Vi har hovedansvaret for opplæringen, men hjemme kan vi ikke kontrollere hva barnet gjør
Debatt: Vi voksne må gå foran som gode eksempler i bruk av skjerm.
Publisert
I flere nyhetsoppslag den siste tiden (VG-artikkel 21.5.23), Dagsavisens leder 15.5.23) og sist på TV2 Nyhetene (25.5.23) blir det på
det nærmeste fremstilt at det ikke foreligger didaktiske begrunnelser bak
skjermbruk i skolen. Det gjør det.
Slik det gjør med alle verktøy og metoder vi bruker i skolen. Slik det alltid har gjort, og slik det alltid vil gjøre. Det er jobben vår.
Vi ser naturligvis også utfordringene som mengden skjermbruk innebærer, både når det gjelder gleden over å lese/lytte, det å jobbe konsentrert over lengre tid, samt motorisk trening. Vi ser også utfordringene som foreldre opplever hjemme og som vi voksne også kjenner på; hvor lett det er å miste fokus. Men da trenger barn og unge hjelp og rammer. De trenger øving. Og vi må sammen stå i det, selv om det er vanskelig.
Men stol på oss! Og dersom man undrer seg om hvorfor elevene jobber digitalt fremfor i bok, eller motsatt; gi oss muligheten til å begrunne hvorfor. Hvis man ser rundt i landet, og på ulike skolers og læreres praksis, vil man oppdage flere forskjeller, og sikkert noen tilfeller hvor man kunne gjort ting på en annen måte. Slik det har vært før, og vil bli igjen.
Det er et tydeligere fokus på den didaktiske delen ved bruk av det digitale, i tråd med at skolens egen digitale kompetanse har økt. Forfatter Maja Lunde blir i VG sin artikkel sitert på at «den store, store misforståelsen er at kjøp av en dings er det samme som digital kompetanse». Dette er naturlig nok satt på spissen, men det er da ingen i norsk skole som er av den oppfatning. Det er derfor vi har egne kompetansemål for digitale ferdigheter.
Som tidligere digitalpedagog, der mitt (Jannicke) mandat var å sette meg inn i, og lære bort ulike apper til bruk i skoleøyemed, fikk jeg bred kunnskap og opplæring i at digitale verktøy er nettopp dette: verktøy. Et supplement til papirbøker, nettbøker og nettressurser.
Det er ikke til å komme bort fra at motivasjonen hos enkelte elever øker når de får bruke digitale verktøy i opplæringen. Samtidig er det viktig å anerkjenne at det ene ikke utelukker det andre. Noen elever lærer best ved å lese og bla i papirformat, samt å skrive med blyant på papir. Hvorfor ikke gi dem valget? Må det være det ene eller det andre hver gang en oppgave skal løses?
Altså, det er klart at barn og unge har digital kompetanse hva gjelder egen fritidsbruk, Tiktok, gaming etc. VI har selv opplevd elever som har sagt at de vet hvordan de bruker en iPad, og det gjør de jo. Slik de bruker den utenfor skolen. Men når vi skal begynne å oppøve den digitale kompetansen som ligger i skolens samfunnsoppdrag, som å bruke ulike lesestrategier, være kritisk, produsere og samhandle; da danner det seg et annet bilde. Samtidig, det er mye potensial i det å kombinere disse to områdene, og det har vi blitt gode på i skolen.
Slik det ble diskutert i podcasten Giæver og gjengen (22.5.23), så er det jo viktig at barn og unge lærer å lese. Ingen tvil om det, og er det noe vi kan i skolen så er det dette. Å lære å regne, lese og skrive. Både på papir og digitalt. Vi øver på de ferdighetene barn og unge trenger fremover.
I en VG-artikkel 21.5.23 blir Torp sitert på at «skolen har en viktig, om enn utakknemlig oppgave: å lære barna å arbeide også gjennom kjedsomhet». Det er helt riktig, men dette er et delt ansvar. Og hvis det barnet ender opp med å sitte flere timer på YouTube etter leksene; sett grenser. Slik Dagsavisens leder så godt poengterer.
Ja, vi har hovedansvaret for opplæringen, men hjemme kan vi ikke kontrollere hva barnet gjør. Vi kan legge til rette, nivåtilpasse. Ja, gi tilpasset opplæring. Men hjemme må foreldrene overta. Og regulere.
Vi er sammen om dette. Vi er sammen om å gi barna den kunnskap, kompetanse og de ferdigheter som de trenger for å gå fremtidige yrker i møte.
Gå foran med et godt eksempel
Slik det blir fremholdt i nyeste episode av podcasten Kommentert fra NRK (19.5.21); vi voksne må gå foran som gode eksempler i bruk av skjerm. Barn kopierer oss, og våre handlinger. Og da er det kanskje bedre å sitte ned med en bok, enn å sitte på skjermen.
Det er godt å se at Brenna nok en gang påpeker (i VG-artikkelen) at «det digitale har kommet for å bli», og at «nøkkelen er å klare å få papirbøker og det digitale til å virke sammen». Og det er nettopp dette vi i skolen jobber med til daglig.
Å ta didaktiske beslutninger om hvordan barn og unge skal jobbe med de ulike kompetansemålene, ved å bruke et sett ulike verktøy. Og slik som nevnte Brenna påpeker i Politisk kvarter (15.5.23); det må foreligge en pedagogisk begrunnelse bak bruk. Slik det gjør bak hvert valg vi gjør.
Det er vårt felles ansvar å sette rammer for barna. Slik at de får øving i egen regulering, og på sikt oppøver evnen til å kjede seg, holde oppmerksomheten over lengre tid, og samtidig oppøve nødvendige lese- og skriveferdigheter, sosiale og digitale ferdigheter, på samme tid som de får utfolde seg som det unge individet de er.
