vei ut av smerte, kan det oppleves som «tøft» og i verste fall bli en romantisering eller oppskrift for andres løsning av en vanskelig livssituasjon. Om dødsstedet blir et minnested mange valfarter til, bør en være vaktsom så det ikke skjer en glorifisering (eller sverting) av den døde.
Ivaretagelse av elever
Om avdøde har søsken, legges det en plan for oppfølging i samråd med elev og familie. [Se note 1] Klassen som rammes av et selvmord, bør følges opp med samtale(r). Det samme gjelder nære venner. Venner som ikke går i klasse med avdøde elev, eller på andre skoler, blir lett oversett og må inkluderes i oppfølgingen. Klassen kan samles for å få informasjon som gir sammenheng i det som skjer. De kan få formidle tanker og reaksjoner omkring det inntrufne, men uten at det dveles lenge ved reaksjonene, selv om enkel informasjon om vanlige reaksjoner og råd om mestring kan formidles. Selv om det ikke kan forventes at elevene returnerer til vanlig skoledag samme dag som de har fått beskjed om dødsfallet, bør dette skje neste dag, men med plass til reaksjoner og samtale ved behov. For spesielt rammede elever, som for eksempel har vært med å finne den døde, kan en ha flere møter. Elever kan diskutere hva som gjør at noen sliter, hvordan de kan støtte hverandre, og hva de kan bidra med for å hindre at andre gjør det samme. Noe senere kan et besøk av foreldre eller søsken til avdøde synliggjøre den smerte slike dødsfall medfører, men her må selvfølgelig familien synes dette er meningsfullt for dem, og at dette er noe de kan klare.
Dersom dødsfallet treffer elever som i utgangspunktet var sårbare, bør disse følges spesielt opp. Elever bør gjøres oppmerksomme på hvilke hjelperessurser som er tilgjengelige (f.eks. helsesøster og PP-tjenesten). Nettsteder som kan være nyttig for dem å gå inn på, er blant annet ung.no [Se note 2] og nettsidene til Klinikk for krisepsykologi [Se note 3].
Foreldremøte
Et selvmord som rammer mange unge i et lokalsamfunn, krever foreldre som er godt informert, og som kan støtte sine unge etter det som har skjedd. Et foreldremøte for klassen eleven gikk i, eller hvor alle foreldre på samme trinn (eventuelt på flere trinn) kan komme, vil være nyttig. Noen situasjoner krever et foreldremøte for hele skolen. På dette møtet gir skoleledelse og lærere med støtte fra politi god informasjon. Noen ganger vil etterlatte selv ønske å være til stede for selv å formidle hva som har skjedd, eller for å kunne inkluderes i det som skjer. Foreldre kan få råd fra kriseteam, skolepsykolog eller helsesøster om hvordan de kan snakke med og støtte sine unge, inkludert informasjon om reaksjoner som krever profesjonell hjelp. Det er vanskelig å forutse hva som gir økt selvmordsrisiko, men ikke så vanskelig å vite når mer hjelp bør aktiveres. Det kan være
- når reaksjoner er kraftige og ikke avdempes i løpet av de første ukene
- når unge trekker seg unna andre og isolerer seg, eller på andre områder endrer seg vesentlig eller får en kraftig svekkelse i sin funksjon
- når unge uttrykker ønske om å dø og forteller om konkrete tanker om hva de vil gjøre
Kommuner og skoler bør ha handlingsplaner
En ungdoms selvmord påvirker mange ut over den nærmeste familie. Det griper inn i skolehverdagen og kan oppleves som en lokalsamfunnskrise. Kommuner og skoler bør ha handleplaner klare for å sikre at de unge raskt blir riktig informert, og bør sikre at både foreldre, lærere, idrettstrenere og andre som er i kontakt med de unge, vet hva de kan gjøre for å gi støtte i situasjonen. God hjelp består ikke i å forbigå det som skjedde uten å gi det noen oppmerksomhet, heller ikke ved å lage store opplegg som preger lokalsamfunnet over lang tid. Gode opplegg betyr å adressere det som har skjedd på en nøktern måte med god informasjon, muligheter for gjensidig støtte og formidling av hvilken tragedie dette er for dem som rammes, enten de er i nær familie eller er venner.
Noter:
1 https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel/slik-kan-skolen-ivareta-elever-som-gar-gjennom-dodsfall-i-naer-familie/171730
2 https://www.ung.no/psykisk/Sorg-og-krise/1091_Hva_er_sorg,_og_hvordan_takle_det.html
3 https://krisepsykologi.no/informasjon/barn-og-unge/ungdom-og-sorg/
Se også omtalen av Atle Dyregrov og Martin Lytjes bok Håndbok i barns sorg (2021) under bokomtaler i dette nummeret. (Red.)
Om forfatteren:
Atle Dyregrov er professor emeritus ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen og spesialist i klinisk psykologi ved Klinikk for krisepsykologi. Han har arbeidet med oppfølging av barn som opplever tap og traumer, og skrevet en rekke bøker, blant annet Håndbok i barns sorg, Små barns sorg og Barn og traumer. Han ble i 2014 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden for sitt arbeid på krise- og katastrofeområdet.
