Hvem ivaretar læreren når elever truer med - og bruker vold?

I denne artikkelen drøftes personer i lærerens nettverk og institusjoners rolle når lærere opplever vold eller trussel om vold fra elever.

Utgangspunkt er materiale innsamlet gjennom fjorten intervju av krenkede lærere i forbindelse med gjennomføring av min doktorgrad. Intervjuene er supplert med 6 nyere intervjuer av voldsutsatte lærere.

I tillegg er dette arbeidet blitt ytterligere aktualisert ved at den dagen jeg startet revideringen av opprinnelig artikkelen, publiserte Romerike Blad (Kvien, 2019) en hendelse med vold mot lærer. En lærer var blitt slått i ansiktet av en ungdomsskoleelev fra en annen skole. Uka før, var det en voldsepisode i Bodø (Vedvik, 2019b), hvor en lærer ble slått ned av en elev inne i klasserommet. En medelev hadde filmet voldsepisoden og spredt den på nett. Læreren pådro seg to armbrudd fra fallet, men møtte på skolen neste dag. Plasstillitsvalgte, Marit Lind, forteller i intervjuet med Kari Oliv Vedvik i Utdanningsnytt, at den voldsutsatte læreren uttrykte stor glede over den støtte og oppfølging han hadde mottatt i ettertid av skolens ledelse og sine kollegaer.

Etter et fagforeningsseminar en høstkveld i Oslo, kom en godt voksen kvinnelig lærer opp til meg etter mitt innlegg. Hun snakket lavt, noe nølende. Tema for kvelden hadde vært ‘Vold i skolen. Hvordan møter vi vold i skolen? Kollektive eller individuelle løsninger?’ «Jeg gjenkjente meg selv i alt du beskrev», fastslo hun. I min presentasjon hadde jeg vektlagt funn fra min forskning som viser at lærere som rammes av vold blir sviktet og blir sett ned på.

Hun berettet så om hvordan hun var blitt voldsrammet på tampen av en lang lærerkarriere. Hennes elev hadde lært et nytt spark på YouTube, Neste dag hadde han prøvd ut sparket mot sin kvinnelige lærer. Hun var slik blitt påført smertefulle skader som resulterte i lang sykemelding. Emosjonelt og psykisk skade kunne jeg bare ane.

Les også: – Overraskende mange lærere blir mobbet

Vold fra elever utøvd mot lærere har vært – og er – et tabubelagt tema som jeg i denne artikkelen vil fokusere på. I en NRK-tekst som fulgte med en video av to jenter som slåss, og hvor en lærer var gått imellom, uttalte rektor at de «- samarbeider med forebyggende politi, Salto og Utdanningsetaten for å trygge elevenes læringsmiljø». Lærerens arbeidsmiljø eller vilkår for å undervise ble ikke nevnt.

Samme tendens finner vi hos politi fra forebyggende gruppe i Oslo-politiet: « – Det viktige er å prioritere tryggheten til de som er på skolen for å følge undervisningen.» Hva med tryggheten til de lærere som har sin arbeidsplass der, som ikke skal følge, men selv forestå undervisningen? Skal ikke også disse aktørene i skolen trygges?

Min informant som selv ble alvorlig skadet i lignende situasjon, uttrykker sin reaksjon i en e-mail i september 2018 da han sendte over linken til NRK-programmet:

Sjokkerende! Det var en slik slåsskamp i klasserommet JEG havnet i!!! Jeg får frysninger bare å tenke på ... sikkert var det noen lærere til stede der også ... men det sa de INGENTING OM ! Skandale, spør du meg ... Jentene ble ivaretatt via konfliktrådet osv. Hva med de ansatte som må stå oppi alt dette? INGEN sier et ord om dem? »

Sitatet fra denne tidligere voldsutsatte læreren fremviser, sammen med de ovennevnte episodene i Bodø og på Romerike, hvor aktuelt tema for denne artikkelen er. I det følgende søker jeg å utdype hvilke tiltak og aktører vi kan identifisere rundt lærer når vold rammer.

Les også: Mobbing av lærere ikke tema i lærerutdanningene

At elever bruker vold mot lærere utgjør en vond del av lærernes ‘livsverden’, for å bruke begrep fra fenomenologien (Brinkmann & Kvale, 2014, p. 150) I mitt opprinnelige forskningsmateriale av 14 lærere, halvparten av hvert kjønn, og jevnt fordelt på skoletrinn og antall år i skolen, var mitt viktigste funn at lærere mangler støtte etter alvorlige episoder med vold.(Skåland, 2016)

Samlet finner jeg at ikke bare mangler de støtte, men de risikerer både reelt og imaginært tap av anseelse både internt og eksternt. Som en av informantene uttrykker det: «Hadde jeg fortalt mine kollegaer om hendelsen, ville jeg blitt merket».

Å bli utsatt for vold kan i noen tilfeller oppleves svært dramatisk. Forskere betegner reaksjonen som voldsutsatte lærere kan oppleve som «psykologisk jordskjelv» (Lillevik & Øien, 2012; Lillevik & Øyen, 2014)

Læreren som tok kontakt etter foredraget jeg viser til ovenfor, opplevde jeg var gått ‘i stykker’. I tillegg til å være fysisk skadet, uttrykte hun at hun var blitt psykisk skadd gjennom måten hun var blitt møtt på i ettertid. I artikkelen vil jeg identifisere ulike aktører i en pedagogs livsverden og voldsutsatte læreres erfaringer i møte med sentrale personer. Til slutt vil jeg drøfte hvilken rolle de ulike aktørene spiller i slike saker.

Ut fra ovennevnte innledning vil jeg forsøke å finne svar på følgende problemstilling: Hvilke erfaringer har voldsutsatte pedagoger av de ulike aktørene i miljøet rundt dem?

Et delspørsmål er å belyse hvilke aktører som finnes i nettverket rundt pedagoger og rollen de spiller når enkeltlærer utsettes for vold og trusler om vold fra elev.

• – Overraskende mange lærere blir mobbet

Kort om Metode

Informantene ble identifisert via ulike kanaler, hvorav de første fjorten ved bruk av «snøballmetoden»(Creswell, 2014). Noen hadde hørt om mitt forskningsprosjekt, og henvendte seg for å fortelle om folk de kjente til som hadde opplevd vold fra elever. De siste seks informantene tilkom ved at voldsrammede lærere tok kontakt for å søke råd og støtte og ønsket å bidra med sine erfaringer til min forskning. Analyse av dataene ble gjort etter IPA; Interpretative Phenomenological Approach, en fremgangsmåte forevist av først og fremst (Smith, 2013).

Kollegaer

Det er uklart hvor mye kollegaer oppfatter av det drama som utspiller seg rundt voldsutsatte lærere. Jeg har ikke intervjuet hele kollegiet, men fokusert på den subjektive opplevelsen av de drøyt 20 lærerne som er grunnlaget for denne artikkelen.

Ap etterlyser nasjonale tiltak mot vold mot lærere

Funnene mine viser at støtte fra kollegaer savnes. Til og med forteller flere voldsrammede lærere at kollegaer snur ryggen til dem. En informant med lang praksis definerte med stor intensitet emnet som tabu og hvordan kollegaer ikke støtter hverandre.

Vold mot lærere er det som aldri sies høyt. Solidaritet – Nei! Vi konkurrerer med hverandre om – å være flinkest, å bli best likt av elever og om å få fordeler. Vi sier ‘stakkers ham/henne’ under dekke av å synes synd på. Deretter hoverer vi over kollegaen. Vi er alene i klasserommet, og om det som skjer.

At dette var en lærer med over 30 års praksis fra klasserommet, gjør utsagnet ekstra sterkt. Ensomheten hun beskriver i læreryrket, er noe tidligere forskning omtalt som spesielt for læreryrket (Shernoff et al., 2011).

Vi kan anta at det forskerne beskriver som opplevelse av ensomhet, er en erfaring som forsterkes når lærer utsettes for vold. Flere informanter beskriver hvordan de opplever kollegaers manglende engasjement og støtte som stort savn. En informant begrunner dette som hovedårsak for å slutte som lærer.

Som en god kontrast til mangel på opplevd kollegastøtte i mitt materiale, er en dramatisk voldshendelse fra Bodø i slutten av mars, 2019, nevnt i innledningen. Der stilte kollegaene, ledelsen og fagforeningen opp på en slik måte at voldsrammede læreren stod opp neste dag på skolen og takket dem for støtten han hadde mottatt (Vedvik, 2019b).

Kamp om erstatning: «Eva» fikk hjerneslag etter spark fra elev

Ledelse

Et av studiens sentrale funn, er frustrasjonen som voldsrammede lærere uttrykker om ledelsens handlemåte etter voldshendelsen.

Fortielse og bagatellisering fra ledelsens side forekommer i en majoritet av intervjuene. Mangel på å bli sett og i noen tilfeller oppleve at du blir tillagt skylden for hendelsene, rammer flere av lærerne hardt. En av informantene uttrykket at hennes leder burde ha «validert» voldsepisoden.

Dette med at opplevelsen skal anerkjennes som den alvorlige krenkelsen den er, påpekes av flere. En voldsrammet lærer beskriver opplevelsen av å komme tilbake på skolen etter lang sykemelding. En elev hadde rammet ham med slag mot tinning. Den eneste oppmerksomhet han fikk fra sin nærmeste leder, var å bli forelagt et skjema for å fylle ut. Han savnet sterkt spørsmål rundt helse og velvære.

Dette savnet ble ytterlige forsterket av at skolens rektor kun hadde kontaktet ham én gang under sykemeldingen. Rektor hadde ringt ham i forbindelse med innkjøp av utstyr som læreren var ansvarlig for, og ‘glemt’ å spørre ham hvordan det gikk. Ved gjentatt lesning av det transkriberte intervjuet, oppdaget jeg hvordan mangel på oppmerksomhet fra ledelsen preget ham:

«Jeg uttalte til rektor at jeg opplevde at jeg var til byrde. Da jeg snakket med inspektøren, var denne kun opptatt av vikarskjema – og ikke hvordan jeg hadde det. Den dagen begynte jeg å grine.»

Han uttrykket på slutten av intervjuet at det ikke var selve voldshendelsen, hvor han gikk imellom to elever som slåss, som gjorde at han sluttet som lærer kort tid etter at han returnerte til skolen. Sluttkommentaren hans lar jeg stå som en markør for betydningen av ledelsens og kollegaers støtte og konsekvensen når denne mangler:

Grunnen til at jeg sluttet i jobben, var måten episoden ble taklet på. Jeg fikk ingen klapp på skulderen når det trengtes. Jeg er nå ferdig med episoden, men det er viktig hvordan ledelse og kollegaer følger opp den som blir slått. (Det) vil ha stort utslag på lengden av sykemeldingen.

Rådgiver

Rådgiverrollen er uklar. Det fremkommer i dataene uklarhet om denne stillingen oppfattes som del av ledelsen eller ikke. Noen av de rammede lærerne har forsøkt å ta hendelsen opp med rådgiver, og en kan undres om rådgiverrollen er lavterskel som gjør det lettere å formidle krenkelsen.

En av de voldstruede lærerne uttrykker misunnelse på at elevene har rådgiverfunksjonen å støtte seg på, og savner at lærerne har tilsvarende ombudsrolle som kan ivareta dem når de havner i vanskelige situasjoner. En lærer uttrykte slik:

Det som slo meg i ettertid, er at det ble mye snakk om eleven. (Han) ble tatt hånd om av rådgiver, men ingen spurte meg hvordan jeg hadde det. Om jeg trengte legehjelp. (jeg) følte meg forlatt, – ikke viktig. Kun eleven (var) viktig. Følte meg som et voldsoffer. Den som utøver volden, eller truer med det, får en masse oppmerksomhet, mens offer får seile sin egen sjø.

– Lærere overlates for ofte til seg selv i møte med utagerende elever

Eksterne advokater og jurister

I flere av tilfellene har voldsrammede lærere kontaktet jurister. I likhet med fastleger, fremstår juristene som voldsrammede læreres uvurderlige støttespillere. En lærer kontaktet jurist på egenhånd, utenom fagforening, og uttrykker: «Jeg tror ikke jeg hadde klart det alene uten han advokaten.» Dette eksemplet utdypes senere under medias rolle.

En annen lærer som var truet med fysisk vold, anmeldte trusselen. Anmeldelsen endte med å bli henlagt. «Politijuristen jeg forholdt meg til, uttrykte at hun ikke var i tvil om at saken min hadde vært holdbar, om bare vitnene hadde stilt opp.» Men under avhør hadde et vitne glemt ordlyden i trusselen, en annet husket ingenting overhodet. Juristen sa til ham: «Når det er mulighet til å etablere tvil, så er det ikke lenger noen sak.»

Han opplevde likevel støtte hos denne juristen, samtidig som hun på en god måte forklarte hvordan rettssystemet virket. Disse funnene om eksterne juristers betydning som lærerens støttespillere, finner jeg interessante og tankevekkende.

Fagforening – tillitsvalgte

Alle de tre største fagforeningene for lærere, Utdanningsforbundet, Lektorlaget og Skolens landsforbund har satt fenomenet på dagsorden.

I mine intervju fremkom eksempler på at tillitsvalgte svikter. Lærernes fortellinger tyder på at hverken fagforening eller tillitsvalgte stiller tilstrekkelig opp når lærers rett til et sikkert og trygt arbeidsmiljø krenkes ved vold eller trusler om vold. Én lærer forteller at den største fagforeningen gikk ut offentlig mot den krenkende læreren og støttet skolens rektor og hans arbeid for å skape et trygt arbeidsmiljø.

Det fremkommer ikke om rektor var medlem av denne fagforeningen. En annen lærer beretter hvordan tillitsvalgte nektet å ta opp hans sak i møter med rektor. Grunnen til dette fremkommer ikke i intervjuet, men han opplevde at hans tillitsvalgte og fagforbund ikke stod bak ham når det røynet på, etter at en elev truet ham. Han påstår: «Min egen fagforening har ingen strategi.»

Selv om det ikke er noen gode eksempler fra mine egne informanter på støtte fra lokale tillitsvalgte, er det oppmuntrende hvordan plasstillitsvalgte Marit Lindved Bodø videregående skole støttet opp om læreren som ble slått ned i mars 2019 og endte på legevakt. Læreren stilte allerede neste dag på jobb, med to armbrudd.

Marit Lund uttrykker i intervjuet i Utdanningsnytt (gjengitt i Vedvik, 2019b) at hun etter å ha blitt bevisstgjort på viktigheten av å være solidarisk. Hun bestemte seg for å «stå last og brast» ved siden av sine kollegaer dersom de ble utsatt for vold eller krenkelser og drøftet dette på internt på skolen.

Følgelig kunne hun berette at læreren hadde blitt fulgt opp og fått tilsendt blomster fra både ledelsen og lærerne, og kommet på skolen neste dag og takket for måten han var blitt ivaretatt av sine kollegaer og skolens ledelse, i tillegg til andre elever. I reportasjen fremgår det tydelig at skolens ledelse ikke forsøkte å fortie og skjule det som hadde skjedd, av hensyn til skolens renommé. Det er viktig å få frem slike gode eksempler på solidaritet fra kollegaer, ledelse og fagforening, da de mangler i mine data.

Verneombud

Verneombudrollen er vag, slik den fremkommer i mine intervjuer. Noen lærere beretter at verneombudene tar opp det som har skjedd på AMU møter og at sakene stopper der. Flere informanter var ikke klar over at verneombud finnes på skolen.

De yngste elevene er mest voldelige

En av de voldsrammede lærere uttrykte frustrasjon når han nevnte manglende støtte i skolen som organisasjon. Da jeg spør nøyere om rollen til verneombud og tillitsvalgt svarer han:

… de har ikke satt seg inn i dette her. Og verneombud er opptatt av riktig sertifikat til å kjøre bussen, om brannapparat og brannvarsling og dette her. Men disse tinga her, det som, ja, det gikk inn på meg. Det gikk ordentlig hardt inn på meg.

I sitatet tolker jeg avmakt. Videre at verneombudrollen er perifer og den som innehar rollen i dette eksemplet, ikke er opptatt av det som denne læreren finner som dramatisk og truende del av pedagogisk praksis. Jeg spør ham videre om han fikk noen støtte av verneombudet.«Nei!» svarer han med tydelig forakt i stemmen. «Det var sånn svada. De hørte jo om det, men de var ikke på banen i det hele tatt. Ikke sant? Det er ikke noe substans. Det er jo bare spill for galleriet.»

Dette er blant de mest negative kommentarene om verneombudets rolle blant informantene. Jeg har valgt å ta eksempelet med for få frem uinnfridde forventninger om hva læreren kunne ønsket av støtte av personen som innehar rollen som verneombud.

Fastlege

I mine data fremstår fastlegen som en uvurderlig støttespiller. I tillegg til å ha autorisasjon til å kunne innvilge sykemelding, ble jeg overrasket av at de både hadde en terapeutrolle og også en slags advokatrolle.

De har med sin medisinske autoritet stor innflytelse på hvordan lærer som er krenket av elever, får gjenopprettet sin menneskelige verdighet gjennom dette møtet. Legen fremstår som sannhetsvitne til hvor alvorlig det som er skjedd virkelig er. I tilfeller hvor pedagogen lurer på hva de andre rundt ham/henne tenker, er redd for å ha blitt merket eller devaluert og tillagt skyld, er legens medisinske fagkompetanse viktig. En informant uttrykker legens betydning slik:

Men det var veldig bra hos legen fordi han – jeg har jo vært der flere ganger – var den som hjalp meg mest. Det beste var at han vitenskapelig, veldig objektivt, forklarte meg hva som hadde skjedd med halsen min. Og at det skal være veldig, veldig lite kraft og at hvis han (eleven) klemmer akkurat der han gjorde, så hadde det den og den effekten. Det er altså noen trykkpunkter på kroppen som har en meget alvorlig effekt. Det hjalp veldig fordi han var et lite barn og det han (barnet) gjorde, hadde hatt den effekten på kroppen min. Og det gjorde også noe med min selvoppfatning.

Eksemplet over er en lærer som er blitt fysisk skadet av et lite barn. Å få en medisinsk forklaring på skaden, fremkommer som avgjørende for denne læreren. Forklaringen på smertene ble lindring i seg selv. Men enda viktigere kan det se ut som at møtet med legen og medisinsk kompetanse, styrket og rettet opp et istykkerrevet selvbilde.

Tre andre eksempler fra mine informanter styrker inntrykket av legens betydning: En av dem var sykemeldt i lengre periode. Han uttrykker at legen var uvurderlig som en terapeut. En annen gikk til sin fastlege som med bakgrunn i sin spesialistutdanning i arbeidsmedisin satte diagnosen ‘offer for vold’. Lang oppmagasinering av spark og slag fra elever ga sin utløsning i sterk gråt på legens kontor da han utrykte stor sympati for hennes arbeidsforhold i en setting med mange elever med store atferdsvansker.

En tredje lege opptrådte som lærerens forsvarer ved å stå på for å oppnå fortjent yrkeserstatning for påført psykisk og fysiske skade etter vold fra elever. Oppsummert finner jeg at lege/fastlege er en av de aller viktigste støttepersonene for å ivaretavoldsutsatte lærere. Deres betydning for å ivareta pedagogene er lite beskrevet i tidligere forskning.

Å bli utsatt for vold, her eksemplifisert med elevvold mot lærere, kan føre til at lærere går «litt i stykker». På flere måter finner vi parallell til lærere utsatt for mobbing fra elever og mennesker utsatt for seksuell vold.

Læreren Kjærsti Floden forteller at mobbingen fra elever er «så ødeleggende» og selv etter avgått med pensjon blir «liggende og tenke på hvor mye jeg har slitt med å holde meg oppe» (Vedvik, 2019a, pp. 14,12). Lopez (2018) oppgir noen grunner for at den seksuelt krenkede Christine Blasey Ford ikke hadde fortalt om høyesterettskandidat Brett Kavanaughs overgrep tidligere.

De tre grunnene som oppgis i artikkelen; frykten for skam, angst for anklage om egen skyld og redsel for å bli stigmatisert finner jeg samsvarer med hvorfor fenomenet elevvold mot lærere lenge har vært et tabubelagt tema i skoleverden.

Fraser Valley universitetet (2018 ) har forsket på årsaker til hvorfor mennesker ikke sier fra om upassende atferd i arbeidsmiljøet. Noen av punktene nedenfor finner jeg samstemmer med hvorfor lærere ikke forteller om vold og trusler fra elever.

Frykter at det ikke vil skje noe om de sier fra

I mitt materiale fremkommer at dette kan være en velbegrunnet frykt. Flere lærere etterlyser at noe skal skje etter at de har rapportert hendelsen til ledelsen. Mange anklager spesielt ledelsen for å unnlate å gjøre tiltak, og opplever at ingen ordner opp på vegne av voldsutsatte lærere.

Redd for å få høre at dette ‘ba’ de om selv

Dette kan ha to former, enten via hva de tenker den andre tror, eller at det blir sagt direkte. En av lærerne fikk høre fra assisterende rektor: ‘Dette ba du om selv. Dette fremprovoserte du’. En annen lærer tenkte seg hva ledelsen ville si om de fikk vite om trusselen om vold: ‘Og hva gjorde du først? Kan du selv ha forårsaket dette på noen måte?’ Derfor kan denne frykten for selv å bli anklaget være velbegrunnet fra funn i eget materiale.

Dette støttes også av forskning rundt ‘victim blaming’ (Patterson, 2011) og troen på en rettferdig verden (Hershkowitz, Lanes, & Lamb, 2007) hvor skyld for vold tillegges den som rammes. Aakvaag skriver i sin bok at det å klandre offeret kan forstås som en måte å beskytte seg selv (Aakvaag, 2018).

Redd for å få et dårlig omdømme

Dette samsvarer med funn fra egne data. En lærer som var blitt angrepet, våget ikke å si det til sine kollegaer. Han var redd for å bli «merket».

En annen sier at han ikke ville sette sin «skam på utstilling». Han sier videre hvorfor han ikke fortalte om hendelsen: «Blir det opplevd at du mister den (kontrollen), opplever de at du er en dott! Ikke sant. Og det ønsket ikke jeg». Å bli fremstilt som et dott finner jeg treffende konkretisering av punktet «Redd for å få et dårlig omdømme» og dette kan igjen knyttes til Lopez (2018) ovenfor.

Redselen for å fremstå som inkompetent

En lærer belyser angsten for å fremstå som inkompetent. Da han meldte fra, fikk han tilbud om at eksperter utenfra (PPT eller BUP) skulle komme inn og observere ham i klasserommet. På mitt spørsmål om det var ham eller eleven de skulle observere, utbrøt han:

Ja, det var det eg og lurte på. Ka du trur? Sant. Ja. Kan tru eg lurte. For sånn som eg følte at (namn på leder), for det va han som hadde saken da, – at eg følte at han såg på meg og de episodene som hadde skjedd, så va det altså eg som va problemet. Så det var vel eg som skulle observerast då.

Sitatet viser hvordan denne læreren opplever tilbud om assistanse fra eksterne støttespillere i form av PPT eller BUP som at det var noe feil med læreren. Grunnlaget for å tro at andre oppfatter en som inkompetent og vurderer at en ikke er i stand til å håndtere vanskelige situasjoner, er noen flere lærere uttrykker i mitt materiale.

Anmeldelse

Skal vi anmelde, også når elev er et barn under 15 år, under strafferettslig alder? Ja, sier politi. En erfaren lensmann, som også har etterutdanning i forebyggende politiarbeid, understreker at å anmelde er viktig, selv når politiet ikke kan utstede påtale grunnet alder. En anmeldelse vil da sendes videre automatisk til barnevernet.

Barnevern har plikt til å undersøke saken, og vil vanligvis innkalle elev og foresatte til bekymringssamtale sammen med politi, skole og sosialkontor. bekymringssamtalen orienteres det omkring lovbruddet og mulige tiltak drøftes på et tidlig stadium.

Lillevik og Øien (2014, p. 164) skriver i sin bok at en ikke må bruke anmeldelse som en tom trussel eller for å statuere et eksempel og at en må mene det når vi går til anmeldelse av vold og trusler. Når en lærer er blitt begått lovbrudd mot, er det etter mitt syn opplagt av vi skal anmelde. Har ikke lærere samme rettigheter etter arbeidsmiljøloven (§ 4.5.4) til å arbeide i et trygt arbeidsmiljø?

En viktig oppgave for både fagforeninger og verneombud er å påse at rutiner for anmeldelse følges opp. En lærer jeg intervjuet høsten 2018 hadde vært sykemeldt et halvt år etter et angrep fra en elev og vært inn og ut av sykehus. Hjernerystelse, sykehusinnleggelse og svekket helse var resultatet av elevangrepet. I dette tilfellet hadde rektor nektet å anmelde.

Begrunnelsen som lærer har oppfattet å være er, (oppgitt i intervju): 1. Skolen hadde allerede nok prikker i sertifikatet (tidligere medieoppslag om voldsepisoder) 2. Rektor anså det som et hendelig uhell, «guttestreker» som ikke var alvorlige nok til å anmelde.

Lærers rettigheter belyst gjennom tingrettsdom, advokat og Utdanningsforbundet

Flere av informantene som ble intervjuet i min PhD-studie, uttrykte at hadde de bare blitt informert at eleven kunne utgjøre en fare, ville de vært mer forsiktige. Den oppståtte trussel og voldssituasjonen kunne muligens vært unngått. I det ene tilfellet ble en lærer slått ned i et friminutt av en elev med ‘mange papirer’ som nylig var ankommet skolen: I et annet tilfelle ble en lærer truet med vold dersom lærer ikke satte ‘ståkarakter’ i faget hun underviste i. Eleven som truet var tidligere blitt utvist fra en annen skole med grunnlag i voldsutøvelse, uten at lærer var informert.

I en domsavsigelse (Oslo tingrett 13. april, 2018) rundt lektor Clemens Saers som ble alvorlig angrepet av en elev på Oslo Handelsgymnas, poengterer dommen at «Taushetspliktbestemmelsen er ment å ivareta elevers personvern, men unntaket indikerer at personvernhensyn må avveies mot andre hensyn, herunder lærernes sikkerhet.» (p. 12).

Skolen hadde valgt å kun informere de lærerne som hadde undervisning med eleven om elevens voldshistorikk og risiko, men unnlot å gi denne informasjonen til andre lærere, som f.eks. Clemens Saers som hadde klasserom like ved elevens. Når eleven sammen med fire medelever så truet seg inn i Saers klasserom, var lærer ukjent med at de i lengre tid hadde engasjert vekter ut fra elvens voldsrisiko.

Lektor Saers blir alvorlig angrepet med det som omtales som ‘dødsgrepet’, hvor en elev slo læreren hardt i armen, mens en annen elev tok tak i lærers strupehode, dro det ut og vred 90 grader. Dette medførte at læreren gikk i sjokk. Heldigvis var to kvinnelige elever bevisst på hvor alvorlig dette angrepet var for lærers liv og helse. De grep inn mot eleven med strupetaket ved å heve en sopekost over hodet hans, klar for slag.

En av jentene ble i ettertid påskjønnet med Carnegies heltemedalje. Medaljen ble utdelt av den amerikanske ambassadøren for utvist modig dåd med å berge lærerens liv. Clemens helse ble varig nedsatt, bl.a. med påvist PTS og ødelagte stemmebånd og han er av NAV definert som 25% invalid. Som et resultat får han ukentlig 200 kr skattefritt resten av livet

I dommen i Oslo tingrett vises til tidligere bekymringsmelding til barneverntjenesten om at eleven «er en stor fare for sine medelever, lærere og også for sin nærmeste familie» og konkluderer med at når man går «til det skritt å engasjere en vekter, men ikke informere skolens lærere, kan være vanskelig å forstå» (p. 13).

Dommen omtaler en sjelden voldelig hendelse av elevvold mot lærer i norsk skole. Her slås et viktig moment fast når dommen kritiserer skolens holdning om å tenke elevens rett fremfor lærers sikkerhet. “Retten finner etter dette tilbakeholdelsen av informasjon kritikkverdig, idet taushetsplikten vanskelig kan forstås slik at informasjon om det farepotensial eleven representerte ikke kunne formidles til alle som kunne tenkes å komme i kontakt med ham» (p.13).

Når en elev utgjør en fare, slår retten fast at skolens ledelse må informere skolens lærere om denne faren. Denne informasjonen var heller ikke blitt gitt til de to ovennevnte informantene i min PhD-studie. Begge uttrykte savn av åpenhet rundt informasjon av elevrisiko.

Dommen i Saers-saken konkluderer rundt forhold generelt i skolen, eksemplifisert i denne voldssaken: «Retten sitter med det generelle inntrykk at pendelen nok har svingt langt i retning av å hensynta elevenes interesser, både materielt og prosessuelt, på bekostning av hensynet til å ivareta de ansattes sikkerhet» (Oslo tingrett 13. april, 2018). Denne påstanden i dommen finner jeg spesielt viktig der dommeren kritiserer at lærers sikkerhet på arbeidsplassen har måttet vike for elevens rettigheter.

En av informantene i PhD studien fortalte, som nevnt tidligere, om rådgiver som ivaretok angripende elev etter en voldsepisode, mens ingen ivaretok ham. Han uttrykker det slik: «Eleven skal gå her i videregående i tre år. Jeg skal ha et helt yrkesliv her. Han har personer til å ivareta seg. Hvor er personene som skal ivareta meg?» Voldsutsatte lærere opplever at sentrale aktører til å ivareta dem når elevene bruker vold og trusler om vold, mangler.

Det er min påstand, basert på 20 intervju med voldsrammede lærere, at elevens rettigheter svært ofte tillegges større betydning enn lærers rett til et trygt og sikkert arbeidsmiljø. Arbeidsmiljølovens § 4-3.4 (2005) slår fast at «Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden». Har pendelen svingt for langt i forhold til elevs rettigheter og som vi finner igjen i den nye utvidede § 9. A-2 i opplæringsloven (1998)?

Gjøres elevens subjektive tolkning til en objektiv sannhet?

Dette punktet vil gjøre krav på en egen artikkel. Nedslående er at i en juridisk refleksjon rundt den nye loven i fagbladet Utdanning, unnlater juristen å nevne lærers svekkede rettssikkerhet (Stirø, 2018). Utdanningsforbundets leder Handal har i ettertid slått fast at ansattes rettsikkerhet er utfordret i den utvidede delen av § 9 i opplæringsloven (Alver, 2018).

Aktualiteten rundt den endrede ‘mobbeparagrafen’ mener jeg her må ses i sammenheng med dommen til den voldsutsatte læreren Clemens Saers hvor lærers rettsikkerhet etterspørres.

Media som støttespillere

I noen tilfeller brukes media for å belyse fenomenet elevvold mot lærere. I en alvorlig voldssak mot en lærer i Bergen hevdet hovedtillitsvalgt i Norsk lektorlag, Bolstad, i media at rektorer er opptatt av fasade og at lærere ofres.

– Det blir for mye fokus på å ivareta problemelevenes interesser. Så glemmer skolen at de også har et personalansvar overfor sine ansatte, sier Bolstad.

Fylkeslederen hevder å kjenne til konkrete saker der vold mot en lærer, og trusler om å ta en lærer, bare er blitt dysset ned. Han tror det skyldes at skoleledelsen er redd for skolens rykte.

– Mitt inntrykk er at rektorer er veldig opptatt av fasade, og at de ikke ønsker oppmerksomhet rundt problemer på sin skole. I volds- og trusselsaker er det ofte lærerne som må ta støyten, og urettmessig står igjen som den tapende part (Nilsen & Torheim, 2012).

Bolstads påstander førte til sterke motangrep rektorkollegiet (Nordbotn, 2012) og utdanningsdirektøren i Hordaland. Det fulgte en rekke innspill i avisa Bergens Tidene, inkludert stortingsrepresentant, avisas redaktør, fylkesrådmann og leder av Norsk Redaktørforening. Det sentrale er om det er substans i påstandene fra Bolstad at skolens rykte og fasade hindrer at lærere følges ordentlig opp. I et nyere innlegg fra Hordaland spør en tillitsvalgt i Utdanningsforbundet om det er kulturelle forhold på arbeidsplassen som gjør at trusler og vold mot lærere ses gjennom fingrene med og ikke rapporteres (Ulvestad, 2019, p. 57).

I mitt opprinnelige materiale er det én av de intervjuede lærerne som var gått til media, eller rettere, media kom til ham. At saken ble førstesidestoff i en lokalavis, førte til sterke motreaksjoner hvor lærer ble truet av rektor at «dette kommer til å få konsekvenser for deg» og hvorpå voldsutsatte lærer på personalmøte ble anklaget for illojalitet. Læreren sørget for å få med seg en god advokat da han ble innkalt til møte i rådhuset hos oppvekstdirektør og rektor.

Han uttrykker at uten denne advokaten, fryktet han å ha fått straff i form av skriftlig irettesettelse eller tvunget til å bytte skole. I begge episodene beskrevet over, fremkommer at media kan være virkningsfulle, alternative støtter når skolen som system ikke tar saken seriøst nok. Det samme kan sies om saken rundt Clemens Saers som ble belyst både på NRK-Dagsrevyen, i NRK-radio og videre i Dagsavisen.

Arbeidstilsynet

Rollen til arbeidstilsynet har lenge vært uklar, og det forekommer å kunne være en viktig ressurs som er lite brukt som støtte i forbindelse med vold og trusler. Alvorlige voldssaker skal meldes til Arbeidstilsynet, men rektorer og lærere unnlater i stor grad å melde inn.

Så mangelfull var innmeldingen, at statistikken som tidligere ble ført om omfang av vold mot lærere, i en periode ble avsluttet. Til og med den grove voldssaken omtalt ovenfor ved Oslo Handelsgym ble ikke innrapportert, ifølge Arbeidstilsynet. Juridisk nestor i norsk arbeidsrett, Jakhelln, beskriver denne unnlatelsen som lovbrudd fra skolens ledelse/skoleeier (Fladberg, 2017a). En må anta at både ledelse og lærere kvier seg for å melde inn grove volds- og trusselsaker fra elever mot lærere.

I en gjennomgang av en videregående skole i Oslo, fremkommer det at det i løpet av ett skoleår 2016-17 var anmeldt 20 trussel- og voldsepisoder til politiet. Ingen av dem var anmeldt til Arbeidstilsynet, selv om det berettes om lærer som ble slått ned. Ingen ble heller rapportert inn til områdedirektør. Kun 4 av 20 hendelser ble meldt AMU-utvalget. Dette styrker bildet om at det skjer stor underrapportering omkring vold og trusler i skolen.

Grunnen til at det ikke meldes videre, kan en bare spekulere i. Årsaken, som skolens rektor oppgir, er vag: «Vi har tenkt at når vi rapporterer i etatens HR-system har vi gjort det vi skal. Jeg tror de (Utdanningsetaten via områdedirektør) kjenner til mye av det som skjer gjennom uformell dialog» (gjengitt i Fladberg, 2017b). Uttrykk som «jeg har tenkt» og «uformell dialog», kan tyde på at det unnlates å melde inn. Kan fylkestillitsvalgt Bolstad ha et poeng når han i en e-mail til Bergens Tidende påstår at skolene ikke gjør nok:

«… i frykt for skolens rykte. Læreren fremstår da som den tapende part, og voldsutøveren og den som fremsatte truslene går seirende ut av dette. Det gir et svært dårlig signal i skolemiljøet. Jeg er redd for at det er store mørketall, og at denne ene saken bare er toppen av et isfjell.» (Bolstad gjengitt i Steiro, 2012)

Det sentrale i sitatet er at læreren blir den tapende part, og ikke erfarer støtte av overordnede og kollegaer, slik Bolstad hevder. At lærere som utsettes for vold og trusler mangler støtte, er et hovedfunn i min doktorgradsavhandling (Skåland, 2016). Funnene antyder at det skjer en underrapportering, som Bolstad benevner som ‘store mørketall’. Ut fra hvordan hendelsene som har oppstått på en videregående skole i Oslo ikke er meldt fra om i systemet, er det usikkert at alle videregående skolene håndterer voldsepisode slik de burde.

Viktig i denne sammenhengen er at tillitsmannsapparatet må være aktive i å påse at alvorlige episoder blir rapportert til både (fylkes-)kommunal HMS portal og til Arbeidstilsynet og tiltak etterspørres og som motvirker at voldsutsatte lærere blir en ‘tapende part’.

AVSLUTNING

I det ovennevnte har jeg presentert egne funn og relevante kilder som gir bakgrunn til å synliggjøre ulike aktørenes roller rundt pedagogen etter en trussel eller vold fra elever. I likhet med tilstøtende fenomen av tabulignende karakter, som for eksempel mobbing av lærere, er det indikasjoner om at vold og trusler er underrapportert.

Det kan derfor være en barriere for å få nødvendig støtte at omgivelsene ikke oppfatter hendelsene med det alvor som den rammende pedagog opplever. Som vist ovenfor, vil mange lærere finne det vanskelig å rapportere om voldshendelser fra elever.

Når de sier fra, har jeg vist hvordan lærere kan oppleve at hendelsene neglisjeres, bagatelliseres og ikke rapporteres. Tall fra arbeidstilsynet støtter opp om manglende innrapportering. Formål med denne artikkelen er å identifisere og synliggjøre aktører rundt voldsutsatte lærere og belyse læreres sårbare stilling i skolen når de krenkes av sine elever gjennom vold og trusler om vold.

Referanser

Alver, V. (2018). Mobbeparagrafen og lærernes rettssikkerhet: Opplæringsloven paragraf 9 A kan utfordre læreres rettssikkerhet. Utdanningsforbundets Steffen Handal vil ha en grenseoppgang mellom krenkelse, kritikk, uenighet og grensesetting.

Arbeidsmiljøloven. (2005). Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Retrieved from https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62?q=arbeidsmiljøloven

Brinkmann, S., & Kvale, S. (2014). InterViews: Learning the craft of qualitative research interviewing (3rd ed. ed.). Thousand Oaks, Calif: Sage.

Creswell, J. W. (2014). Research design : qualitative, quantitative, and mixed methods approaches (4th ed.). Los Angeles, Calif: SAGE.

Fladberg, K. L. (2017a, 22.05). Arbeidstilsynet ble ikke varslet: Oslo kommune brøt loven. Dagsavisen pp. 10-11.

Fladberg, K. L. (2017b, 22. juni). Politiet: Skolevolden øker.Dagsavisen.

Hershkowitz, I., Lanes, O., & Lamb, M. E. (2007). Exploring the disclosure of child sexual abuse with alleged victims and their parents. Child Abuse & Neglect, 31(2), 111-123. Retrieved from https://login.ezproxy.hioa.no/login?url=http://search.ebscohost.com/login.aspx?direct=true&db=asn&AN=24312091&site=ehost-live. doi:10.1016/j.chiabu.2006.09.004

Kvien, B. (2019, 5. april). La lærer i bakken på ungdomsskole. Romerike Blad. Retrieved from https://www.rb.no/nyheter/eidsvoll/politi/la-larer-i-bakken-pa-ungdomsskole/s/5-43-1030247

Lillevik, O. G., & Øien, L. (2012). Tiltak mot vold og aggresjon i skolen: En håndbok om forebygging, håndtering og oppfølging. Oslo: PEDLEX norsk skoleinformasjon.

Lillevik, O. G., & Øyen, L. (2014, 02.01). Vold i skolen: Nå må adferdsproblemer tas mer på alvor, av hensyn til både elever og lærere: Hvordan skal skolen stanse morgendagens voldsutøvere, Kronikk. Aftenposten, pp. 4-5.

Nilsen, M., & Torheim, Ø. (2012). Vold mot lærere dysses ned: Fylkesleder i Norsk Lektorlag mener mange rektorer er feige, og dysser ned saker der elever truer eller er voldelige mot lærere. – Man er redd for skolens rykte, sier han. Bergens Tidende(02/11).

Nordbotn, P. M., Rektor Fyllingsdalen vg. skole. (2012, 18.02.). Dokumentér voldsepisoder mot lærere, Bolstad! Bergens Tidende, del 2, p. 44.

Opplæringslova. (1998). Opplæringslova (1998). Oslo: PEDLEX norsk skoleinformasjon.

Oslo tingrett. Krav om oppreisning, (2018).

Patterson, D. (2011). The Linkage Between Secondary Victimization by Law Enforcement and Rape Case Outcomes. Journal of Interpersonal Violence, 26(2), 328-347. Retrieved from http://jiv.sagepub.com/content/26/2/328.abstract. doi:10.1177/0886260510362889

Shernoff, E. S., Maríñez-Lora, A. M., Frazier, S. L., Jakobsons, L. J., Atkins, M. S., & Bonner, D. (2011). Teachers Supporting Teachers in Urban Schools: What Iterative Research Designs Can Teach Us. School Psychology Review, 40(4), 465-485. Retrieved from http://search.ebscohost.com/login.aspx?direct=true&db=aph&AN=70503515&site=ehost-live.

Skåland, B. (2016). The experience of student-to-teacher violation: A phenomenological study on Norwegian teachers being violated by students. (2016:45), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Norwegian University of Science and Technology, Faculty of Natural Sciences and Technology, Programme for Teacher Education, Trondheim.

Smith, D. W. (2013). Phenomenology. In Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Steiro, G. (2012). Presseetikk i skolegården. Bergens Tidende.

Stirø, S. A. (2018). Skolens aktivitetsplikt og elevenes rett til å bli hørt. Utdanning(4).

Ulvestad, R. (2019, 5.april). Du skal ikke tåle vold og trusler så inderlig vel. Utdanning(5), 56-58.

University og the Fraser Valley: Human rights & conflict resolution office. (2018 ). Bringing Forward Complaints: Why people don't bring forward complaints. Retrieved from https://www.ufv.ca/hrcro/why-people-dont-bring-forward-complaints/

Vedvik, K. O. (2019a). Mobbet av elevene. Utdanning(5), 11-15.

Vedvik, K. O. (2019b). Voldsvideoen der en lærer brekker armen, spres på nett. Utdanningsnytt. Retrieved from https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2019/april/voldsvideoen-spres-pa-nett/.